Bokelskere.no

Leaving Childhood Behind

When I left, I left my childhood in the
drawer
and on the kitchen table, I left my toy horse
in its plastic bag.
I left without looking at the clock.
I forget whether it was noon or evening.

Our horse spent the night alone,
no water, no grains for dinner.
It must have thought we’d left to cook a
meal
for late guests or to make a cake
for my sister’s tenth birthday.

I walked with my sister, down our road
with no end.
We sang a birthday song.
The warplanes echoed across the
heavens.

My tired parents walked behind,
my father clutching to his chest
the keys to our house and to the stable.

We arrived at a rescue station.
News of the airstrikes roared on the
radio.
I hated death, but I hated life, too,
when we had to walk to our drawn-out
death,
reciting our never-ending ode.

Mosab Abu Toha

Things You May Find Hidden In My Ear: Poems from Gaza,
City Lights Books, San Francisco

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Ikke kjekt med mindre gode leseopplevelse. Sånt er litt med Kim Leine sin bok nummer to at forventingene var sky høye og jeg er skuffa fortsatt, men skal fullføre boken for å se om den blir bedre. 56 bøker, er et veldig godt tall. Håper du får en god/bedre lesning og ha en god søndag:)

Jeg bor heldigvis fordelaktig til, like utenfor sentrum av Odda, mens andre som har blitt evakuert bor langs Sørfjorden. Den starter ved sentrum av Odda og ender i Hardangerfjorden 45 km lenger ute. Her er det mange rasplasser på begge sider av fjorden. To av stedene som har rast ut har ikke rast tidligere. Det er en hovedutfordring å forutse hvor det faktisk kan rase neste gang; kjent rasløype eller ny og ukjent løype.

Best å finne seg ei god bok :-)

Det går treigt med lesingen for tia. Jeg har hatt noen leseropplevelser som har vært litt kjedelige, så det ødelegger litt for motivasjonen videre. Nå leser jeg Parissyndromet av Heidi Furre. Hennes debutroman. Den har fått strålende anmeldelser her inne på Bokelskere og terningkast 6 av mange, men for meg så går den litt tregt altså.
Målet for året var 52 bøker, og jeg har lest 56. Parissyndromet parkerer nok antallet på 57 bøker tenker jeg :)

Jeg har ikke mottatt noen mail… men takk for beskjed!

Oi, det hørtes ut som ordentlig katastrofe vær. Håper alt står vel til ellers. Kjekt med god bok. Håper du får en god helg og god lesning :)

Interresant bok du har lest. Kjekt med god anbefaling og kjekt med god omtale.r Håper du får en god lesning og ha en god helg :)

Oppvekst på 70-tallet, på sitt beste (eller verste)

En spennende bok som holdt på interessen fra start til slutt. Boken skiftet mellom tre fortellerstemmer og det gir en bra dynamikk i historien. Dersom man likte Tatovøren i Auschwitz og Cilkas reise, vil nok denne falle i smak.

I skrivende stund er alle, absolutt alle, veier ut og inn av Odda stengt. Regn har skapt ras og søleskred mange steder. Mye det samme i Eidfjord. Så da kan jeg med god samvittighet lene meg tilbake med ei ulest bok, veit bare ikke hvilken ennå.

Brukte de første kveldene denne uka til å lese ut Elly Griffiths sin bok Jenta Under Jorden. Det er visstnok hennes debut. Jeg likte boka veldig godt, en krim med handling i Norfolk i England, i saltmarkene der. De av dere som har lest William Shaw får en ny god opplevelse fra Griffiths` sin penn. Anbefales!

Ei god helg og leseuke ønskes alle og enhver :-)

Tusen takk for henvisningen til denne gode og inspirerende bokanmeldelsen. Jeg leste «Pariseren» da den utkom, en bok som absolutt tåler å leses igjen.

«Solen port» har jeg hatt liggende i flere år. (Fikk den faktisk på en bokbyttekveld vi bokelskere hadde!) Har kvidd meg litt for å gå løs på den; en tykk bok jeg ikke har visst noe om kvaliteten på. Når nå anmelder Anne Chatrine Straume anbefaler den, rykker den frem i lesekøen. Takk igjen!

Koselig med Donald Duck håper du får en god lesning, og ønsker deg en god helg :)

Leser Donald Duck denne helgen. Fantonald rydder opp i Andeby.
Håper boken din straks blir mer fornøyelig, god leselyst!! ^_^

Denne helgen skal jeg fortsette å lese i Karolines kamp to av Kim Leine. Jeg likte veldig godt første bok, synes den var spennende og hadde en god nerve i seg. Mens to dessverre ikke har slått så godt ann, men håper det bedre seg ut boken eller bedre bok nummer to. Så vil jeg også lese tradisjon bok I et speil i en gåte av Jostein Gaarder til jul.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg :)

Rey Mysterio var min første helt som ung, og det var godt å få lest om livet hans og erfaringene hans gjennom starten på karrieren. Det var flott å lære at personen jeg hadde sett opp til faktisk er gjenspeilet i virkelig integritet, og han fremstår som et fantastisk menneske gjennom biografien.

Alle kapitlene er svært korte, hvor noen består av kun én paragraf.
På slikt vis hopper vi raskt mellom episoder i livet hans.
Denne skrivestilen er ikke noe jeg er vant til, men jeg syntes det passet bra med tanke på at de virkelige prestasjonene hans er stykket opp på "episodisk" vis gjennom alle matchene hans.

Litt repeterende til tider, men det viser bare at han streber for å bli forstått og respektert, noe han har jobbet med hele livet. Noen humorinnslag i ny og ne gav pluss i boken.

Plukket kun opp 1 skrivefeil på tilnærmet siste side.

Anbefales også til tilhengere av wrestling generelt.

Terningkast: 4

Jeg vil bare legge til at det vennligste folkeslaget jeg har møtt er det kurdiske folket i Kurdistan, den uoffisielle regionen som strekker seg over flere land i Midt-Østen. Dette er de eneste menneskene i verden hvor jeg har vært vennlig og har blitt møtt med mer vennlighet tilbake. Møtet mitt med kurderne gjorde meg ydmyk på en måte jeg aldri før hadde kjennskap til. Trynefaktor og dømming på grunn av nasjonalitet er et faktum når vi reiser utover landegrensene våre, særlig antakelsen om at siden vi er hvite i huden, så har vi levd et utelukkende privilegert liv. Kurderne derimot, et folkeslag uten eget land, et folk undertrykt i landene de har oppholdt seg i, har utviklet en form for nabokjærlighet som strekker seg utover egne kår og berører hvem enn som ferdes deres vei. Jeg er fortsatt forbløffet over fremmede som tilbød meg mat, husly, penger (som de selv trengte) og hjelp med trivielle og mer kompliserte ærender. Uten møtet mitt med kurderne, hadde jeg nok vært en utelukkende bitter mann uten et glimt av håp i øynene ;)

Det vennlige møtet er virkelig et fint ideal, og jeg er trist for at jeg ikke levde i en tid hvor dette faktisk fungerte mer i praksis. Mennesket i dag vet at de kan avvise en person raskt fordi det kommer en ny person 1 minutt senere. Tidligere måtte man eie en hest eller ryggsekk for å ferdes til stedet hvor det var nye mennesker, så når man først kom dit, så kunne man like gjerne prøve å legge litt innsats inn i det. Strebelsen av å bli kjent med noen er en luksus de færreste tar seg bryet til i dag, fordi det antas at neste person kan være "bedre match" basert på førsteinntrykk. Jeg snakker riktignok veldig bredt og drar de fleste under én kam, men jeg har enda til gode å erfare noe som tilsvarer noe annet enn dette synet jeg har på menneskets utvikling som NPC. Hvor er hobbyfilantropene? Er det noen som tør å gi av seg selv uten å ønske noe tilbake?

Takk som lærte meg begrepet "SoMe", det var første gangen jeg hørte om dette. Du har en god tanke der hvor førsteinntrykket angår; du får gjerne smile til meg, så anser jeg deg som ikke-truende og innleder gjerne en triviell samtale basert på gesten din. Det er veldig sant det du sier om at negativiteten i aller størst grad ikke handler om mennesket man treffer på for første gang, men i stedet er noe med grobunn i egen psykologi eller etterdønninger av hva man har opplevd, og kanskje et personlig vridd syn på hva man forventer i atferden til dem man møter på. Det jeg mener med sosiale medier, er jo at brorparten har omformet hjernecellemønstrene sine til å operere på et annet vis enn det som var naturlig for knappe 30 år siden; det er ikke bare de som fødes inn etter 2000-tallet (som ikke kjenner til naturlig kommunikasjon, genuin innlevelse i sosiale situasjoner, eksempelvis der man anstrenger seg noe for å faktisk bli kjent med noen) som ikke har referansepunkter til fortidens atferdskodekser og den sunne nysgjerrigheten som tilfredsstilles via faktisk anstrengelse, tålmodighet og oppnåelse. Per i dag kan vi dra paralleller mellom midtlivspersoner på en øy i Stillehavet og tenåringer i Nord-Amerika, hvor begge personene A) og B) har konto på samme sosiale medier, og begge lever i samme begrensede tilstand, og hvor det i utrolig mange tilfeller hender at begge personene opplever, dømmer og betrakter de samme tingene på smarttelefonen eller nettbrettet, selv om opprinnelsessituasjonen deres er vidt forskjellig og de i utgangspunktet skulle ha utviklet seg svært separat. "Tilgjengeligheten" som mange priser som noe positivt resulterer jo utelukkende i en gruppeutvikling hvor det unike reduseres til et felles begrenset miljø. Det er bare så mange ulike ting man kan gjøre på Instagram, X eller FB før man havner i et gjentakelsesmønster, og der begynner avhengigheten av drogen; for å se på SoMe som noe annet enn en avhengighetsskapende droge blir jo veldig naivt. NPC er et begrep som står for Non-Playable Character, dette brukes om karakterer i spill som man interagerer med eller spiller med uten at man selv kan foreta valgene karakteren foretar seg. Denne verden er nå bosatt av NPC-mennesker, og hvis du vil dra den mer i dybden, en underart av homo sapiens: homo digitalis.
Homo digitalis er en underart der man har stoppet kontemplasjon, hvor neste stimuli er det eneste man klarer å fokusere på, og suget etter nye raske stimuli overgår viljen og evnen til å bygge opp prestasjoner, sette tydelige mål og faktisk oppnå dem innen rimelig tid. Jeg mener da at det homo digitalis får til på 10 år, er tilsvarende utviklingen homo sapiens fikk til på 1 måned bare 30 år siden. Det er ikke vidstrakt å anta at dagens 18-åring kommer til å sitte med samme analyseringsgrunnlag, persepsjonsevne, bevissthetsnivå, når de er 40 år. De lærte på 22 år det samme man kunne lært på noen få måneder i den virkelige verden; da altså uten å klage på "Stories" på SoMe, søke sympati fra fremmede og lene seg på krykken av å sammenligne egne smerter og erfaringer med tusenvis av fremmede på internett. I stedet for å lære av det, nøyer man seg med gruppedelingen av erfaringer, nettsurfing for å glemme tankene (og kontemplasjon) og neste gjentakelsesdag er like brått i gang. Denne moderne underarten av mennesket har direkte anatomiske begrensninger på grunn av avhengighetsritualet; det handler ikke om meninger eller preferanser. "Jeg liker det sånn her", "det handler jo bare om kontroll", "dette funker for meg", osv, er klabert farse fra personer som ikke før har lagt vekk smarttelefonen i mer enn 100 timer om gangen. Poenget mitt i hovedsvaret tidligere var jo at før så satt omdømmet i, i en lengre tid. Reddet du et barn fra å bli påkjørt av hestekjerra, så var du lokalhelten kanskje livet ut. Du kom til å bli takket og verdsatt i mange år, og du kunne kanskje selv føle på dette at du hadde gjort noe heroisk og givende. Hvis jeg redder et barn i dag, så kan det faktisk hende at bare den ene forelderen takker meg, mens den andre publiserer hobbybilder på SoMe samme dag! Neste dag er akten glemt, fordi da leste man om noen som reddet to barn i Phoenix, Arizona. Homo digitalis lider av en form for delt personlighet/uttrykk gjennom atferd, hvor atferden i virkeligheten (det ekte potensialet til mennesket) og atferden på internett viker fra hverandre. Ta for eksempel blokkering av noen på nettet i tankene; vi kan sammenligne en direkte blokkering med det virkelighetseksemplet av å brått skyve noen ut av rommet dere begge befinner der i. Josefine ville aldri funnet på å dytte ut noen av et rom, det er jo uhyrlig frekt, og noen kan komme til skade, i tillegg til den negative energien hun sitter igjen med etter en slik oppførsel. Men på SoMe dytter Josefine ut folk i hytt og pine, og tenker ikke to ganger over det. Her er det en separering av atferder, noe som i all konklusjon tilsier en svekket personlighet; hvis man ikke har kontroll over et nogenlunde statisk handlingsmønster i livet sitt, så er bestanddelene man sitter igjen med, løse og rokkelige. Dagens menneske har ikke tid til å være mottakelig for positive intensjoner; all sammenligning med alle stimuli og ting man leser og ser på internett, har gjort mennesket til en forsvarsborg. Borgen er ikke ugjennomtrengelig, men man må ut med mer enn en vennlig holdning for å trenge gjennom. Jeg kan donere 50 000 kroner til veldedighet i dag, mens Josefine sparker meg ut av det virtuelle rommet i morgen. 24 timer senere etter den mest uselviske handlingen jeg har gjort. Realiteten samsvarer ikke med mottakeligheten til andre og nesten alt vi gjør av positive handlinger er kortlevd, eller når ikke frem til andre i det hele tatt. (!) Mens det negative sitter igjen som en "aha, jeg visste det!" form for selvrettferdiggjørelse, hvor man blar forbi mennesker som om de er bilder på en app, i stedet for å være virkelige mennesker.