Les héros de Jane Austen, grands propriétaires terriens par excellence, plus ruraux que ceux de Balzac, ne sont cependant plus sages qu’en apparence. Dans Mansfield Park, l’oncle de Fanny, sir Thomas, doit partir plus d’un an aux Antilles avec son fils aîné pour mettre de l’ordre dans ses affaires et ses investissements. Il revient à Mansfield, mais doit très vite retourner pour de longs mois dans les îles : il n’est pas simple, dans les années 1800-1810, d’administrer des plantations à plusieurs milliers de kilomètres de distance. Nous sommes là encore bien loin de la paisible rente foncière ou publique.
Autre complication, plus importante encore : bien d’autres formes de capital, souvent fort « dynamiques », jouent un rôle essentiel dans le roman classique et dans le monde de 1800. Après avoir débuté comme ouvrier vermicellier, le père Goriot a fait fortune comme fabricant de pâtes et marchand de grains. Pendant les guerres révolutionnaires et napoléoniennes, il a su mieux que personne dénicher les meilleures farines, perfectionner les techniques de production de pâtes, organiser les réseaux de distribution et les entrepôts, de façon que les bons produits soient livrés au bon endroit au bon moment. Ce n’est qu’après avoir fait fortune comme entrepreneur qu’il a vendu ses parts dans ses affaires, à la manière d’un fondateur de start-up du XXIe siècle exerçant ses stock-options et empochant sa plus-value, et qu’il a tout réinvesti dans des placements plus sûrs, en l’occurrence des titres publics de rente perpétuelle – c’est ce capital qui lui permettra de marier ses filles dans la meilleure société parisienne de l’époque. Sur son lit de mort, en 1821, abandonné par Delphine et Anastasie, le père Goriot rêve encore de juteux investissements dans le commerce de pâtes à Odessa.
César Birotteau, quant à lui, a fait fortune dans la parfumerie. Il est l’inventeur génial de produits de beauté – la Double Pâte des sultanes, l’Eau carminative, etc. – qui selon Balzac font fureur en France à la fin de l’Empire et sous la Restauration. Mais cela ne lui suffit pas : au moment de se retirer, il veut tripler sa mise avec une audacieuse opération de spéculation immobilière dans le quartier de la Madeleine, en plein développement dans le Paris des années 1820-1830. Il refuse les sages conseils de sa femme, qui voulait placer les fonds de la parfumerie dans de bonnes terres près de Chinon et quelques rentes publiques. César finira ruiné.
Quand Balzac ou Jane Austen écrivent leurs romans, au début du XIXe siècle, la nature des patrimoines en jeu est a priori relativement claire pour tout le monde. Le patrimoine semble être là pour produire des rentes, c’est-à-dire des revenus sûrs et réguliers pour son détenteur, et pour cela il prend notamment la forme de propriétés terriennes et de titres de dette publique. Le père Goriot possède des rentes sur l’État, et le petit domaine des Rastignac est constitué de terres agricoles. Il en va de même de l’immense domaine de Norland dont hérite John Dashwood dans Le Cœur et la Raison (Sense and Sensibility), et dont il ne va pas tarder à expulser ses demi-sœurs, Elinor et Marianne, qui devront alors se contenter des intérêts produits par le petit capital laissé par leur père sous forme de rentes sur l’État. Dans le roman classique du XIXe siècle, le patrimoine est partout, et quels que soient sa taille et son détenteur il prend le plus souvent ces deux formes : terres ou dette publique.
Vår Far i himmelen! Lat namnet ditt helgast. Lat riket ditt koma. Lat viljen din råda på jorda slik som i himmelen. Gjev oss i dag vårt daglege brød, tilgjev oss vår skuld, slik vi òg tilgjev våre skuldnarar. Og lat oss ikkje koma i freisting, men frels oss frå det vonde. For riket er ditt og makta og æra i all æve.
Matt 6, 9-13
Men når du gjev ei slik gåve, så lat ikkje venstre handa di vita kva den høgre gjer.
Matt 6,3
De har høyrt det er sagt: ‘Auge for auge og tann for tann.’ Men eg seier dykk: Set dykk ikkje til motverje mot den som gjer vondt mot dykk. Om nokon slår deg på høgre kinnet, så vend òg det andre til. Vil nokon saksøkja deg og ta skjorta di, så lat han få kappa òg. Tvingar nokon deg til å følgja han éi mil, så gå to med han. Gjev til den som bed deg, og vend ikkje ryggen til den som vil låna av deg.
Matt 5, 38-42
Lat eit ja vera eit ja og eit nei vera nei!
Matt 5,37
The possessive instinct, which, so determinedly balked, was animating two members of the Forsyte family towards riddance of what they could no longer possess, was hardening daily in the British body politic.
De er saltet på jorda! Men mistar saltet si kraft, korleis skal det då bli gjort til salt att? Det duger ikkje lenger til noko; dei kastar det ut, og folk trakkar det ned.
De er lyset i verda! Ein by som ligg på eit fjell, kan ikkje gøymast. Ingen tenner ei oljelampe og set henne under eit kar. Nei, ein set lampa på ein haldar; då lyser ho for alle i huset.
Matt 5,13-16
Øksa ligg alt innmed rota på trea; kvart tre som ikkje ber god frukt, blir hogge ned og kasta på elden.
Matt 3,10
Fra Tickld
Listen er rangert. Der de har satt opp en hel bokserie, har jeg satt opp første boka i bokserien, når jeg ikke fant hele serien samlet.
Nei, dette er ikke en barnebok om å lære seg alfabetet, men dette er en roman for ungdom om det å miste en av sine nærmeste og hvordan enkelte takler sorg.
Tenåringsjenta Sun eller Solveig som hun egentlig heter, får en dag den triste og uforståelige beskjeden om at faren hennes nettopp døde i en arbeidsulykke. Han falt ned fra en kran. Sammen med hennes bestemor prøver de to å fatte det, og fungere i den nye og ukjente tilværelsen. Moren til Sun (Solveig) bor i utlandet og de har liten kontakt.
I begravelsen dukker det opp en ukjent gutt som spiller fiolin til ære for Suns far, og ved flere tilfeldigheter senere har de en tendens til å møte på hverandre, og det oppstår et spesielt bånd mellom dem. De møtes oftere, Solveig prøver å håndtere sorgen og de nye følelsene hun har fått.
Ungdomsbøker har som regel en bestemt formel å følge, da mener jeg dagens ungdomsromaner. En jente går gjennom en tøff tid, og har det ikke bra og det dukker opp en kjekk fyr som gjør tilværelsen til denne jenta lettere. Det er for typisk. Denne sjangeren trenger noe nytt, noe som kan bryte denne formelen. Skjønner at det er interessant for ungdom å lese om kjærlighet og følelser, men det er på tide med en annen vri.
Det mest oppsiktsvekkende og som heller ikke er overraskende med denne boka er hvordan folk håndterer sorg, for det er så forskjellig. Det er ingen fasitsvar på det. Noen reagerer med en gang og vet omtrent ikke hvor de skal gjøre av seg, mens andre fortrenger alt sammen og fortsetter med livets rutiner fortest mulig. For Solveig sin del vet hun ikke helt hvordan hun skal reagere, og blir på en måte monoton.
Likte også godt Solveigs forhold til faren hennes. De har et tett forhold og samtidig lar han Solveig være så selvstendig som hun ønsker å være. Han ga henne frie tøyler mens han var i live.
Ord på S er en fin og ikke minst vemodig ungdomsbok om det å miste en av de nærmeste og forholdet til den nye tilværelsen i livet som er så forandret og ukjent. I fremtiden håper jeg på lignende ungdomsbøker uten denne berømte kjærlighetsdelen og at noen skaper en ny formel. Romaner for ungdom har en tendens til å bli altfor like og det er på tide at noen skiller seg ut.
Jeg kan fint stå over denne jula. Jeg har blitt mindre fan av den i de senere årene:) Det aller verste er å finne julegaver til de som har absolutt alt, og jeg synes å gi gavekort er bare kjedelig. Så håper jeg kommer på noe:)
Høstens første snøfall kom her torsdag kveld, men heldigvis er det ikke mye snø som har lagt seg og håper den ikke varer lenge.
I natt leste jeg ferdig Kledd naken av Agnes Lovise Matre, og jeg begynte så vidt på Fjellets skygge av Gregory David Roberts som er oppfølgeren av Shantaram. Og jeg skal lese videre i Den største straffen av Robert Wilson.
Blir det tid til overs skal jeg begynne på Min søsters grav av Robert Dugoni.
God helg:)
Takk og det var godt å høre. Nå ble jeg lettet:)
Ja, å være syk så lenge er alt annet enn gøy og når man har brukt opp både tålmodigheten og autopiloten så aner jeg ikke hva det er som driver meg lenger. Jeg lever vel kun på trass:)
Det er som sagt lett for de som er uforstående og ikke har noe med helsevesenet å gjøre, å si at det er bare å gjøre sånn og sånn og sånn, men det er ikke slik det funker for ventelister er det overalt, og siden det jeg strever med er sammensatt og kompleks som de sier, så må man bare regne med at det tar tid. Det er ikke mye man kan gjøre selv enn å møte opp der man har avtaler men de fleste avtaler hos undersøkelser og spesialister er som regel på 3 - 4 mnd så da skjer det ikke over natten. Så det er ikke noe annet å gjøre enn å holde ut mens man er under utredning og det er utrolig hva man blir vant til.
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å eksplodere både i resepsjoner og overalt, men jeg trøster meg selv med å tenke at det fører ikke til noen ting så jeg lar være. Det gjør ikke saken bedre. Så å være pasient er ikke annet enn tålmodighet og mye venting, og det vet man ikke før man er i samme situasjon selv.
Takk for at du ikke er sur på meg og for omtanken. Ha en fin lørdag:)
Større underholdningsverdi enn kvalitet ...
Varme strøk forbindes med hygge, avslapning og bare et sted å være for å komme seg unna stress og mas. Noen er glad i varmere strøk og andre ikke. Noen er der bare på ferie, mens andre flytter dit. Men er feriesteder like hyggelig og trygt som det ser ut som?
En kvinne blir tilfeldigvis funnet død på klippene som er rett nedenfor den norske sjømannskriken, og åstedet er noe spesielt. Det virker som om morderen etterlot liket på en planlagt og rituell måte. Det sprer frykt i Gran Canaria for enn så lenge er det ingen mistenkte. En svensk journalist som driver en skandinavisk avis gir politiet en hjelpende hånd, og en norsk politimann, Kristian Wede blir også satt på saken.
Oppbrukt konsept
Jeg har lest en bok av Mari Jungstedt før for mange år siden og den boka het; Den du ikke ser. Den boka ble jeg ikke helt begeistret for fordi det var en helt vanlig krimbok som ikke skiller seg fra de andre, på lik måte som med denne boka. Forfatterparet Mari Jungstedt og Ruben Eliassen (han har jeg ikke lest noe av før) har prøvd å skape en uhyggelig krimbok med spenning uten helt å lykkes. Dette er en krimbok man har lest i mange forskjellige variasjoner fra før, så her bringes det intet nytt. Spenningen er heller ikke helt til å ta og føle på, men litt driv er det. Noen av karakterene er troverdige, men stort sett blir de fleste apatiske. Man får ikke et helt klart og tydelig visjon av dem for de kommer ikke tydelig nok frem. Det blir da lett for å ikke bry seg om hva som skjer med de fleste av karakterene. Det forfatterparet gjør best med skrivingen er stedsbeskrivelsene som er troverdige og lett å se for seg.
Ellers er dette veldig til standardkrim som intet bringer noe nytt. Å lese om journalister som prøver å løse en mordsak har man lest før, og rituelle drap, så ingen av de delene førte til noe nytt i denne sjangeren.
En mørkere himmel er ingen nyskapende krimbok og heller ikke lesestoff med dyp innhold, men dette er en god bok som ren lettbeint underholdning hvis man vil ha noe uavansert og avslappende lesing, bare ikke forvent noe stort.
Even the company of the mad was verter than the company of the dead.
No one can tell what goes om in between the person you werw and the person you become. No one can chart that blue and lonely section of hell. There are no maps of the change. You just come out the other side.
Or you don't.
Jeg beklager hvis jeg har virket streng i svarene mine, men jeg er en ærlig sjel:) Men vil bare at du skal vite at alt er bra mellom oss og jeg setter pris på omtanken:)
Det er sånn helsevesenet er samme om man er i Trondheim, Bergen eller Oslo, eller bor på småsteder. Jeg sliter med symptomer som ikke kan fanges på skjerm, og det kan være mange årsaker til at jeg sliter med svimmelhet, kvalme og dårlig energi. Det er litt vanskeligere å finne årsak til enn vanlige plager. Og tro meg, fastlegen og spesialister som jeg har vært hos og skal til gjør så godt de kan. Så de skal ikke klages på. Så vil ikke høre noe negativt om det. Når man er pasient må man regne med at ting tar tid. Men de gjør så godt de kan for å prøve å finne årsak, men som sagt, ting skjer ikke over natten og det må man bare akseptere.