Bokelskere.no

Hei. Jeg var også meget skeptisk til boka Stål, men har kommet over hundre sider og har blitt mer fornøyd. Hvis du liker bøker med sterkt persongalleri er nok dette en bok også for deg:)
PS: Beklager for sent svar.

En ekstra fridag i helga gjør heller ingen forskjell på meg heller og forstår hvordan det er. Er fremdeles sykmeldt og arbeidsledig og ville ha gjort hva som helst for å ha vanlig arbeidsdag/hverdag, men det kan jeg bare se langt etter. Det er jo bare ventelister hele tiden. I mellomtiden drukner jeg sorgene mine i bøker og filmer (mest bøker).

Og denne helga skal jeg lese videre i Stål av Silvia Avallone (sommerlektyre), og jeg skal lese ferdig Naboens sønn av D.A. Mishani (meget spennende israelsk krim så langt) og jeg får jobbe meg videre med Mapuche av Caryl Férey som jeg syns er litt tungtrødd.

Nå er det kaffetid og jeg skal lese mer. Må lese forferdelig mye ellers får jeg mørke tanker og syns meget synd på meg selv haha. Fordi jeg savner å være i arbeidslivet. Misunner alle som har god helse og er i arbeid. Så jeg får bare fortsette å være tålmodig.

God helg:)

Hva ville du ha gjort hvis du var en av karakterene i boka?

To jenter blir "overlatt" til seg selv og bærer på en mørk hemmelighet. Bare naboen deres, Lennie oppdager at noe er galt. Han vet at de har foreldre som egentlig ikke er "skikket" til å være foreldre, men i det siste har han ikke en gang sett snurten av dem, bare jentene. Har foreldrene bare stukket av og latt jentene bli igjen alene, som egentlig er altfor unge til å ta vare på seg selv? Selv om han ikke har hatt mye å gjøre med nabojentene fra før, føler han at det er hans ansvar å se hva som foregår i nabohuset og ta vare på jentene mens foreldrene deres er sporløst forsvunnet. Og hva betyr de engstelige blikkene jentene hele tiden veksler med hverandre? Er det noe de ikke forteller ham og har han rett i å få vite noe om det?

Jeg vet ikke hva det er med meg og spesielle bøker. Ofte dras jeg mot dem, men det har jeg ingenting i mot. Jeg liker å lese spesielle bøker, gjerne bøker som skiller seg ut og som byr på en mørk historie. Lisa O'Donnell har skapt en bok med disse ingrediensene. Boka er temmelig spesiell på mange måter og den skiller seg ut fra en del bøker jeg har lest tidligere. Jeg er vant til å lese mørke bøker og denne boka har ikke klart å sjokkere meg, men jeg liker boka likevel. Den bærer med seg litt svart humor, mørke tanker og handlinger, og karakterene som er involvert i det hele er noe for seg selv. Syns også det er interessant at perspektivene veksles hele tiden mellom søstrene Marnie og Nelly og med naboen Lennie. Det gjør historien ekstra interessant og det gjør til at man automatisk tenker hva man selv ville ha gjort i en slik situasjon. Hva ville man ha gjort hvis man var en av søstrene eller naboen?

Språket er temmelig røft og sprekt. Sarte sjeler vil nok ikke like denne boka, men jeg er vant til å lese slike bøker så det gjorde meg ingenting. Men de som er litt vare og sarte vil nok ikke lese denne boka mens man spiser. Konseptet er som sagt tøft og røft. Jeg likte karakterene som virket troverdige og levende med sine sterke og svake sider, og hele tiden skjedde det noe. Historien hadde et godt driv, og jeg brukte ikke mange dagene på å lese boka. Selv om slutten var litt forutsigbar og kanskje småskuffende for min del syntes jeg det likevel at boka var vel verdt å lese. Den er mørk og forfriskende.

Bienes død er en noe annerledes og spennende psykologisk thriller/mysterie. Det skjer noe hele tiden, sidene vender fort, nesten av seg selv og det er en bok som man ikke glemmer med det første. Tankevekkende og interessant lesestoff for oss som har sansen for det mørke.

PS: På baksiden staves naboen Lenny, men det står Lennie inne i boka, bare for å være oppmerksom på det.

Kjenner du dine kjære så godt som du tror?

Vi ser dem hver dag og tror vi kjenner dem inn og ut; familiemedlemmene våre og tror vi har vært med på alle deres oppturer og nedturer, men har vi egentlig det? Har vi opplevd alle positive og negative tingene sammen, eller har en av våre kjære en mørk og dyster hemmelighet? Noe de vil holde for seg selv til enhver pris?

Cecilia finner et brev mens hun leter etter noe annet på loftet. Brevet er skrevet av hennes mann og det står utenpå brevet at når hun leser det betyr det at han er død. Nysgjerrigheten hennes stiger, men skal hun lese det eller skal hun late som om hun ikke har sett det? Mannen hennes er tross alt fremdeles i live. Hva er det mannen hennes har formidlet i et brev og som hun attpåtil ikke får lese før han dør? Hva er det han holder hemmelig? Cecilia er den perfekte kvinne som gjør alt for familien sin, gjør det bra i arbeidslivet og hun er en type kvinne som har svar på alt. Så hva er det mannen hennes ikke sier? Brevet involverer ikke bare henne, men også to andre kvinner, som hun møter i det dagligdagse livet. Skal hun bare la være å åpne brevet, eller kommer hun til å la nysgjerrigheten ta overhånd?

Jeg skjønner hvorfor mange har latt seg begeistre over denne boka og fullstendig forelske seg i historien. Jeg skjønner hvorfor, og jeg prøvde å være en av dem, men dessverre klarte jeg ikke. Det er et godt konsept. En god historie, jeg må innrømme det, men for meg ble dette litt for damete. Jeg vet at dette er en bok som er på grensa til å være chic lit (en sjanger jeg er allergisk mot), men den er også blandet med psykologisk thriller. Jeg liker konseptet, og moralen i historien, men jeg bare hater språket. Det er altfor mye snakk om sex, frustrasjon og språket er bare for damete etter min smak. Jeg sier ikke at boka er overfylt med sex, men likevel blir det på en måte "for mye" av det likevel. Desperate kvinner på flukt fra "virkeligheten" om du skjønner hva jeg mener. Selv om karakterene virker troverdige og levende virket de som en blanding av "Frustrerte fruer" og de håpløse foreldrene til flaue tenåringer det ofte var om i bøkene i en bokklubb som het "TL-Klubben" som jeg var med i da jeg var fjortis. Litt flaut og litt spennende. Disse karakterene ble litt for frustrerte for meg selv om jeg skjønner situasjonene de er oppe i, men karakterene ble litt for slitsomme for meg i lengden. Det er ikke karakterer jeg ville ha blitt kjent med i virkeligheten. Folk som er opptatte av å få viljen sin. Altfor mye drama og spekulasjoner. Nei takk! Ville i hvert fall ikke ha hatt en av disse kvinnene som min nabo, og det verste er at det godt kan være en av dine og mine naboer i virkeligheten. Man vet jo aldri. Vi alle har vel en hemmelighet eller to? Noen skjeletter i skapet. Ingen er perfekte selv om mange på død og liv gjemmer seg bak en fasade.

Ektemannens hemmelighet er en bok som har tatt verden med storm, men dessverre ble jeg ikke like oppslukt og begeistret som "alle" andre. Jeg tenker kanskje at boka ville ha blitt mye bedre hvis den ble skrevet av en mann? Ikke det at jeg syns mannlige forfattere er så mye bedre, men da hadde jeg kanskje sluppet dette damete språket som jeg irriterte meg grønn over. Boka ville da kanskje ha blitt røffere og mer mystisk? Men hva vet vel jeg? Det var bare en tanke som slo meg. En god bok, for all del, men dessverre ble jeg ingen fan.

Unnskyld at eg bryt inn, men Rudolf Nilsen døydde av tuberkulose i 1929. Nordahl Grieg vart skoten ned i 1943.

"Elsk": Så vidt eg kan sjå, har Garborgs "Elsk" same rytmemønsteret som Vinjes "Det syng fyr Storegut":

Den Dag kjem aldri, at eg deg gløymer;
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um Nott og Dag er du like nær;
og best eg ser deg, naar myrkt det er.

Du leikar kringum meg, der eg vankar.
Eg høyrer deg, naar mitt Hjarta bankar.
Du stødt meg fylgjer paa Ferdi mi,
som Skuggen gjeng etter Soli si.

Naar nokon kjem og i Klinka rykkjer,
d’er du, som kjem inn tel meg, eg tykkjer:
Eg sprett fraa Stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.

Naar Vinden lint uti Lauvet ruslar,
eg trur d’er du, som gjeng der og tuslar
naar sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur, det maa vera du.

I kvar, som gjeng og som rid og køyrer,
d’er du, eg ser; deg i alt eg høyrer :
I Song og Fløyte- og Fele-Laat,
men endaa mest i min eigen Graat.

Rytmemøte mellom to gigantar!

Men inga bok har sett sinna slik i kok (rimet ikkje tilsikta) som Ibsens Gjengangere. Bjørnson og Skram støtta Ibsen, men ikkje Garborg.

"Blåbær-li": I dette diktet bruker Garborg kontrast for å vise kva Veslemøy føler for Jon: Ho fortel korleis ho ville behandle "den reven rau'" og "den stygge skrubb", om dei skullle dukke opp i blåbærlia: Dei skal få "smake staven"og få "ein god på snuten" med "ein bjørkekubb". ("den bjønnen stor", derimot, ser ho tydelegvis ikkje som ein fare?). Så bruker ho kubbemotivet frå strofa om ulven ("eg tok meg ein bjørkekubb / og gav han ein god på snuten") og fører det over på Jon, "den snille gut", som òg "fekk vel ein på sin trut, / men helst på ein annan måte": Eit kyss, altså. Hoo slår tanken frå seg: "Å tøv, kva tenkjer eg på!" Pliktene kallar: "Eg må til buskapen sjå; -" . men det er Dokka, som ho tidlegare assosiserte med Jon, som er i tankane hennes ("ho Dokka drøymer um salt"), altså blir ho ikkje kvitt tanken på Jon, som lever i henne under arbeidet, nesten i form av Dokka, kunne ein seie.

"Veslemøy lengtar": Det tittelen fortel om motivet i diktet, bygger oppattakingane opp under: Tretti gonger bruker Veslemøy "mor", objektet for lengten - fyrst talar ho om mora ("ho mor"), altså i 3. person eintal, og så, etter kvart som intensiteten i lengten aukar, går ho over til 2. person og vender seg direkte til objektet: "du mor", for til slutt, med eigedomsordet mi, å presisere forholdet mellom dei to: "du mi mor". Slik reagerer Veslemøy på "alt [som] er framandt og nytt og vondt", som "stirer kaldøygt" på henne frå alle kantar.

Ikke alt er som man tror ...

Forfatteren David Neff har fullstendig lukket seg inne fra omverdenen og bor i et luksuriøst hjem sammen med sønnen, Tanner. David har lidd av alvorlig depresjon de siste fire årene etter at hans kone tok selvmord. Sjefen i forlaget David skriver for dukker opp med en ny sak David kan skrive om. Davids forrige bok omhandlet en krimsak fra virkeligheten og ligger fremdeles på bestselgerlistene. Forleggeren hans vil hjelpe David ut av depresjonen og skrive en ny bok om en annen sak. En lokal sak de kaller: Mannen fra Primrose Lane. En enstøing som alltid gikk med ullvanter uansett vær og som ble funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Hvem gjorde det og hvorfor? Og er David klar for å skrive en ny bok med tanke på at han går på medisiner og samtidig må oppdra sønnen alene?

Jeg har lest mange krimbøker oppgjennom årene og i det siste har jeg lest mange middelmådige. Jeg har lenge blitt mer kravstor. Men sånn er det vel når man leser mye og jeg forventet vel ikke noe særlig spesielt av denne boka heller, så jeg hadde ingen forhåpninger på forhånd. Hadde ikke en gang hørt om boka, men for en gang skyld leste jeg en krimbok som ikke var standard krim og som det var litt fart i. Det tok ikke mange dagene før den var ferdiglest.

Det jeg likte best var at dette var en krimbok der det dukker opp elementer som man ikke forventer. Det er ikke noe nytt at hovedpersonen skriver om en sak fra "virkeligheten" altså bokas virkelighet, men historien har litt elementer som man ikke trodde ville skje i begynnelsen. Av og til satt jeg der som et eneste stort spørsmålstegn og tenkte; Hva faen var det nettopp som skjedde? Og jeg måtte bla noen sider tilbake for å sjekke om jeg hadde oppfattet det som skjedde riktig. Og jeg liker det når noe sånt skjer. Noe uventet og helt ut av det blå, for å bruke det uttrykket. At man blir på en måte litt satt ut og selv om det virker litt banalt det som skjer og litt hinsides, så aksepterer man det likevel. Det er en sjelden opplevelse som jeg liker at det skjer i bøker. Rare elementer som overrasker litt og som er utenfor A4 - formatet og litt på grenseland om hva som er virkelig og ikke. Og jeg vil ikke nevne disse elementene nærmere for ikke å avsløre for mye.

Forfatter James Renner har omtrent samme liv som hovedpersonen David Neff i boka, for forfatteren har også skrevet bøker om krimsaker fra virkeligheten så det er vel ikke noe rart at boka Mannen fra Primrose Lane virker troverdig og virkelig.

Mannen fra Primrose Lane er en bok som må leses med et åpent sinn og du må bare godta det som skjer. Boka har mye fart og inneholder elementer som er litt nyskapende. En herlig frisk bris i krimsjangeren!