Bokelskere.no

Mark David Chapman hadde denne boka med seg da han myrdet John Lennon, og skuespillerinnnen Winona Ryder samler på gamle utgaver av denne klassikeren. I USA er boka en del av pensum både på High School og College. Hva er det som er så spesielt med denne boka? Etter mange år med nøling var det på tide for meg å finne det ut. Bedre sent enn aldri, ikke sant?

Tenåringen Holden Caulfield blir utvist av privatskolen Pencey Prep på grunn av dårlig innsats. Han vil ikke at foreldrene hans skal få vite det og istedet for å dra hjem (han skal dit om noen dager likevel som planlagt når juleferien starter). I mellomtiden velger han å være i New York og bare ta ting som det kommer. Han har lite penger, men på en eller annen måte finner han alltid ut hvordan han skal få ting til å gå rundt. Personligheten hans er sjarmerende og vittig. Han vet hvordan han skal snakke med folk og han elsker å lyve. Dikte opp ting, noe han gjør med glans. Han lever livet som det er der og da uten forpliktelser eller ansvar helt til han skal hjem til jul. Greia med ham er at han lider av kjedsomhet og blir lett rammet av depresjon, og på skolen følte han seg utilstrekkelig. Han vil nyte friheten før han drar hjem til foreldrene sine og hans nærmeste. Foreldrene hans trenger ikke å vite at han er blitt utvist av skolen før han skal hjem. Han får ta seg av det der og da. I mellomtiden vil han bare være tilstede i New York og bare følge strømmen. Gjøre litt som han vil uten noe ansvar. Ta bekymringene senere.

The Catcher in the Rye er en bok som er vanskelig å forklare på en enkel måte. Det er en bok der alt skjer og ingenting. Det er en slags malstrøm vi blir på en måte drevet med i. For å være ærlig likte jeg ikke selve historien så godt, men hadde stor sans for Holden Caulfield. Han minnet mange måter om meg selv. Spesielt det med at han hadde lett for å bli litt tungsint, og at han ikke visste helt hva han skulle med livet sitt. Følte seg litt rådvill og utilstrekkelig. På den måten var det veldig lett å kjenne seg igjen i ham. Han var redd for å håndtere voksenlivet han var på vei mot, og ville ikke at andre barn og ungdom skulle havne i samme situasjon som ham. Få den samme redselen og føle den samme mislykkheten som det han gjorde, men det var ikke noe han kunne gjøre med det.

J.D. Salingers berømte bok har blitt nevnt i mange filmer og Tv-serier, og i mange år har jeg hatt lyst til å lese boka, men noe har alltid holdt meg tilbake. For det første har jeg lest få klassikere og for det andre har jeg tidligere opplevd noen klassikere som litt "tunge". Ikke vanskelig å lese, men litt kjedelige og jeg var en smule redd for at kanskje The Catcher in the Rye ville bli for kjedelig for meg, men det var den altså ikke. Og jeg likte den mye bedre enn forventet. Jeg likte hovedpersonen og atmosfæren i boka godt selv om historien var så som så. Den ble bare ikke så magisk og så fantastisk som jeg hadde håpet den ville være. Jeg skjønner folk som virkelig elsker boka. Men personlig liker jeg hovedpersonen og budskapet i boka mye bedre enn selve historien og fremgangen. Vanskelig å forklare det på en fornuftig måte.

The Catcher in the Rye ga meg en bedre leseopplevelse enn forventet, og endelig har jeg lest denne klassikeren jeg også. Det var på tide. Selv om jeg ikke falt held pladask for boka, var det likevel mange sider ved den som jeg ble sjarmert av. En fin bok på mange måter å tenke tilbake på. Og alle skulle ha hatt en Holden Caulfield i livet sitt.

Her er det ikke mye snø, men mest blankis. Men nå har jeg endelig fått tak i piggsko for jeg ble så innmari lei av å tre på og av broddene. Og jeg går ikke på blankis uten brodder/pigger bare så det er sagt. Det er jeg for pysete til.

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med: The Catcher in the Rye av J.D. Salinger, og En overflod av Katheriner av John Green.

I helga skal jeg lese videre i disse: Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo, og Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved. Ikke helt min type bøker, (Liker ikke romantikk), men hater å ha uleste bøker stående og de har jeg mange av. Men et sted må man begynne:)

Jeg skal også lese videre i Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Jeg elsker vandrehistorier, men dessverre er dette en kjedelig utgave å komme seg gjennom så skal bestille meg en annen når jeg er ferdig med denne.

Og jeg leser Good Omens av Terry Pratchett & Neil Gaiman sammen med to andre.

Siden det snør mye hos deg, håper jeg du ikke blir innesnødd, i så fall håper jeg du har nok med lesestoff og mat:)

Jeg irriterer meg mest over at det har blitt litt lysere om dagen. Litt trist for jeg foretrekker mørketiden:)

God helg.

Ja - og da blir det litt hamsunsk likevel, som i Pan ...

Eg trur dei fleste av oss har lik oppfatning av mange av sidene av - kanskje også i - romanen. det har komme fine synspunkt på det eg har bestemt meg for å tenkje mest på: forteljarstemma og naturskildringane med besjeling. Og når ho nå skriv som ho skriv, Selma Lagerlöf, synest eg ho når store høgder innanfor denne litt spesielle idrettsgreina (hugs at idrett gjaldt både åndeleg og kroppsleg verksemd; i norrøn tid var skaldskap "ein idrett utan lyte"). her er eit utdrag frå kap. 5 - vi kunne ha brukt heile kapitlet som eksempel på den litt spesielle skrivestilen:

Stridshäst, stridshäst! Du gamle, som nu står tjudrad på åkern, minns du din ungdom?

Minns du kampens dag, du modige? Du sprängde fram, som om du hade burits av vingar, din man vajade över dig som fladdrande lågor, på din svarta bringa glänste stänk av blod bland löddrigt skum. I seltyg av guld sprängde du fram, marken dånade under dig. Du skalv av fröjd, du modige. Ah, vad du var skön!

Det är en grå skymningsstund uppe i kavaljersflygeln. I det stora rummet stå kavaljerernas rödmålade skrin utmed väggarna, och deras helgdagskläder hänga på krokar i vrån. Eldskenet ur den öppna spiseln spelar på vitrappade väggar och på gulrutiga gardiner, som dölja väggarnas sängskåp. Kavaljersflygeln är intet kungligt gemak, ingen seralj med stoppade divaner och mjuka kuddar.

Men därinne höres Lilliecronas fiol. La cachucha spelar han i skymningen. Om och om igen spelar han den.

Skär av strängarna, bryt sönder stråken! Varför spelar han denna fördömda dans? Varför spelar han den, då Örneclou, fänriken, just ligger sjuk i giktplågor, så svåra, att han inte kan röra sig i sängen? Nej, ryck fiolen från honom och kasta den mot väggen, om han inte vill sluta!

La cachucha, är den för oss, mästare? Skall den dansas över kavaljersflygelns gungande golvtiljor, mellan trånga väggar, sotade av rök och feta av smuts, under detta låga tak? Ve dig, så du spelar!

La cachucha, är den för oss, för oss kavaljerer? Ute tjuter snöstormen. Ämnar du lära flingorna dansa i takt, spelar du för yrvädrets lättfotade barn?

Stadig desse kommentarane frå forteljaren:

Ack, Gösta Berling, starkast och svagast ibland människor!

Dette skulle lesaren ha tenkt sjølv, tenkjer eg. Men det har sin sjarm, det er ikkje det, men det høyrer eldre tiders litteratur til. Likevel gir kommentarane ein eigen dimensjon til romanen som eg ikkje heilt klarer å sette namn på. Ein eller annan svenske har sikkert skrive ei avhandling om synsvinkelen og forteljarens kommentarar i Gösta Berlings saga. Interessant. Synspunkt på - eller kommentarar til (!) - kommentarane til forteljaren?

Også eg hadde venta meg meir (ferdig med lydbokversjonen). Nå prøver eg å gi boka ein ny sjanse og leitar etter positive trekk, særleg når det gjeld forteljarteknikk og skildringar. Vi får sjå.

Det som er med på å gjere denne romanen interessant for meg, er korleis forteljaren beveger seg mellom eldre stiltrekk som utbrot og tale til lesaren, nesten som Camilla Collett, og meir moderne innslag som magisk realisme (med djevel og - seinare - heks). Forteljaren bryt ut:

O kavaljerer, bättre hade det varit för er att i denna fridens natt ligga stilla i edra bäddar än att pläga umgänge med det ondas furste!

.

Får meg bare ikke til å gjøre det. Jeg liker å fullføre det jeg har begynt på og liker å utfordre meg selv.

Jeg driver en bokblogg og får bøker tilsendt fra forlag. Og man får jo mye med seg innen media.

Om jeg fikk den i julegave? Jeg fikk den tilsendt av forlag.

Og her er ei elektronisk utgåve på originalspråket..

Ikke alle bøker er innenfor interesseområdet ...

Forfatteren Per Arne Dahl er biskop og han er kanskje mest kjent for å ha vært tidligere stortingsprest. Han har gitt ut en del bøker før, og er også kjent for å ha vært spaltist i Aftenposten. Selv forbinder jeg ham mest med intervjuet han hadde med Kronprinsesse Mette - Marit hvor hun satt barføtt.

Boka Å våge livet en gang til handler om det å reise seg igjen når livet er hardt (etter å ha blitt utfryst, er ufrivillig ensom osv ...) og bevare troen. Vise nåde, og prøve å være mer åpen mot andre. Vise varme og respekt for alle rundt oss. Boka tar også for seg at Per Arne Dahl vil gjerne gjøre gudstjenestene mer inspirerende enn at det lyder som tale/preiking. Han vil inspirere andre til å tro, føle seg velkomne, ha troen på seg selv og livet genrelt.

Først og fremst vil jeg si at jeg finnes ikke religiøs. Jeg er døpt og konfirmert (på grunn av tradisjon), men likevel er jeg ikke religiøs på noen som helst måte og troen er høyst fraværende. Jeg har ikke troen på sånt og det interesserer meg heller ikke. Det er ikke noen livsstil for meg. Jeg respekterer religiøse/personlige kristne så lenge de ikke prakker det over på meg for jeg er ikke interessert i å ha en tro, bare så det er sagt. Derfor opplevde jeg boka som litt tung, uinteressant og tørr. Det er en kort bok på bare 248 sider, men slet med den en stund før jeg ble ferdig med den for det var ikke noe tema for meg. Jeg er ikke så glad i selvhjelpsbøker generelt (kommer an på tematikken, selvsagt), men dette innholdet ble rett og slett for knusktørt for min del, og innholdet ga meg ingenting. Da oppleves lesing som et slit og jeg slet meg bokstavelig talt gjennom boka (jeg avbryter som kjent ikke bøker).

Det var med stor lettelse å bli ferdig med boka. Stygt å si det, men det er et slit når man leser en bok som ikke gir noe tilbake; hverken underholding, spenning eller lærdom. Per Arne Dahl vil så gjerne inspirere, men det funker ikke på meg på noen som helst måte. Da blir det veldig tamt og langdrygt å lese og boka ble ærlig talt lest i ganske små porsjoner. Jeg orket bare å lese noen få sider av gangen for det var andre bøker som fristet mye mer.

Per Arne Dahl skriver godt og kan å uttrykke seg, det er ikke det, men tematikken i Å våge livet en gang til interesserte meg ikke. Selv om jeg ikke fant noen glede i å lese denne boka, er jeg sikker på at andre vil gjøre det. Boka var bare ikke i mitt interesseområde og vi mennesker er jo så forskjellige.