Bokelskere.no

Danske Solvej Balle bare fortsetter å imponere for etter fem bøker i serien om Tara Selter som sammen med mange andre er fanget i en tidskapsel, er jeg stadig like begeistert for denne serien. I denne femte boken står både kjærligheten og ikke minst vitenskapen sentralt. Kan Tara få et forhold til den nå meget yngre ektemannen sin til å fungere til tross for at han fremdeles er i begynnelsen av tjueårene mens hun er en dame i femtiårene? Vel, den som leser får vite.
Minst like viktig er Balles budskap til oss som lesere om å forbruke mindre av verden, bli mer bevisste som mennesker når det gjelder hvordan vi forvalter ressursene.

Ja, det var mange sterke partier i boka som jeg merket av. Flere steder fikk jeg følelsen av at personenes utsagn antakelig er forfatterens egen stemme. Høyst aktuelle refleksjoner om konsekvensene av krig, og hvem som tjener og hvem som taper på den.

Lesesakte kan også vær en fin opplevelse i seg selv da er lettere å huske som du selv skriver her. Håper du har fin uke og god lesning!

Selv takk, Bjørg. Enig med deg, dette er bøker som tåler å leses flere ganger. Dessverre er de fortsatt høyst aktuelle; i det de sier noe om hva krig gjør med mennesker, både stridende og sivile.

Denne er vanskelig å omtale, og det er den fordi den var vanskelig å lese og samtidig umulig ikke å la seg røre av for hele boka er som en lang emosjonell monolog med små avbrudd av bokas andre karakter, mannen. Mannen treffer bokas hovedperson en kveld, hun blir med ham hjem og der, i løpet av natta, forteller hun sin fortelling. Og det er en fortelling om veldig mye, om fattigdom, livet i en liten bygd, om kjønnsroller og diskriminering, om graviditet og abort, om forbudt kjærlighet og uønsket kjærlighet og om livet på sitt værste og til tider, men veldig sjelden, beste.

Boka er fra 1940-50-tallet en gang og temaene er nok ikke fullt så dagsaktuelle lenger, heldigvis! Likevel er det mye gjenkjennelig her hva angår å være menneske, å savne, lengte, behøve kjærlighet og samtidig være redd for å være sårbar.

Fortellingen er vond, og grusom til tider. Samtidig er boka rett og slett vakker og dette er en bok jeg føyer inn på "skal lese flere ganger"-lista, for det er så mange fine og kloke setninger her. Det er en kort bok, og jeg må si heldigvis til det, for ja, dette er til tider ordkunst og det treffer, men samtidig er det begrenset hvor lenge en kan lese en slik monologaktig bok uten å falle av, særlig når det er mye "tankekjør" og "rot" (hermetegn fordi jeg ikke finner rett ord, og fordi jeg skjønner at dette er bevisste virkemidler fra forfatterens siden og de fungerer godt!). Jeg vil si at boka er ganske perfekt i sin lengde, ikke er ord for mye, eller for lite.

Kort oppsummert: en skikkelig perle av en bok som fortjener å leses av flere! Nydelig språk, rørende historie, viktige tema (selv om de ikke lenger er like aktuelle , eller kanskje nettopp derfor, fordi vi bok trenger å minnes på at det vi tar for gitt ikke egentlig er gitt!)

Dette var ... Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Det første ordet som slår meg er: sært. Dette er nok en bok som oppleves ganske så ulikt fra person til person (slik er det vel med alle bøker, men av en eller annen grunn tenker jeg at det er "ekstra slik" med denne boka) og det som står kan nok også tolkes på mange ulike måter: kritikk av samfunnet og dets forventninger til oss, eller kanskje motsatt: ironisk kritikk til dem som går i mot samfunnets normer og forventninger?

Boka er iallfall original, det skal den ha. Og jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg synes, og på en måte er vel også det bra, for om jeg hater boka ville jeg vel vært klar over det?

Jeg tror jeg ville likt den bedre om den siste 1/4 var tonet ned og bar større preg av realisme. Jeg mistet interessen mot slutten fordi det ble "too much". Frem til da var jeg fortsatt tvilende og skeptisk til hele greia, men kjøpte det liksom nok til å bli nysgjerrig og ønske å lese ferdig.

Foruten samfunnets normer og regler, livets forventninger, kjønnsroller og så videre, står også traumer knyttet til overgrep sentralt i handlingen og jeg tenker at akkurat det kan være greit å vite før en går løs på boka, for det er et tema som, dessverre, angår litt for mange og som kan være vanskelig å takle når det "blir kastet" på en uten å være forberedt

Både «Intet nytt fra Vestfronten» og «Tre kamerater» er bøker jeg likte veldig godt. «Tider som fulgte» fikk jeg tak i senere, og så har jeg rett og slett glemt at den sto i hylla og ventet på å bli lest. Takk for at du minte meg på den. Nå har jeg vært i min egen leseboble noen dager, og du verden for ei bok! Nesten litt trist å være ferdig med den. Jeg tror jeg må ta fram «Tre kamerater» og lese den på nytt snart.

En ganske ekkel historie med en overraskende slutt.

Takk for hyggelige ord, Lillevi!
Jeg ønsker deg en god og minnerik kveld sammen med barnebarna og familien!
Og - du har helt rett - Prøysen er aldri feil! -:))

Du har så rett, Ava og alle gode ønsker til barnebarnet ditt! Heldig som har en mormor/farmor med humor og sans for poesi. Mine to yngste barnebarn har sin aller første skoledag i dag, og vi er invitert på feiring. Jeg har planlagt en sang til dem (hvis de ikke er for oppspilte til å høre 😊 Alf Prøysen slår aldri feil.

Nøtteliten bor i toppen av et tre
Han er aldri ferdig når han skal av sted,
Han skal spise fire konglefrø, og danse litegrann
Han skal erte frøken skjære og en gammel kråkemann.

Nøtteliten, sier mamma, du må gå,
og vær snar og flink på skoleveien nå.
Ikke fly og finne nøtter, du kan spise før du går,
du skal sitte pent på stubben din når skoleklokka slår!

Nøtteliten svarer: Jada, jada, ja,
men nå tror jeg jeg må stikke. Ha det bra!
Og hopp og sprett og tjo og hei
og fire kvister deler seg
så kommer Nøtteliten: Her er jeg!

Nøtteliten gjør så mange rare hopp
ifra tre til tre og stamme ned og opp
Glemmer skolen og de hele, han gjør kast og sprett og sprell
plukker mange fine nøtter. Han er nøtteknekker selv.

Men så hører han at skoleklokka slår
Ifra tre til tre så bustehalen står
Og hopp og sprett og tjo og hei
og litt før den har ringt fra seg,
så sitter han på stubben: Her er jeg!

Når elevene starter på Senior-året sitt på High School i USA feires det ofte med overrekkelser av konvolutter med gode ord og hilsninger fra familie og venner. I år startet ett av barnebarna mine på Senior-året sitt. I tillegg til lykkeønskninger la jeg ved dette diktet av Kenn. Nesbitt. Jeg tenker at litt humor og en pust i bakken er like viktig som all verdens velmente råd.

Good Morning, Dear Students

«Good morning, dear students,» the principal said.
« Please put down your pencils and go back to bed.
Today we will spend the day playing outside,
then take the whole school on a carnival ride.»

«We’ll learn to eat candy while watching TV,
then listen to records and swing from a tree.
We’ll also be learning to draw on the walls,
to scream in the classrooms and run in the halls.»

«So bring in your skateboard, your scooter, your bike.
It’s time to be different and do what you like.
The teachers are going to give you a rest.
You don’t have to study. There won’t be a test.»

«And if you’d prefer, for a bit of a change,
feel free to go wild and act really strange.
Go put on a clown suit and dye your hair green,
and copy your face on the Xerox machine.»

«Tomorrow it’s back to the regular grind.
Today, just go crazy. We really don’t mind.
So tear up your homework. We’ll give you an A.
Oh, wait. I’m just kidding. It’s April Fools’ Day.»

Kenn Nesbitt

Jeg har lest noen bøker av Shari Lapena og lurer på om denne blir min siste.

Grunnen er at bøkene hennes minner meg veldig på bøkene av Ruth Ware. De kommer opp med noen gode konsepter, men fortellerstemmene blir noe flatt og forutsigbart. Ingen lykkelig familie hadde et godt konsept og mistenker at jeg ville ha likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.

En spesiell familie
Ingen lykkelig familie er uansett om en rikmannsfamilie som aldri har vært lykkelig, stort sett på grunn av den kravstore faren i familien. Han har alltid vært kravstor til de voksne barna hans, og aldri hatt noe nært forhold til dem. Rikmannskfamilier er kjent for å overlate barna til de andre bare fordi de kan. Hans kone er den som ikke tør å gå i mot ham.

Etter en påskemiddag, blir foreldrene deres funnet myrdet på en brutal måte i deres eget hjem. Det går rykter om at det må være en av barna deres, eller elsker bare naboene deres sladder?

Ikke en forfatter for alle
Jeg har lest tre bøker av Lapena i skrivende stund: Ingen lykkelig familie, Naboparet og A Stranger in the House. Så har prøvd bøkene hennes på norsk og engelsk. Det har ikke noe med oversettelsene å gjøre at jeg ikke er helt begeistret for bøkene hennes. Det er nok fortellerevnen som ikke engasjerer helt og bøkene hennes blir fort for lette. Det krever ikke mye å lese dem og fungerer best som grei underholdning der og da. Det samme gjelder Ingen lykkelig familie. Syntes mange av karakterene var interessante å lese om, spesielt Dan, men det var ikke nok.

Fascinerende familiedynamikk og harde bud som var underholdende og engasjerende å lese om, men ellers var Ingen lykkelig familie noe langdryg og masete. Tror nok dette blir min siste bok av Lapena siden jeg ikke får mye connection til bøkene hennes.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Har du lest Hornblower-serien?

Tradisjonell krim, hvor en podcaster er etterforskeren (litt gøy det da)

Fantastisk inspirerende bok, skrevet og lest på en morsom måte. Anbefales til alle som vil bli sporty og uredd, men ikke får det helt til