Bokelskere.no

You've got mail.... søt film med mye bøker i :)

Det var ment som litt ironi og for å starte en åpen diskusjon, så vet godt hva som er "galt" med boka :) Heldigvis skriver John Hart bedre, som f.eks når det gjelder Ved elven og Brødrene fra Iron House :)

VI.12.XI Det var ingen penger. Det var ikke noe ran

Også i dette kapittelet viser til forteljaren til romanskriving og psykologi når han lèt forteljaren referere Fetjukovitsj, forsvararen:

Er ikke dette snarere en fantasifull antagelse som anstår seg en
romanforfatter?

og

Ærede jury, siden dette er psykologi med to ender, vil jeg ta fatt i
den andre enden, så får vi se hvilket resultat vi da kommer frem til.

Fetjukovitsj har eit stikk motsett perspektiv på saka enn aktoratet …

VI.12.X Forsvarerens tale. En stokk med to ender

Forsvararen, Fetjukovitsj, begynner; fyrst tilbakeviser han skuldingane mot Mitja, «ikke uten sarkastiske og ondskapsfulle bemerkninger», og deretter «hevet talen seg virkelig til patos». Dostojevskij lyt ha kost seg med å la forteljaren trekke parallellar til romanskriving, «særlig om man da fra naturens side er blitt utstyrt med stor psykologisk begavelse», og dette passar vel meir på forfattaren av Karamasovbrørne enn på dei fleste.

Steampunk er fantasybøker som er basert på den tiden hvor man trodde dampdrevne maskiner var det som komme til å bli veien for utvikling. Her er en liste med en god del forslag. Finnes nok mange flere.

VI.12.IX Psykologi for alle pengene. Den galopperende troika. Slutten på statsadvokatens tale.

Nå gjer statsadvokaten seg ferdig. Vi ser at (nesten) alt som skjedde før rettssaka, nå blir gjennomgått som ei rettssak, med aktorat og forsvar, ein prosess om livet og døden, om straff og skyld. Interessant er at statsadvokaten har kjennskap til Shakespeare og Hamlets monolog om å vere (dvs. leve) eller ikkje vere (dvs. døy). «Nei, ærede jury», legg han til, «andre får bare ha sine Hamleter, vi russere har nok med våre Karamasover!»

Eg ser forresten at ei dramatisering av romanen, Brødrene Karamasov, for tida går på Trøndelag Teater, og at Dostojevskij skal diskuterast på Litteraturhuset i hovudstaden. Det gror etter kommentarane våre.

Herlig dystert og sterk oppfølger som virkelig gjør inntrykk.

En sjelden gang blir man helt stum
Jeg har lenge prøvd å skrive denne anmeldelsen, men ordene sitter fast. Jeg finner bare ikke de rette ordene og det er sjeldent det skjer når jeg skal skrive noe. Jeg kan begynne med å si at The Gunslinger, den første boka i serien, og denne er en av mine favoritter fra The Dark Tower så langt. Jeg liker vanligvis ikke oppfølgere noe særlig da de ofte blir mye av det samme og det er ofte lite utvikling, men her er det det motsatte. Jeg sier det ikke bare fordi denne serien er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Selv om han er min favorittforfatter så har jeg ikke likt alt det han har skrevet. Grunnen til at jeg har likt disse oppfølgerne så godt i motsetning til mange andre serier jeg har lest, er at her er ting alltid i utvikling, nye hendelser oppstår, nye karakterer dukker opp, og man mister ikke interessen; den fornyes. Ofte i oppfølgere dør interessen som regel bort, men i denne serien blir den stadig vekket, noe som er sjeldent i serier generelt. Istedet for å gå lei, vil man ha mer. Det er en sjeldenhet når det gjelder trilogier og serier.

I Wolves of the Calla ankommer Roland og hans trofaste venner landsbyen Calla Bryn Sturgis. Denne byen er terrorisert av innpåslitne ulver som stjeler deres småbarn. De trenger all den hjelpen de kan få for å beskytte innbyggerne, og det er da Roland og hans gjeng ankommer landsbyen. De ankommer på rett tidspunkt. I dette samfunnet fødes det uvanlig ofte tvillinger. "Ulvene" som ikke er helt vanlige ulver i Kings verden, kommer og kidnapper alltid den ene tvillingen, og lar den andre være igjen. Denne byen er lei av disse "ulvene". Klarer de å bekjempe dem denne gang? Og en ny karakter dukker opp i serien, nemlig Callahan som gir et friskt pust i serien og for oss King nerds er han også kjent fra Salem's Lot som ble utgitt i 1975. Det er en enkeltstående bok som ikke tilhører denne serien, og King er kjent for at forskjellige karakterer dukker opp igjen i forfatterskapet hans. Salem's Lot er en av mine favoritter og Pet Sematary er storfavoritten for meg av King og min all time favorittbok, men nok om det. Callahan gir serien et nytt løft og det var veldig spennende å lese om ham.

Lettlest og fengslende serie
Jeg har ikke lest all verdens fantasy. I de siste fem eller seks årene har jeg lest litt fantasy og da helst urban fantasy. Jeg har ikke lest så mye "avansert" fantasy. Jeg var en smule skeptisk i begynnelsen om at denne serien kanskje var en avansert og forvirrende bokserie, men det er den ikke på noen måte. Det er mye detaljer (Stephen King er en spesialst på det og det er en av grunnene til at jeg liker ham så godt), og det er mye rart som skjer underveis, men man mister ikke tråden underveis, og bøkene er veldig lettleste til tross for at de er noe store. Det virker ikke så slitsomt som man først får inntrykk av.

Er det noe King aldri slutter med er at han aldri slutter å overraske meg. Jeg har lest mye av ham fra jeg var veldig ung og fremdeles klarer han å overraske meg med å ta nye vendinger, og samtidig være nyskapende. For meg virker det som om han aldri går ut på dato. Dette er en veldig rå og sterk oppfølger som gjør at jeg bare gleder meg enda mer på fortsettelsen. Jeg kunne ha skrevet så mye mer om Wolves of the Calla, men velger å skrive litt diffus siden dette er en oppfølger. Dette er som sagt tidligere, en bokserie som bør leses og oppleves istedet for å lese om. Det er en av de råeste seriene jeg har lest på lenge og det er heldigvis flere bøker igjen av serien og Rolands jakt etter det mørke tårn. Neste bok heter Song of Susannah.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ting forandrer seg aldri, og godt er det.

Folkekjær tegneseriehelt
Pondus har i mange år vært å se i tegneseriehyllene her til lands, noe jeg skjønner godt. Selv om jeg ikke er blodfan, så er han en folkekjær tegneseriefigur som gjenspeiler situasjoner som kan være lett å kjenne seg igjen i. Han er festlig og kommer ofte med gode poeng, som å fikse alle vinduskarmene i stedet for å se på vintersport. Der har vi i hvert fall noe til felles. Pondus og jeg hater vintersport.

I denne utgaven sliter Pondus blant annet litt med midtlivskrise. Han får beskjed om å bytte deres gamle bil med en ny familiemobil, men ender opp med å kjøpe en Batmobil. Noe som ikke faller i god jord hos hans kjære. Denne utgaven gir oss også et godt skrekkeksempel på hvorfor man ikke skal eksperimentere med botox og den type ting. Mange andre rare, frekke og gøyale situasjoner oppstår med og rundt Pondus i 15 Tenner i En Pose.

Vulgære tegninger
Tegningene til Frode Øverli gir de crazy situasjonene en ekstra fin vri og snert. Figurene hans blir bare mer og mer groteske, og det fins ingen hemninger hos noen av dem. Dette er ingen tegneserie for de sjenerte. Jeg har sansen for at de har på kanten humor og kødder med det hverdagslige. Dette er ikke karakterer som tar seg selv så veldig høytidelig. De gjør narr av seg selv rett som det er og har svar på det meste.

Det er mye som kan sies om Pondus og gjengen hans, men de må oppleves for å skjønne hva slags karakterer de er. Personlighetene deres er ikke A4, akkurat og de byr på mye humor, galskap og utfordringer. Man blir glad i dem uansett. Må se jeg likte 15 Tenner i En Pose hakket bedre enn Fjorten av samme sorten. Denne utgaven hadde mer snert og enda mer humor. En humor som treffer. Spesielt morsomt er det å lese om forholdet til Pondus og Beate. Hennes tålmodighet settes ofte på prøve. Så her er det mye å glede seg til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette sitatet har gitt tittel til ei viktig bok om overgrepa mot urinnvånarane i Sør-Amerika.

VI.12.VIII En avhandling om Smerdjakov
Eit litt anna perspektiv enn før: Sjå kor elegant Dostojevskij framstiller ein statsadvokats innlegg, ikkje minst ved hjelp av retoriske spørsmål, for å få retten med på angrepet på Mitja! Han trekker fram autoritetar («våre største psykiatere»), og ikkje minst stiller han retoriske spørsmål. Statsadvokaten held ei oppvising i retoriske appellformer, ikkje noko mindre. Men held det?

En av de bedre skrekksamlingene på en god stund.

Mørke skrekkhistorier fra hele verden
Er det noe jeg aldri går lei av så er det horror. Horror har alltid vært en del av meg både i bokformat og filmformat. Mye i horrorsjangeren er bare tull, men det er også noen godbiter som er med å løfte sjangeren. Det er ikke alt i horrorsjangeren jeg liker, men har sansen for det overnaturlige, hjemsøkte hus/steder, vandrehistorier og skrekkhistorier. Det er min type horror. Dette er en bok som undertittelen sier, en samling av skrekkhistorier fra hele verden og forfatterne har utnyttet verdenen veldig godt. Ofte når jeg leser skrekksamlinger som er fra forskjellige land er det ofte bare fra et kontinent eller utvalgte land i nærheten av forfatterne, men her har de virkelig utnyttet store deler av verden, og det er godt å se. Norge er ikke nevnt i denne samlingen, men det er Island og Tyskland. Andre land som disse skrekkhistoriene stammer fra er; Usbekistan, USA, Spania, Japan, Irak, England, Russland, Kina og Mexico. Alt i alt består denne skrekksamlingen av tjueto historier og noen av historiene er fra samme land.

Ask the Bones består som sagt av tjueto skrekkhistorier og mine topp tre historier er: The Bloody Fangs som er fra Japan, Beginning with the Ears fra Irak, og Fiddling with Fire fra USA.

The Bloody Fangs er om en gutt som er opptatt av å tegne katter. Han tegner katter overalt med det han kan finne, og en dag finner han et tempel som er øde. Han bestemmer seg for å vente på de som jobber der (han er en liten gutt som ikke har skjønt at det stedet er øde). Mens han venter, tegner han katter på veggene. Mørket faller på og han føler seg truet av et eller annet og gjemmer seg. Han hører noen komme inn, det høres ut som et dyr, og det virker som det er slagsmål mot andre dyr. Det viser seg for at kattene på veggene har blitt skremmende levende.

Beginning with the Ears handler om en familie som nesten ikke eier noe og må finne et sted å være og jobbe for å få mat. Mannen i familien drar ut på leting etter jobb og han støter på noen som hevder å være en slektning av dem. Hun tilbyr dem å bo hos henne og der kan de spise så mye de vil. De takker ja til tilbudet. En dag overhører kvinnen i familien noe deres slektning sier til hennes kyr mens hun melker, at hun skal spise denne familien. Kvinnen advarer mannen sin om det hun har hørt og forlanger at de drar, men han nekter, noe han kommer til å angre på ...

Fiddling with Fire er om en gutt som øver med fiolinen sin på en kirkegård midt på natta og føler seg aldri bra nok. Selveste djevelen dukker opp, og gutten får høre hvor vakkert han spiller, og skulle ønske han hadde det samme talentet. Djevelen lover gutten dette spilletalentet så lenge han selger sin sjel, men er han villig til det?

Dette er altså mine favoritthistorier fra boka, men boka inneholdt mange andre gode historier også. Jeg likte ikke alle, men de fleste var gode. Jeg likte omtrent 18 av de 22 historiene. Til tross for at dette er en kort bok på bare 145 sider, er det med mange realistiske og gode illustrasjoner av David Linn. Det er med på å skape det lille ekstra og gjør boka mer stemningsfull.

Mer dystert enn skremmende
Det som er greia er at disse skrekkhistoriene er ikke spesielt skrekkelige, men heller dystre.Historine hadde ikke den grøssende faktoren jeg ønsket meg, men de byr på mye dysterhet og gode poeng. For min del ble det mer humoristisk enn skremmende. Ikke noe negativt med det for jeg likte boka godt. Jeg bare savner å lese noe som er ordentlig skremmende slik at man nesten ikke føler seg alene når man leser og føle seg fristet over å se over skulderen, bare for å være sikker på at man er trygg. Jeg savner å lese skrekk som får det til å gå kaldt nedover ryggen og nakkehårene til å reise seg. Det er lenge siden sist.

Ask the Bones ble ikke helt den skrekkelige leseopplevelsen jeg hadde håpet på, men dette er en underholdende samling med både humor og en stor dose vittighet. En fin bok for både ungdom og voksne som er interessert i denne sjangeren.

Fra min blogg: I Bokhylla