Bokelskere.no

""Dokka"": Her ser vi korleis Garborg bruker namnet på "den snille guten" til - gjennom raimmet - å vise kva han representerer:

Og kjære sei meg, trur du det er von ...
Sei, trur du eg må tenkja på han Jon?

Godt observert, det med boka. Eg har nok sekundærlitteratur ein stad, men tenkte å lese og nyte utan andre kommentarar enn dei som kjem frå bokelskarane. For nokre rim, forresten, her òg - "fyrste ykti" rimar på "bygt i"! Haugtussa står ikkje tilbake for Peer Gynt! Men møtet med Jon representerer òg møtet med ein som tek henne som ho er, ein som ikkje kjenner "Haugtussa-namnet". Og Jon blir knytt til Dokka, som han kjæler før han går: "Men Dokka fekk frå same stund ho kjær."

På fjellveg: Stikk imot Ibsenfigurar, dette - å kjenne seg innestengd på fjellvegen og i fjellet! Ord som "innestengd", "stengjer" (to gonger) og "som gravi ned" viser at fjell ikkje er fridom og liv, som hos Ibsen.

Man får jo bare klamre seg fast til de man har og håper at situasjonen blir bedre etter hvert selv om ting ser umåtelig mørkt ut nå.

Tusen takk, Mariann. Ja, å være sykemeldt og samtidig arbeidsledig er ingen heldig situasjon. Har vært sånn i flere måneder og er umåtelig lei av å være i denne bobla. Det er vanskelig å holde ut i en slik situasjon:( Setter virkelig pris på omtaken din også:)

Ja, ikke sant? Jeg ligger over der en gang i uka selv om jeg er altfor gammel til det, men de syns synd på meg som er hjemme og sykemeldt for tiden og vet hvor tungt jeg tar det. Og jeg får aldri dra hjemmefra uten å ha med mat derfra når jeg skal hjem til meg selv igjen. Sånn er det vel med foreldre, men de er jo kjekke å ha uansett hvor gammel man er:)

Laget: På meg gjer "Laget" så sterkt inntrykk: Alt ho ser, Veslemøy, og slik rytmen bygger opp under dansemotivet! I utgåva som eg les, har ingen annan enn Olav Mosebekk illustrert mange av dikta - også dette, om kva Veslemøy "ser". Og så brått det sluttar; også her bygger rytme og rim opp under handlinga:

"Å Jesus!" - Ho bed
um frelse og fred
og sig i uvit av benken ned.

Ja, einig. Og sjå på enda eit nytt rimmønster:

a b c bd

e f g fd

Takk skal du ha! Ja, nå er òg Arvid G. Hansen digitalisert. I mi tid som student fekk eg ikkje tak i boka på antikvariat i nærmiljøet, så eg hugsar at eg stod langs ein hylleveg på biblioteket i Trondheim og las ho; eg "fotograferte" kvar side med minnet, hugsar eg - og så var ein del av eksamensoppgåva i nordisk arbeidardikting å vurdere nettopp Arbeideren i norsk diktning ut frå ei problemstilling eg ikkje lenger hugsar. Da var det berre å "framkalle" dei sidene eg hadde "fotografert", så eg "las" boka for mitt indre blikk ved eksamensbordet og siterte flittig. Det gjekk svært så bra, det. I dag er det lite arbeid blant unge menneske med å trene seg i slike hugseteknikkar.

Og Zola? Ja, visst er her bitande kritikk, men det Hansen ikkje ser, er at Zolas framstilling av det borgarlege samfunnet botnar i ein naturalistisk tendens og derfor er utan håp.

Var hjemme hos foreldrene mine i to dager (som bor i samme kommune som meg), og da var det sommer, men da jeg kom hjem til meg selv i dag ble det høst. Høst uten regn. Men jeg har ikke noe i mot det. Jeg kommer aldri til å bli sommermenneske. Og høst er jo den fineste årstiden, syns jeg, da:)

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Mannen fra Primrose Lane av James Renner. I dag skal jeg begynne på Bienes død av Lisa O'Donnell. I natt blir jeg vel ferdig med Ektemannens hemmelighet av Liane Moriarty, siden jeg ikke har mange sider igjen. Og kanskje jeg blir ferdig med Mapuche av Caryl Férey i helga. Så går ikke tom for lesestoff denne helga heller.

God helg til deg også:)

Du tek opp eit viktig spørsmål her - som det er vanskeleg å finne svar på som alle kan einast om. Er "arbeidarlitteratur" litteratur skriven av arbeidarar, om arbeidarar eller for arbeidarar - og kva slags kombinasjonar her kan vi "godkjenne"? Lyt diktinga ha sosialistisk tendens og peike ut over det borgarlege samfunnet (da fell i så fall Venstremannen Oskar Braaten utanfor)? Sjølv vik eg unna litt for faste definisjonar, men Hans Scerfigs Frydenholm, som du nemner, ville eg ikkje inkludere - enda dette, etter mitt syn, da, saman med VesaasFuglane og Borgens Lillelord*, er ein av dei aller beste romanane som er skrivne i Norden etter andre verdskrigen og meir enn nokon annan avslører kva potensial som borgaskapet har til å gripe til fascismen for å trygge interessene sine.

Eg drøfter (eller her bør eg vel helst bruke preteriyum: drøfte) spørsmålet litt i ein artikkel i Petter Larsen Arbeideren og diktningen. Elles er jo Arvid G. Hansens Arbeideren i norsk diktning ein klassikar når det gjeld dikting som handlar om arbeidarar.

Same kva definisjon ein legg til grunn, liker eg best, når det gjeld romanar, Kristofer Uppdals bøker. Romanserien hans, "Dansen gjennom skuggeheimen" tok eg som fordjuping til mellomfag i nordisk, og som ein emnekrets til hovudfag tok eg "Nordisk arbeidardikting", Men dette er lenge sidan, og pensumlista finn eg neppe att.

Eg ser du har fått mange svar med gode framlegg, særleg om svensk litteratur, som eg steller meg bak, men altså også om bøker som eg sjølv ikkje ville kalle "arbeidarlitteratur". Men diskusjonen er interessant!

"Det syng": For ein variasjon i både form og innhald i denne syklusen! "Det syng" har tre avdelingarm der dei to fyrste har strofer med to verselinjer, som, bortsett frå i eitt tilfelle, er skilde med punktum. Tung, konsis og fast kostatering av ein situasjon - landskapet ute og Veslemøy inne, alt med mannlege utgangar. Så kjem strofene med det kjente "Å hildrande du!", og med veksling mellom mannleg og kvinneleg utgang: "Å veit du den draum og veit du den somg, / so vil du tonane gøyma; / og gilja det for deg so mang ein gong, / rett aldri so kan du det gløyma." Og rima berre trillar fram: ababccc! At det går an!

"Sporven": Så fint - å lese ein klassikar på ny, etter synging på barneskolen og seinare, med eigne ungar, og sjå korleis diktet fungerer på ulike plan. Fyrst og fremst bli gripen av ordkunsten, bruken av ein- og tostavingsord; typisk nok har berre hovudpersonen ("Små-sporven"), "Monsemann" og "Veslemøy" tre stavingar. Så fortetta alt blir med ord på få stavingar, så mykje Garborg får sagt med alle desse orda som følgjer på ein annan nettopp slik som sporven bruker nebbet når han "tippar konn og ribbar strå". Få stader i norsk lyrikk trillar orda så lett som her. Så er det da òg det lystige livet utan ansvar og konsekvensanalyse Garborg skildrar i "Småsporven" (slik Øverland tek opp tråden seinare i "Spurven". Form og innhald bygger opp under einannan, i ein sterk komtrast til dei tung tankane som Veslemøy strir med.