Bokelskere.no

http://boknerd.blogspot.no/2014/06/since-youve-been-gone-av-morgan-matson.html

Forfatter: Morgan Matson
Utgitt: 6. mai 2014
Forlag: Simon & Schuster
Språk: Engelsk
Medium: Kindle

I starten av sommeren er bestevinnen til Emily, Sloane forduftet. Noen dager senere får Emily en liste med utfordringer i posten fra Sloane. Utfordringer som "klem noen som heter Jamie", "sov under stjernene" og "kyss en fremmed". I håp om at listen skal avsløre hvor Sloane er blitt av starter Emily på listen. For hver utfordring hun krysser av listen utvikler Emily seg fra en sjenert jente med bare Sloane som venn til en jente med et hav av nye opplevelser og uventede vennskap.

Emily er i starten av boken veldig sjenert. Hun snakker ikke med andre hun ikke kjenner og gjemmer seg bort og unnviker heller mennesker enn å snakke med dem. I gjennom boken utvikler hun seg derimot uendelig. Hun blir satt i situasjoner der hun er nødt til å håndtere andre mennesker og innser at det kanskje ikke er så gale. Hun dømte også de fleste før hun ble kjent med dem, men når hun endelig ble kjent med noen så innså hun at de ikke bare var stereotyper. Det lå så mye mer bak alle enn at de var skoleflink og hyggelig eller flørtete og morsom.

Emily har også opphøy tankene sine om Sloane. Hun har sett på henne som en perfekt jente men en perfekt personlighet som lever det perfekte liv. Men etter hvert som hun begynner å tenke til bake på minner de har sammen og hvordan Sloane var i forhold til menneskene hun møter så innser hun at Sloane kanskje ikke alltid var like perfekt.

Boken er fortalt fra Emily sitt synspunkt, og var i starten nesten irriterendes å lese. Hun unvikte alt av mennesker og konfrontasjoner. Men etter hvert som Emily begynte å åpne seg opp ble det lettere og gøyere å lese. Grunnen til at Emily vil fullføre listen er fordi hun håper at det vil gi henne et hint til hvor hun kan finne bestevenninnen sin. Vi blir kjent med disse jentenes vennskap gjennom tilbakeblikk til minner Emily har av de to. Dette var interessant og gjorde at man ble kjent med en karakter som ikke var med i historien. Vi fikk også et godt intrykk av hvordan Emily var tidligere og deres vennskap.

Et lite element som kom overaskende på meg men som jeg likte veldig godt i boken er hvordan Emily og Frank, en kamerat hun får i løpet av sommeren, lagde spillelister til hverandre. Jeg har selv sjekket ut mangen av disse sangene og likte dem godt. De var også gøy å høre på dem og tenke seg om hva de kanskje tenkte når de lagde disse spillelistene. Det var sånn en vanlig men kreativ ting å putte inn i en bok som jeg syns var kjekt!

Alt i allt var det en bra bok selv om starten var litt irriterendes. Det ble veldig urealistisk for meg at ens bestevenninne bare skulle forsvinne og alt hun etterlater er et tomt hus og en liste med utfordringer. Jeg hadde også problemer med Emilys holdning til andre mennesker i starten. Men Emily når startet å utvikle seg og jo mer vi lærte om vennskapet deres så ble boken gøyere å lese. Jeg likte også godt tilbakeblikkene som viste at alt ikke var like perfekt som Emily tidligere hadde fortalt. De nye karakterene som kom inn i Emily sitt liv, vennskapet deres og personen Emily var rundt dem var noe jeg likte veldig godt. Jeg elsker hvor mye alt utviklet seg og alt i alt var det en søt historie!

En koselig sommerbok om å finne seg selv. Pluss for spillelister!

http://boknerd.blogspot.no/2014/07/on-fence-av-kasie-west.html

Forfatter: Kasie West
Utgitt: 1. juli 2014
Forlag: HarperTeen
Språk: Engelsk
Medium: eBook

A translated review for the YA contemporary challenge is on the bottom of this post.

Summary, Goodreads:
Charlie Reynolds can outrun, outscore, and outwit every boy she knows. But when it comes to being a girl, Charlie doesn't know the first thing about anything. So when she starts working at a chichi boutique to pay off a speeding ticket, she finds herself in a strange new world. To cope with the stress of her new reality, Charlie takes to spending nights chatting with her neighbor Braden through the fence between their yards. As she grows to depend on their nightly Fence Chats, she realizes she's got a bigger problem than speeding tickets-she's falling for Braden. She knows what it means to go for the win, but if spilling her secret means losing him for good, the stakes just got too high.

16 år gamle Charlie, Charlotte Reynolds, har vokst opp med tre brødre og en nabogutt. Hun har alltid vert en av guttene, spilt sport, vert med på utfordringer og lekesloss med dem. Etter at hun får fartsboten tvinger faren henne til å få seg en jobb så hun kan betale den ned. Hun finner en jobb i en klesbutikk der hun er nødt til å kle seg i annet en joggebukser og sportstrøyer. Hun får seg også jobb som sminke modell. Alt dette er med på å åpne henne mer opp til hva hun tenker på som jentete. Moren hennes døde da hun var seks år gammel og hun har ingen minner om henne. Men hun forsetter å tenke at om moren hadde vært her så hadde alt vært annerledes, hadde det ikke?

Hun får seg også nye venner igjennom jobben og føler plutselig at hun lever et dobbelt liv. Et liv som guttejenten hjemme og livet som en mer feminin jente som hun vet at brødrene kommer til å gjøre narr av. Charlie har vanskeligheter for å skille mellom disse to livene sine. I det ene gjør hun seg dummere, later som om hun vet lite om sport og mer om jentegreier. I det andre unnlater hun å fortelle om at hun faktisk ikke har så mye imot å kle seg i fine klær og sminke seg. Boken tar for seg hvordan disse to verdene til Charlie sakte møtes og hun må prøve å finne en balanse.

Dette hadde ikke vert en super sommerbok uten litt guttedrama. Charlie merker at hun begynner å utvikle følelser for nabogutten Braden. De har kjent hverandre i evigheter så hun prøver å skyve bort følelsene men det går ikke. Spesielt ikke med all klemmingen, lekeslossingen og samtalene ved gjerde hver midnatt. Med alt dette som foregår mellom dem blir det vanskelig for henne å tolke hans intensjoner. Kledd opp etter å ha sittet sminkemodell møter hun også Evan som viser interesse for henne. Men vil han like henne om han viste om begge sidene av livet hennes?

Dette var en super søt bok som jeg ikke klarte å legge fra meg. Kasie West er raskt blitt en av mine nye favoritt forfattere. Boken er lettlest men tar for seg dypere tema som savnet etter en foreldre, det å finne seg selv og selvfølgelig en dose kjærlighets drama. For meg var dette den perfekte sommerboken. Selv om det kanskje ikke er det beste litterære verket jeg har lest så var den fengende fra start til slutt og fikk meg til å føle mange forskjellige følelser, så topp karakter fra meg!

Dessverre syns jeg dette var en skuffende avslutning..

Heir of Fire av Sarah J. Maas
(engelsk, pocket utgave, 2014)
Oppfølger og tredje bok i en av mine favoritt serier. Den første boken i serien heter "Throne of Glass" og jeg har anmeldt den her. Serien handler om assassinen Celaena Sardothien. I den første boken kjemper hun for en plass som kongens snikmorder. I de senere bøkene lærer vi mer om Celaena og hennes bakgrunn og jeg liker bare bøkene bedre og bedre. De er fylt med fantastiske bi-karakterer og verdensoppbygging. Den tredje boken er også fortalt fra forskjellige karakterer sitt synspunkt og jeg syns Maas gjennomførte dette godt. 5 av 5 stjerner

http://boknerd.blogspot.no/2014/12/maneden-som-var-oktober-november.html

Forfatter: Siri Pettersen
Utgitt: 9. september 2013
Forlag: Gyldendal
Språk: Norsk
Medium: Innbundet, biblioteksbok

Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til i denne verden. Noe så viktig at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske.

Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn - en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene...

(En liten advarsel om at anmeldelsen er lang og tar for seg mange av elementene i den tykke boka.)

Boka tar sted i verdenen/ landet Ym. Alle som er født i Ym, Ymsætt, har hale og kontakt med noe som kalles evna. Evna er som en type magi, eller krefter som Ymsættingene høster fra jorda og naturen rundt seg. Alle av Ymsætt må stå fremfor Rådet, som består av tolv overhoder i gamle familier som styrer landet under Seeren, når de fyller seksten år i noe som kalles Rittet. Rittet gir Rådet muligheten til å finne de som er sterkest i Evna. Verdenen er også preget av ravner som er hellige vesener i Ym, Seeren er Yms øverste leder og han er et menneske som skal ha tatt form som en ravn. Odinsbarn er haleløse mennesker som kommer fra en annen verden enn Ym, og som har kommet gjennom "magiske" steinsirkler. Via disse sirklene kan også onde vesener kaldt de Blinde komme igjennom.

Hirka er protagonisten i historien, hun er halelaus og mangler kontakt med evna. Hun får vite at hun er et odinsbarn og blir sett på som unaturlig og annerledes. Andre vil frykte henne om de får vite hva hun er. Til tross for alt dette er hun modig, smart og kan lege sår bedre enn de fleste. Når hun får vite at hun er annerledes og ikke kan nå evna rømmer hun mot Ravnhov som er det eneste stedet i verden som ikke rådet og Seeren styrer over. Selv om hun er sterk tviler hun på seg selv til tider: Har hun faktisk råta som odinsbarn sies å ha (å få andre hun har intime forhold med til å råtne) og om hun i det hele tatt burde finnes i denne verdenen?

En annen av hovedkarakterene i boka er Rime, Hirkas barndomsvenn. Alt fra han var født hadde han en plass i rådet som familien hans har sittet i siden landet ble dannet. Men Rime er uenig med styresettet og har valgt plassen sin bort. På et besøk til stede han og Hirka vokste opp møter han på nytt på Hirka. Når dere veier krysses hjelper de hverandre, men de har også hver sine ulike oppgaver som må gjennomføres alene. Sammen danner de derimot et bra par, smarte og villig til å ofre alt for hverandre.

Det skjedde nesten alltid noe gøy i boka, og hele tiden noe nytt. Til tider kunne det kanskje skje litt for mye så det blir unaturlige overganger fordi den ene handlingen førte direkte over i den neste uten noe form for pause. Men dette er det eneste jeg har å klage på, og det er egentlig ingenting stor sag å klage over.

Språket og skrivestilen til Siri Pettersen var noe av det jeg likte aller best med boka. Hun bruker mange symbol og språklige bilder som hun til tider forklarer noe som fremhever det forfatteren viser med handling på en fantastisk måte. Hun bruker også mange nye ord, ihvertfall for meg, men bruker de i sammenhenger som gjør de lett å forstå. Igjennom boka så forklarer hun heller ikke verdenen igjennom en forteller stemme men du lærer snarere litt og litt etter hvert som du leser. Historien fortelles igjennom synsvinklene til ulike karakterer i boken, for det meste Hirka og Rime, men også andre karakterer. Da får du se ulike hendelser fra ulike sider, eller hendelser som skjer parallelt.

Boka tar opp mange spennende tema, og jeg liker at den også inkluderer politikk, liv og død, fordommer, tro og "religion". Den er så allsidig og en utrolig gøy og spennende norsk fantasy roman. Jeg kan ikke annet enn å anbefale den til dere som liker denne sjangeren, og gjerne dere som også har lyst til å prøve noe nytt. Karakterene falt godt i smak hos meg, og et delt synspunkt mellom flere karakterene gjorde at du fikk med deg mye handling. Språket var upåklagelig og verdenen var absolutt fengende. Jeg har virkelig ikke lyst til å vente evigheter på at neste bok skal komme ut, men om den er like bra som denne så er det så absolutt verdt det.

(Jeg skulle gjerne ha skrevet en skoleoppgave om denne boka, så synd at jeg er ferdig med norskfaget for godt. Dermed må jeg og dere nøye dere med en lang anmeldelse/ analyse/ mine meninger om boka.)

først lagt ut her: http://boknerd.blogspot.no/2014/02/odinsbarn-av-siri-pettersen.html

Gamle konflikter har lett for å blusse opp ...

Vi går litt tilbake i tid. Til en tid da jeg ikke en gang var født, nemlig 70 - tallet. Det er på den tiden boka kretser rundt. Byen Famagusta i Kypros er på sitt beste. Der er det liv og folk går med store drømmer. Hotellet Sunrise åpnes, som skal være Kypros største og det mest eksklusive hotellet i området, og ting kan ikke gå bedre. Men en dag forlater alle innbyggerne og turistene stedet i panikk da en gammel konflikt mellom den greske og tyrkiske delen rippes opp igjen. Kommer byen og resten av landet til å bli som før, eller blir konflikten denne gang evigvarende? Bare to familier blir igjen i byen Famagust; familiene Georgiou og Özkan. Mens andre flykter i all hast blir de to familiene igjen og prøver å overleve med det de har, men er det nok og kan de stole på hverandre?

Har aldri lest noe av Victoria Hislop før, men har hørt veldig mye om bøkene hennes. Grunnen til at jeg har styrt unna bøkene hennes er fordi jeg har vært redd for at dette er damelitteratur, og nå som jeg endelig har tatt meg sammen og prøvd en av bøkene hennes, viste det seg at jeg hadde rett. Bøkene hennes blir litt for damete for meg. Med damete når det gjelder bøker så mener jeg at språket er for damete, klisjeene kommer etter tur, det dreier seg litt om forbudt kjærlighet og håpløse drømmer. Med dette forbinder jeg med damelitteratur og jeg fikk til min store skrekk alt dette i en og samme bok. Interessant å lese om krigskonflikten, men skulle gjerne ha lest mer om den i en annen språkdrakt. Alt annet enn i damelitteratur.

Syns språket også ble for kjedelig, og karakterene for platte. Det var ingen som skilte seg noe særlig ut og det var lett å gjennomskue dem. Syns omtrent hele boka ble for forutsigbart. Jeg oppfattet ting lenge før karakterene selv gjorde det og det irriterer meg, at de av og til kan være så utrolig trege i oppfatningen i enkelte situasjoner. Da får jeg nesten lyst til å slenge boka inn i veggen (men gjorde det selvfølgelig ikke, må jo behandle enhver bok pent).

Interessant krigskonflikt fra virkeligheten som jeg fikk lyst til å vite mer om, og bortsett fra det brydde jeg meg egentlig ikke noe om hva som hendte med karakterene, hvordan handlingen urtatet seg, og hva som ville skje med det berømte hotellet i boka. På den måten var jeg glad boka var kort og ikke var på en bok på over 500 sider. Da måtte forfatteren ha brukt andre emner enn bare forbudt kjærlighet og familieintriger. Det blir ikke nok, men heldigvis var boka kort sådan.

Soloppgang hadde forsåvidt et godt utgangspunkt, men som dessverre ble litt ødelagt i damelitteraturdrakt. Det blir for mange tåpelige intriger og klisjeer som vi har lest mye av før i samme sjanger og Victoria Hislop kom ikke med noe nyskapende. Fin bok å bli underholdt med i noen timer, men bortsett fra det blir boka dessverre fort glemt og synd at man blir lettet over å bli ferdig med en bok. Glad for at jeg leste den på grunn av krigskonflikten som jeg ble interessert i, men dessverre ble alt sammen druknet i klisjé etter klisjé ...

Jeg er glad for at jeg gav "Nation" en sjanse, ettersom de første par kapitlene gjorde at jeg nesten avbrøt boken. Det skyldes at begynnelsen er svært vag og forvirrende. Jeg skjønte lite av det som foregikk. Jeg bestemte meg likevel for å fortsette for å se om ting ble litt klarere. Jeg tror starten er vag nettopp fordi hovedkarakterene i begynnelsen befinner seg alene på en øde øy der de har mistet all retningssans. Begynnelsen er med andre ord ment å gi oss den samme følelsen som karakterene, nemlig en følelse av forvirring. Jeg må innrømme at det er vanskelig å kategorisere boken, men jeg vil nok si at den faller inn under sjangeren "alternativ historie", definitivt inspirert av kolonialtiden og Englands utvidelse av det engelske imperiet. Samtidig har forfatteren også brukt mytologi, muligens inspirert av aztekernes gudetro.

Historien handler kort og greit om to karakterer ved navnet Mau og Daphne. Vi får i begynnelsen av historien vite at Mau er den eneste overlevende etter en bølge som ødela landsbyen hans, på en øy i stillehavet. Daphne derimot er den eneste overlevende fra det engelske skipet som ble truffet av den samme bølgen. Begge har havnet på den samme øya og det eneste som forener dem er katastrofen som rammet dem begge. De finner snart ut av det er flere overlevende på øya, mennesker fra Mau sin kultur. For dem er Daphne totalt fremmede, en som ikke kjenner til tradisjonene og vanene deres. Mens Daphne venter på redningsmannskapet, forsøker hun å tilpasse seg livet på øya.

Dette er en historie som først og fremst handler om det å bygge seg opp et samfunn og hva som får et samfunn til å fungere. En naturkatastrofe har ødelagt det som en gang var et fungerende stammesamfunn. For karakterene blir det et spørsmål om å bygge noe nytt eller om gamle ideer skal vike til fordel for nye. Og her spiller tradisjoner, vaner, verdier og tro, en avgjørende rolle i å bygge opp et velfungerende samfunn. Mau og Daphne finner ut at de har mye å lære av hverandre, selv om det kan være vanskelig å forstå det som er nytt og ukjent.

Jeg skal ærlig innrømme at denne boken kan være vanskelig å forstå til tider, først og fremst fordi tenkning og refleksjon er to hovedtemaer som går som en rød tråd gjennom historien. Jeg angrer nesten på at jeg leste den i mitt vanlige raske tempo, for dette er en type bok som aller helst bør slukes langsomt, mest fordi den er tankevekkende. Jeg fikk flere ganger assosiasjoner til Robinson Crusoe. Når jeg tenker meg om, så er dette en bok jeg definitivt ønsker å vende tilbake til, nettopp fordi den er så interessant.

Å være en kartmaker er jo bare en kjedelig jobb, eller? ...

Etter den store splittelsen (alle kontinentene har blitt splittet i forskjellige tidsepoker), har hele verden blitt til et eneste stort kaos og verden er i forandring. Ingenting vil bli det samme som før, men heldigvis finnes minnekartene. Minnekart er "vanlige" kart. Det ser i hvert fall ut som vanlig kart, men leses på en helt annen måte. Ved å lese og tyde disse kartene går man inn i andres minner! Det er sånn kartene fungerer og Sofias onkel, Shadrack er kartograf/kartmaker og den beste kartografen/kartmakeren som finnes! Unge Sofia bor sammen med onkelen sin for foreldrene hennes døde under en ekspedisjon. Hun og onkelen planlegger en reise for å finne ut hva som har skjedd med foreldrene hennes ved å følge en rute på et av disse kartene, men før de rekker å komme så langt, blir onkelen hennes kidnappet mens Sofia er ute på et ærend. Kidnapperne ved at onkelen hennes er den beste kartografen som finnes og de har sine onde intensjoner, men vil Sofia klare å finne onkelen sin? Han er den eneste hun har, hennes nærmeste og hun må gjøre alt i sin makt for å finne ham igjen, og reisen byr på mange farer ...

Dette er en bok som er veldig vanskelig å forklare. Syns alltid at fantasybøker er vanskelig å forklare, men denne er spesielt vanskelig å forklare på et "logisk" vis. Man må lese boka for å skjønne hva den dreier seg om, egentlig. Men prøver så godt jeg kan å forklare den uten at det høres for komplisert eller dumt ut. Å anmelde bøker er ikke alltid like lett, men prøver så godt jeg kan.

Denne boka er den første i en trilogi, den første i Kartmakerne - triligoen (The Mapmakers, som trilogien heter på engelsk), og jeg likte den første boka bedre enn forventet. Hadde hverken hørt om trilogien eller forfatteren før, og selv om boka ikke ble en favoritt fikk jeg likevel mersmak på resten av trilogien, som jeg gjerne vil få med meg etter hvert.

Jeg likte samholdet til Sofia og onkelen veldig godt. De har et varmt forhold og onkelen gir henne kunnskaper om hans egenskaper innen kartverden hver dag. Liker måten de stiller opp for hverandre på. Og hvordan de bruker kartene er også spennende og nyskapende. Når man leser et kart går man inn i andres minner. En morsom tanke i grunn! Og dette er også en typisk fantasybok der det er de gode mot de onde, det er vel et must i enhver fantasybok. Her møter vi mange og mørke figurer som Sofia og onkelen må kjempe i mot.

Måneglasset er en veldig fet bok så dermed tok det litt tid å lese den ferdig, men det var verdt det. Selv om det ikke ble noen favoritt for min del, vil jeg gjerne likevel lese resten av trilogien hvis jeg får mulighet til det, for denne boka/trilogien består av spennende verdener, karakterer og fantasifulle elementer. Vil gjerne lese videre for å finne ut hva som skjer med alle sammen. For man blir lett knyttet til disse karakterene på hver deres måte, og jeg vil bli bedre kjent med denne reisen gjennom tid og rom. Jeg kommer aldri til å se på kart på samme måte igjen, hehe:)

"A Conspiracy of Kings" er den fjerde boken i "The Queens Thief" serien. Boken kan også lese som en frittstående bok, uavhengig av de andre romanene i serien. Det anbefales likevel at man har lest de andre bøkene i serien før man leser denne historien. Handlingen finner sted i et alternativt univers, strekt inspirert av gresk historie. Ettersom serien ikke inneholder noen magiske elementer, så føles det mer som om man leser historisk fiksjon og ikke "high fantasy".

Selv om jeg er svært glad i alle bøkene i denne serien, så må jeg innrømme at "A Conspiracy of Kings" er favoritten min så langt, mest fordi Sophos, hovedpersonen i denne oppfølgeren, er favoritt karakteren min. Turner gjør en strålende jobb med karakteren hans, mest fordi han fremstår som en realistisk person. Sophos er på mange måter en ung mann som hele livet har slitt med motstridende forventninger fra omgivelsene. Han er tronearvingen til det fiktive landet Sounis, som opp gjennom historien har slitt med en pågående kald krig med nabolandene Attolia og Eddis. Sophos vet at han er den rettmessige tronarvingen etter onkelen sin. Som følge av dette så har han gjennom oppveksten sin blitt trent opp til å overta dette ansvaret når tiden er inne. Sophos, som ikke har noe ønske om å bli pålagt ansvaret som konge, blir for første gang stilt overfor et valg. Han kan velge å flykte fra ansvaret sitt, forsvinne og bli glemt, slik at folk, inkludert hans egen familie, tror at tronearvingen er død, eller han kan påta seg ansvaret og bli den kongen han er ment å være. For Sophos blir det et spørsmål om å beholde sine personlige verdier eller bli fanget inn i et nett av en pågående maktkamp. Sophos vet ikke hvem han skal stole på og hvem som er hans venn eller fiende.

Sophos dukker opp i første bok som en sekundær karakter. I første bok er han en blyg gutt, med lite livserfaring. I "A Conspiracy of Kings", derimot, blir han konfrontert med en rekke valg som gjør at han vokser fra å være gutt til å bli mann og konge. Han begynner først da å skjønne at livet byr på mange uforutsette hendelser som man ofte ikke er forberedt på. Sophos er en svært sympatisk, ydmyk og selvironisk karakter, som man ikke kan unngå å like. Han forblir den samme sympatiske og ærlige personen vi møter i første bok, men med sterkere valg og meninger i denne oppfølgeren. Jeg skal ærlig innrømme at Sophos er den type karakter som ofte minner meg på hvorfor jeg er så glad i å lese. Han er riktig nok naive til tider, men han lærer av sine egne feil og hans sympatiske natur gjør at han tar menneskene rundt seg i forbehold før han handler. Han er villig til å forandre seg og innrømme overfor seg selv at han har gjort noe feil. Denne boken så vel som serien er helt klar en vinner og en fremtidig favoritt. Jeg anbefaler bøkene på det sterkeste. Hvem skulle trodd at en bok der handlingen foregår i et alternativt univers, kan inneholde så mye visdom om livet?

Elsker du tivoli eller hater du det like mye som meg?

Har vært på noen tivoli rundt omkring i midt liv og hatet alt sammen. Har prøvd noen karuseller både med fart og i lufta og jeg innrømmer det; jeg hater det! Fornøyelsesparker er virkelig ikke fornøyelsesparker for min del, heller skrekkparker. Det verste jeg har tatt var et sånt tårn i Tyskalnd som jeg tok sammen med noen fra folkehøgskolen som utfordret meg til å gjøre det, og jeg sier ikke nei til utfordringer. Det var et tårn man sitter med ryggen til og blir fraktet opp og ned i forskjellig tempo. Det var ikke tempoet som var det verste, men høyden. Vi så lenge utover hele byen (husker ikke hva byen het for det var et "lite" sted). Trodde aldri jeg skulle bli sluppet ned igjen. Helt forferdelig. Har ikke spesielt høydeskrekk heller, men det føltes ut som man skulle falle ut av stolen. Det var det som var det verste. Flere som hater tivoli?

Men tilbake til boka: Devin Jones tar en sommerjobb og ikke hvilken som helst sommerjobb! Han tilbringer sommeren med å jobbe i en fornøyelsespark som kalles Joyland. Å gå på College er alt annet enn billig så han trenger litt cash! Så dermed tar han en sommerjobb og det er godt å ha noe å gjøre mens dama hans unngår ham bare mer og mer. Devin vil ikke innrømme at det er slutt, og han er ikke klar for å slippe henne ennå. Derfor er det greit å ha en jobb å gå til for å tømme tankene litt. Fornøyelsesparken Joyland som han jobber i denne sommeren har også et kjent varemerke. I skrekkhuset påståes det at en ung kvinne ble myrdet der inne for mange år siden, men drapsmannen er ennå ikke tatt. Devin og noen andre er litt nysgjerrig på denne saken, og gjennom sommeren blir han også kjent med noen andre folk som gjør sommeren hakket mer spennende for ham. Klarer han å glemme jenta som nettopp har dumpet ham og tør han å slippe andre personer innpå ham igjen etter det vonde bruddet? En miks av romantikk blandet med litt grøss.

Jeg har ikke lest en eneste Stephen King bok på fire år til tross for at han er min store forfatterhelt. Leste mye av ham gjennom ungdomsskolen, videregående og gjennom voksenlivet, men i 2010 følte jeg at jeg trengte en pause og lese andre bøker. Av og til må man ta pause fra sine favoritter, også. Og det gikk fire år før jeg leste noe av ham igjen, men bedre sent enn aldri.

Til tross for at det var godt å lese noe av grøsserkongen King igjen, ble jeg dessverre skuffet. Litt rart var det også å lese en så kort bok fra ham siden han er kjent for å skrive voldsomme mursteiner. Denne boka var bare en flis i forhold. Det var ikke bare størrelsen på boka som var tynt, men det var også innholdet. Intensiteten King er kjent for var ikke der og jeg synes hele historien var bunn i grunn veldig tam. Han var ikke så mørk og så dyster som han bruker å være i de fleste bøkene sine. Syns han heller ikke gikk i dybden på karakterene som han er så kjent for. Han er kjent for å være meget detaljrik både angående personer og miljø, men det føltes som om han bare skrapte litt på overflaten. Det var også uvant at personene i boka ikke var fra Maine (som er Kings hjemstat og han skriver at alle er fra Maine i nesten alle bøkene han skriver, men han ville vel prøve noe nytt).

Jeg var veldig interessert i den unge kvinnen som ble myrdet i skrekkhuset og likte den spenningsintrigen i boka, men syns dessverre det ble for lite av det. Alt dreide seg som regel om Devin Jones (hovedpersonen) og hans jenteproblemer. Det syntes jeg ikke var så fryktelig spennende å lese om for å være helt ærlig.

Selv om Joyland hadde et godt grunnlag, følte jeg ikke at King utnyttet det godt nok. Og han ble ikke så mørk og dyster som i de tidligere bøkene hans, og det var skuffende. Godt konsept, men syns det hele ble for forutsigbart og for lett å gjette seg frem til. Og jeg savnet å lese King på originalspråket. Syns magien i den unike fortellerstemmen hans forsvinner i oversettelser generelt. Han er aller best på originalspråket. Men i dette tilfellet tror jeg ikke at jeg ville ha likt denne boka bedre på engelsk heller, for syns dette var noe av det tammeste King har skrevet så langt. Boka manglet itensitet, mørkhet og magien som bare King kan skape i grøssersjangeren. Syns han manglet alt det i denne boka. Er jo glad for å ha lest boka for det er lenge siden jeg har lest noe av King og likte noen deler, men føler at boka mangler så mye. Den føltes halvskrevet, halvhjertet. Og til tross for at Joyland ikke ble noen favoritt overhode var det godt å lese noe av King igjen og jeg kommer til å lese flere bøker av ham fremover, men håper han skriver mer i den gata som de gamle bøkene hans fra 70/80 - tallet. Da han var sjokkerende og dyster.

Det er ingen kødd at jeg leser absolutt alt det jeg kommer over. I denne boka har jeg bokstaveligtalt lest side opp og side ned, til og med alt med små skrift. Jeg har lest alle rekorder av stort og smått fra hele verden.

Forrige uke hadde jeg denne boka som nattlektyre, så i noen netter på rad bladde jeg i denne svære boka og ble kjent med både gamle og nye rekorder. Denne utgaven fyller hele 60 år, og dermed innholder den også noen eldre rekorder for nostalgiens skyld (noen må jo være nostalgiske også).

Noen rekorder visste jeg om fra før, men det var mange nye også og rekordene er satt opp i kategorier på en oversiktelig måte. Man finner i boka rekorder fra verdensrommet, fra dyreriket, kjæledyr, menneskelige rekorder, samlemani og mye, mye mer! Så her er det en bok med noe for alle.

Mine tre favorittrekorder fra denne boka er: lengste direktesendte intervju med journalist Mads A. Andersen og Hans Olav Lahlum som ble sendt på vgtv, i fjor husker jeg, men jeg orket ikke å se hele fordi direktesendingen varte i 30 t 1 min og 44 sek. Så jeg husker jeg så det veldig stykkevis og delt. Lahlum er jo som kjent et vandrende leksikon. Bare spør ham om noe og han har svar på alt, virker det som. En annen rekord fra boka som imponerte meg var: en mann som heter Chayne Hultgren fra Australia som slukte tre sverd under vann på Olympic Park Aquatic Centre i Sydney, Australia i fjor. Og den tredje og siste personen som satte rekord som også er min favoritt er: Chhurium Dolma Sherpa fra Nepal som klatret til toppen på Everest to ganger i samme klatresesong! Er ikke det imponerende, så vet ikke jeg!

Det som irriterer meg mest med denne Guinness rekord boka er at det er veldig rotete oppsatt med bilder i forhold til tekst. Det føles ut som alt er bare kastet på sidene og alt står i hulter til bulter. Det er ikke noe struktur. Jeg er utdannet grafisk designer (sykmeldt og arbeidsledig, riktignok), men jeg vet og har lært mye om hvor viktig det er å plassere tekst i forhold til bilder og i slike bøker er det mye av begge deler. Derfor blir det ekstra viktig at det blir satt opp på en ryddig og oversiktelig måte, men det følte jeg ikke at sidene i denne boka var. Syns mye av det var kaotisk oppsatt. Den eneste ryddigheten de har tatt for seg inni i boka er måten de delte opp kategoriene på, men når det angår bilder og tekst generelt er det så og si kaotisk. Ønsket meg strammere struktur og litt luftigere sider. Alt opplevdes så trangt og rotete.

Som bunos med tanke på at denne utgaven feirer 60 år, er det med en app hvor du kan laste ned for å se på boken og se rekordholderne i 3D. På forskjellige steder i boka er det et 3D symbol som forteller hvor du kan bruke appen. Selv var jeg ikke interessert i å prøve det konseptet for jeg har så lite interesse for apper generelt. De få appene som jeg bruker generelt er spilleapper. Andre apper bryr jeg meg ikke noe om, og jeg følte meg dessverre ikke interessert nok til å prøve denne 3D - appen. Jeg hadde ingen interesse for det.

Boka består av mange fine bilder (spesielt de som er printet i helside) og mange rare rekorder. Man finner ut at folk har mange, sære interesser og man blir kjent med verdensrommet, dyreriket og mennesker på forskjellige måter. En fin bok å bla i med gamle og nye rekorder, men det blir litt kjedelig underveis, for dette er en bok der du vet hva du får og er kanskje for folk som er spesielt interessert i slike ting, det med rekorder og kanskje lære noe nytt i det man er interessert i. Men bortsett fra det er bare slike bøker en lett underholdning og fort glemt når den er lest ferdig. Morsomt at denne type bok har overlevd mange generasjoner, men bortsett fra det, er det nok en bok som er mest interessert for folk som har lyst til å sette en rekord selv eller vil ha noe sært å bla i.

Anbefaler Hulemannen. Nesten like solid og sterk som Jakthundene:) Syns Lier Horst er mye bedre enn Nesbø:)

Meget god bok. Liker William Wisting og Jørn Lier Horst er god til å bygge opp konsept/plot. En drivende krimforfatter:)

Har akkurat begynt på den. Har bare kommet til side 46 så det er for tidlig å komme med en mening om den. Så jeg får bare lese videre:)

Kjenner du familiehistorien din så godt som du tror?

Det gjorde ikke Ida Jackson da hun en dag skulle google seg selv og fant en wikipedia-artikkel om at morfaren hennes hadde vært SS - soldat og det hadde hverken han eller noen i slekta hennes sagt noe om. Morfaren hennes døde for flere år siden, og å ta det opp med familien og resten av slekta var alt annet enn lett. Ikke alle ville snakke eller innrømme det. Å være etterkommere av en tidligere SS-soldat har sine skyggesider.

I boka deler Ida Jackson sine egne reaksjoner på det med oss, om hvordan hun ikke kan forstå at morfaren hennes og denne SS - soldaten kan være samme person. Han som var så varm og god kunne også være kynisk og kald, uten at hun var vitne til det sistnevnte. En fyr som delte Hitlers ideologiske tanker (verdenssyn). Det er for henne helt umulig å fortstå. For han var ikke sånn de årene hun kjente ham. Årene etter SS-soldat tiden.

Morfar, Hitler og jeg er vel en av de mest omtalte bøkene i høst, og jeg husker jeg hørte et intervju på radioen om boka for noen måneder siden. Intervjuet var med Ida Jackson og hennes mor. Husker ikke hvilken radiokanal det var, men husker godt at moren hennes ikke ville at Ida skulle skrive denne boka, det nevner også Ida i boka. Og det er forståelig. Noen slike etterkommere vil jo holde slike hemmeligheter så lenge de kan, men Ida er en bestemt dame og etter å ha lest bloggen hennes: Revolusjonært roteloft i mange år tidligere, kom det ikke som noen overraskelse at hun kom til å skrive en bok om morfaren hennes som tok noen ukloke valg. Ser for meg at Ida Jackson er en person som sier ting som det er og ikke er redd for reaksjoner etterpå.

Det er ingen tvil om at Ida Jackson kan å skrive og at hun har skrevet før og det er mange partier i boka som er spennende. For eksempel hvordan hun prøver å skille sin morfar som sin kjære morfar og at hun ikke på en måte klarer å forestille seg ham som en SS-soldat. Og å lese om livet hans, til tross for ukloke valg og feil verdenssyn, var spennende, men samtidig blir det litt tørt og monotont underveis. Boka hadde sikkert vært mer spennende hvis det var sin egen familie/slekt boka dreide seg om. Litt uvant å lese om andres slekt som man ikke har noen forhold til. Dermed ble det litt tørt i lengden og boka klarte ikke å holde interessen hele tiden, så det ble mange pauser før boka var ferdiglest.

Og dette blir nok en svak og kort anmeldelse fra min side for dette er en vanskelig bok å beskrive uten å avsløre for mye og det er vanskelig å sette seg inn i forfatterens situasjon. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor rasende hun måtte være og sjokket da hun fant sannheten om sin morfar, men alt det andre er litt vanskelig å forestille seg. Det mest interessante med boka er hvor lik forfatteren er hennes morfar til tross for ulike syn på verden. Morfaren hennes var forfatter og senere readktør i avisen Germaneren. Ida har skrevet bøker før. Sånn sett har hun arvet skrivegleden fra ham. Morfaren hennes var en bestemt person med sine sterke meninger og det er hun også. Til tross for mange ulik syn på verden og andre grunnlag, er de meget like og ingenting kan jo forandre på at han var tross alt morfaren hennes, uansett hvilken side av nasjonen han sto på.

Morfar Hitler og jeg er som sagt en meget vanskelig bok å snakke og skrive om. For det første vil jeg ikke røpe for mye og for det andre er det som sagt vanskelig å sette seg selv i Idas sko. Men selv om jeg opplevde boka som litt drøy selv om den bare er på 260 sider, skulle jeg ønske det var litt mer flyt i teksten, og det hadde vært interessant om hun hadde hatt med noen intervjuer av andre slektninger i boka, men det er jo forståelig at enkelte ikke ville snakke om det, men det var et savn. Til tross for at jeg opplevde boka som litt tørt, ga den meg likevel mersmak til å lese mer om 2. verdenskrig. Det har jeg lest altfor lite av og jeg har noen biografier fra den 2. verdenskrig stående ulest i hylla, som jeg har lyst til å ta fatt på i neste år. Sånn sett er jeg glad for å ha lest Morfar, Hitler og jeg. Uansett om den var litt tørr å lese, vil jeg lese mer om den dystre historien av verden. Har ikke vært interessert i historie på mange år, men nå ble den så smått vekket til live igjen og godt er det.

Aper, Gorillaer, Sjimpanser, Orangutanger o.l.

Takk for tipset, den var helt ukjent for meg:)