Bokelskere.no

Skarpe observasjonar! Ja, ikkje så lett å tolke dette. Eg merkar meg at forteljaren tek kontakt med lesaren og kommenterer, som eit stadoim mellom romantikken og den poestiske realismen ("Og nu, kjære Læser, ...") på den eine sida og meir moderne, eksperimentelle romanformer på den andre. Og Margarita flyg i lufta, usynleg, ikkje noko ukjent litterært motiv, dette. Dette er andre gongen eg les boka, og filmatiseringa har eg òg fått med meg, men ennå står mykje att å skjønne. Nå skal eg fyrst følgje med Margarita på ferda hennes ...

Sitatet er frå Pan.

Så tok eg delvis feil. Det får så vere. Eg kjenner ikkje romanen, som radioteaterversjonen bygger på (og har ikkje fått så veldig lyst til å lese han heller), og det kan hende at romanen inneheld spor som lesaren kan bruke for å prøve å løyse mysteriet. Men i radioens påskekrim kom det fullt opp av informasjon som lesaren ikkje kunne tenkje seg til sjølv, ei avsløring av Eileens fortid som det vanskeleg å finne på bakgrunn av samtalene i påskekrimmen. Jaså, var det slik det hang saman, tenkjer vi, utan å ha ha hatt høve til å vere med på oppklaringa. Slik er det ikkje hos Agatha Christie når ho er på sitt beste. Men greitt nok å lytte til når ein har litt ferie ..

Jo, så klart at dette er godt sagt, men uttrykket stammar ikkje frå Chandler, noko han heller ikkje påstår, for det blir sagt i radioteaterversjonen at franskmennene har eit godt uttrykk for å ta farvel. Og uttrykket stammar frå Mme de Staël, så vidt eg veit, og heiter "Partir, c'est mourir un peu". Godt sagt, uansett.

Trur det var slik:

Chicago, du slumrende drømmeby, ved bredden av Michigan-vannet,
deilig om kvelden og i morgengry, må jeg sanne, må jeg sanne,
Deilig i dårlig vær, da smeller det så det drønner her, og med solen over by,
kan du pumpe ham full av bly, å, Chicago, mitt Chicago.

Chicago, deg lengter jeg alltid tll, du fyller mitt bankende hjerte,
der vet jeg bestandig hva jeg vil, jeg vil knerte, jeg vil knerte,
Deilig i dårlig vær, da smeller det så det drønner her, og med solen over by,
kan du pumpe ham full av bly, å, Chicago, mitt Chicago.

Og det gjorde det. Kom eit mord til, altså. Ikkje så overraskande; handlinga skal drivast fram. Vi er kanskje ikkje så mykje klokare – Candy er vel eit sidespor, og Eileen er for opplagt? Er Marlowes analyse av skotet riktig? Kva var mellom Roger og Linda? Pappa Potter er autoritær – kan dette bety noko for saka? Eg ser ingen klare motiv her. Og kva med tittelen? Er det andre som har klarare teoriar? Svaret kjem i kveld.

Nei, her lyt eg nok rette opp både astronomien og ortografien: "Og med solen over by" og ortografien: "Bonzo" (med c blir uttalen /k/).

Ja. Hos Christie skal harmonien i det borgarlege samfunnet opprettast på ny, etter mordet; hos Chandler er nok ikkje dette hovudpoenget, nei (dette betyr ikkje at eg ikkje liker måten Christie legg opp til mysteriet på - eller likte, da, da eg las bøkene hennes i unge år). Vi får sjå kva som kjem. Eg har ingen teori om mordaren - ennå. Det kjem sikkert eit nytt mord.

Det vi nå veit, etter andre episode («Kvinnen med de fiolblå øynene»), er at Philip Marlowe har funne Terry Lennox dritings og har teke han med seg heim. Så vart kona til Terry, Silvia, myrda. Ho er dotter, ikkje til Harry Potter, det ville ha vore biologisk umogleg, men til avismagnaten Harlan Potter. Ekteskapet mellom Terry og Solvia har ikkje vore direkte idyllisk, så denne Terry blir jo mistenkt og får vår helt Marlowe til å køyre seg til México. Marlowe blir deretter oppsøkt av forleggaren Howard Spence, som vil at han skal følgje med i kva forfattaren Roger Wade gjer. Dette er jo som midt i blinken for bokelskarar! Marlowe møter kona til Wade, Eileen (som Ane Dahl Torp speler akkurat slik som vi har tenkt oss at denne Eileen er – «kvinnen med de fiolblå øynene» har nesten (her er eg ironisk) homeriske dimensjonat (i Odysseen er Athene alltid utstyrt med blåe auge). Denne Wade er hard på flaska, får vi vite. og Spencer og Eileen fryktar at noko kan gå gale før boka hans er ferdig (i kor stor grad vi bokelskarar i så fall vil gå glipp av noko her, er ikkje så lett å seie). Marlowe treffer Wade og tek på seg oppdraget. Marlowe treffer også eit kvinnemenneske til, Linda Loring (fint spelt av Andrea Bræin Hovig), som er syster til Sylvia, utan at ho verkar påfallande lei seg over at Linda er daud. Linda kjenner, seier ho, og ikkje overaskande, ekteparet Wade. Mannen til Linda er sjalu, får vi vite. Wade ringer og seier, med fyllerøyst, «Det går dårleg med meg». Ikkje akkurat det heilt store, synest eg, men godt å sitte med eit glas vin og høyre på påskekrimmen og merke at ein har fri. Så dukkar det vel opp fleire mysterium, men det er som det skal vere i denne sjangeren.

Er ennå i den fyrste delen. Tilfeldigvis i kap. 16, "Henrettelsen" (av Jesjua), på langfredag, og tilfeldigvis begynner kap. 17, "En urolig dag", framleis på denne fredagen, med "Fredag morgen, altså dagen etter den forbannede seansen, [...]." Eg håper på ein roleg dag med sol og frisk luft og deretter ferdiglesing av fyrste delen.

Glad flere er enig med meg om boka. Jeg prøvde å like den, men fikk det ikke til. Klarte ikke å engasjere meg fullstendig i den, og da ble det trått å lese. Men, men, man kan jo ikke like alt. Det er bare sånn det er:)

Det er vel bare et annet cover, for at de skal se mer tiltalende ut for de eldre leserne.

Nei, denne Nesbø kjenner eg ikkje. Takke meg til Holmes, Maigret, Marple og Poirot.

Den dramatiserte versjonen av romanen begynte i radioen i dag. Merkeleg at at alt skal dreie seg om kriminallitteratur på denne tida (jo, eg veit kva som utløyste feberen). Men Lasse Kolsrud som Philip Marlowe gjorde ikkje så verst inntrykk, og det er nok spenning i lufta til neste episode, så eg vel å følgje med på ferda.

Ikke all krim kan være like spennende ...

Savnet etter kjæresten er fremdeles dyp for William Blix. Hun forsvant for en tid tilbake da de var på sydenreise, og han har aldri kommet over henne. Savnet river og sliter i ham samme hva han gjør, men likevel prøver han å leve et normalt liv. Opprinngelig kommer han fra Nord - Norge, men har i senere tid bosatt seg i Oslo. Tidligere var han freelance journalist, og nøt friheten av å være sin egen sjef til han en dag bestemte seg å bli hundelufter (av alle ting) i stedet. En dag mens han kjører rundt i Oslo, kommer han over en skyteepisode, og det viser seg at skyteren er hans halvbror, Ole Jensen. Bør han gripe inn eller skal han bare stikke av og late som ingenting?

På et senere tidspunkt drar William nordover til Senja hvor han velger å bo i gjestehuset "Kråkeslottet". For ett års tid siden var det noen som tok sitt eget liv der. Og det viste seg for å være hans halvsøster, Cecilie. Mens William oppholder seg på "Kråkeslottet", får vi også en paralell historie som består av en yatch med døpenavnet Afrodite. I den yatchen befinner det seg noen pakistanere som er ute etter å ansette en leiemorder.

Og det viser seg at William ikke er alene i gjestehuset "Kråkeslottet". Der bor også Maria som er der for å slappe av og lese gjennom et bokmanus. Hva har alle disse menneskene og historiene til felles og er det noen kobling dem imellom i det hele tatt?

Aller først vil jeg beklage hvis denne anmeldelsen virker rotete og kanskje en smule uforståelig, men det var slik jeg også opplevde boka. Det var en bok som var litt vanskelig å få tak på. Det var ikke mye som skjedde, løse tråer og jeg savnet struktur. Det ble for mange løse tråder for min del underveis, og samtidig følte jeg at selve spenningen glimret med sitt fravær. Jeg fikk ikke ordentlig tak på personene, og hvordan de så ut. For meg virket det som om forfatteren var mest interessert i å legge større vekt på miljøbeskrivelsene nordpå. Hvordan det så ut der, og atmosfæren i stedet for intrigene og spenningsfaktor.

Jeg savnet strammere struktur, skarpere "penn" og litt mer action. Jeg strevde litt med å komme meg gjennom boka for det føltes ikke ut som om noe skjedde og handlingen gikk tregt. Dessuten syntes jeg heller ikke at karakteren heller ikke var noe spennende å lese om. Om de døde eller ikke brydde jeg meg ikke noe særlig om.

Dette er en anmeldelse jeg har strevd å skrive fordi det er vanskelig å skrive en bokanmeldelse om bøker man ikke likte så godt og uten at bokanmeldelsen blir falmende. Men Hjemgjeld ble dessverre en bok som er like falmende som denne anmeldelsen. Av og til er det vanskelig å sette ord på noe man ikke liker og skuffelser. Så jeg bare avslutter denne anmeldelsen med å si at Hjemgjeld falt dessverre ikke i smak. Det ble for mange løse tråder og jeg savnet mer dybde i karakterene. I sin helhet var også innholdet en smule rotete. Så dette var en bok som var vanskelig å engasjere seg i. Beklager.