Var det noe Katja reagerte spontant på, så var det folk ble urettferdig behandlet. Det, mer enn noe annet, fikk henne til å se rødt av sinne!
Katja hatet avskjeder. Det var det verste hun visste. Egentlig skulle jorden ha vært så liten at folk aldri behøvde å skilles og ta avskjed med hverandre, tenkte hun.
Jeg er imot pelsdyravl. Noe så råttent som å avle opp de stakkars, søte dyrene for at vi mennesker skal bruke skinnet deres til å vise oss frem og imponere andre! Det er helt rått, spør du meg! Det er jo for å holde seg varm også, da, prøvde Bill forsiktig. Ha! Dynejakken min er like varm. Og kunstpels! Katja slo med nakken. Dyrene trenger pelsen sin selv!
Ingen kunne eie et annet menneske!
Det er noe ved julen som gang på gang får oss til å reflektere oss selv, over minner og ønsker, over den barnslige sjelen vår som fortsatt står forundret og storøyd foran den hemmelighetsfulle døren der underet venter. Raslende papir, hviskende ord, brennende lys, pyntede vinduer, duften av kanel og nellik, ønsker som blir skrevet på lapper eller hvisket mot himmelen og som kanskje går i oppfyllelse. Julen vekker det evige ønsket om et under, enten man vil det eller ikke. Og dette underet er ikke noe man kan besitte eller holde fast ved, man eier det ikke, men det er likevel gang på gang, som en gave man får.
Når man vil noe, så må man også ville det.
Jeg nyter hver forbannende dag. Min mor ble hundrede og to var lykkelig til siste slutt.
Var det mulig å forstå et annet menneskes indre? Hva som rørte ham, hva som drev ham, hva han virkelig drømte om?
Man ser alltid bare et lite utsnitt, tenkte jeg mens jeg laget frokost. Jeg skulle ønske at jeg en gang kunne ha sett helheten.
[...] men om noe som til syvende og sist alltid alltid rører ved sjelen, kjærligheten til et annet menneske. Det er noe vi alle lengter, noe vi hele livet strekker oss etter å berører og holde fast ved.
Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn klarer ikke mennesker å la det være. De legger planer på planer. Og så blir de fryktelig overrasket når planene ikke klaffet.
Historier noe for seg. Hvor tar forfatterne historiene sine fr? Ligger de bare i dem og slumrer, og hentes til overflaten av bestemte hendelser? Tar de skrivende dem ut av luften? følger de virkelige menneskers vei i livet? Hva er sant og hva er oppdiktet? Hva hendte virkelig, og hva har aldri skjedd? Påvirker fantasien virkeligheten? Eller virkeligheten fantasien?
En god bok er god på hver eneste side[...]
Når man er ulykkelig ser man enten ingenting som helst lenger, og verden synker hen i ubetydelighet, eller man ser tingene så overtydelig så alt plutselig får en betydning.
Jeg kan overhodet ikke forestille meg et liv uten bøker[...]
Noen ganger legger man i vei for å komme et sted. Og noen ganger legger man bare i vei for å gå og gå og gå enda lenger, helt til tåken letter, fortvilelsen avtar eller man har tenkt ferdig en tanke.
Lykke og ulykke ligger ofte veldig nær hverandre. Man kunne også si at lykken av og til tar noen besynderlige veier.
Hvis man ser godt nok etter, så har vi jo alle våre særegenheter, våre følsomheter og våre luner. Det finnes ting vi gjør og ting vi aldri ville gjør, eller kun under helt spesielle omstendigheter. Ting som får andre til å le, riste på hodet og undre seg. Merkelige ting, som bare er våre.
Men folk en er glad i dør alltid for tidlig, ikke sant, uansett hvor gamle de blir.
Hm, tidligere gikk det an å legge til et "emneord" til en bok; da kunne du lagt til f.eks. emneordet "første hylle venstre" til en bok og finne alle bøkene merket med det emneordet ved å gå til Finn bøker > Emneord > første hylle venstre. Jeg har ikke brukt funksjonen på lenge, og nå ser jeg at den kanskje ikke finnes lenger? Finner ikke hvor man legger til emneord for en bok. Men emneordene ligger fortsatt under Finn bøker > Emneord da....