«Mens jeg gikk på grusveien mellom åkrene, seg en kjølig tåke inn fra vannet. Den hvite, fuktige luften hang over bakken, utelampene dannet sirkler av lys over husdørene og i forhagene. Nede ved de oppstablede halmballene var lyskasterne slått på. Da jeg passerte dem, hørte jeg en lyd, og da jeg snudde hodet, så jeg de hvite kuene gjennom låvedøren, de sto på rad og rekke i fiøset. Det var ingen mennesker eller biler på veien. To rådyr sto på engen, helt stille; idet jeg stoppet opp for å se på dem, sprang de av gårde. På vei tilbake så jeg enda et rådyr, det gikk langs skogholtet i utkanten av åkeren.»
Jeg var spent på å lese debutromanen til Kristin Vego: Sent på dagen etter at jeg lese om den i Aftenposten i april:
«Dansk-norske Kristin Vego (32) demonstrerer i sin første roman at hun har et umiskjennelig talent for både stemning og spenning. «Sent på dagen» er tettpakket av uanstrengte litterære referanser i tillegg til flotte metaforer»
Romanen ble utgitt i 2022 og på norsk i 2024. I ventetiden på å få lånt romanen på biblioteket, leste jeg i mai novellesamlingen til Kristin Vego Se en siste gang på alt vakkert.
Sent på dagen ble en god leseopplevelse. Romanen er på 139 sider, og det vil derfor ikke være riktig av meg å skrive mer om historien som fortelles utover forlagets omtale. Det som påvirket leseopplevelsen mest, var beskrivelse av landskapet gjennom årstidene. Det er på så mange måter et kjent landskap som jeg er blitt svært knyttet til. Mest pga turene jeg går med hunden min flere ganger om dagen året rundt.
Men romanen har en historie i seg som ikke jeg kjenner meg igjen i. I den ligger en spenning som jeg følte med en gang jeg startet lesingen. Anmelder i Aftenposten skriver bl a dette:
«Ung kvinne, eldre mann med en fortid han ikke vil snakke om. Vego bruker åpenlyst Daphne du Mauriers gotiske klassiker «Rebecca» fra 1938 som inspirasjonskilde. Den igjen låner friskt fra en annen klassiker, «Jane Eyre» (1847), av Charlotte Brontë.»
Her er et sitat fra romanen om personen som skaper spenning:
«Hvordan skal jeg gå frem for å fortelle om denne tiden?
Jeg trodde jeg var omgitt av mennesker da jeg bodde i byen. Men i dette huset var vi støtt — slik husker jeg det — omgitt av folk, og Sofia flakket rundt i utkanten av forholdet vårt som en skygge, eller som et lite tordenvær, som noen ganger drev forbi og andre ganger rammet oss med full kraft. Det er tiden Mikael og jeg tilbrakte alene sammen jeg tenker mest på. De små lommene av tid der det ikke var noen andre vitner: Det er dem jeg ønsker å samle opp, som maneter, og løfte opp mot lyset. Se trådene der inne.»
Underveis i lesingen så jeg to episoder av TV serien Ekskona som er lagt ut på NRK.no. Historien i TV serien er creepy. Den begynte å smitte over leseopplevelsen på en negativ måte slik at måtte jeg vente med å se de to siste episodene til jeg hadde lest boken.
Den tredje boka i Jessica Niemi serien ble lest for en stund siden og syns kanskje det er den svakeste boka i serien så langt?
Verdt å fortsette?
Jeg gikk fra å like den første boka Heksejakt som jeg likte kjempegodt til noe mer lunken til denne Jessica Niemi serien. Jeg likte det okkultiske greiene i den første boka, og de andre bøkene er noe mørke de også, men ikke like drivende. Så usikker på om jeg skal fortsette å lese denne serien. Det kommer an på tema i den neste boka.
Djevelpakten er uansett om en godt kjent finansmann som blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Noen finner et puslespill i hjemmet hans og syns det er noe uvanlig, og noen i teamet får beskjed om å sette det sammen. Kanskje kan puslespillet gi et hint. Samtidig blir man kastet tilbake til 1990 og følger en anspenthet mellom folkene et jaktlag. Er det noen fra den tiden som bærer nag og krever hevn?
Begge tidslinjene var ikke like engasjerende
Personlig likte jeg delen fra 1990 - tiden fremfor den 2020 - tiden. Den hadde en viss intensitet, mens tidslinjen fra vår tid ble på en måte flat og uengasjerende. Litt lei av Jessica Niemi for vet ikke helt hvor jeg har henne. Hun er sterk i det ene øyeblikket, og svak i det andre. Noe vinglete og når man leser bøkene, vet man også at det har sin grunn. Begynte også å bli lei av Jusuf som har en sentral rolle i temaet. Mye mas om eksen som han ikke har helt har kommet over, og syntes ikke det helt passet inn i handlingen. Så han også ble noe kjedelig.
Det er en stor bok på over fire hundre sider. Jeg foretrekker store bøker for å få med meg detaljer og stemning, men ikke nødvendig med en stor bok med mye dødtid, noe som det dessverre var mye av i Djevelpakten. Derfor slet jeg en del med å komme meg gjennom denne. Veldig tam til krimbok å være ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Tine Sundal som svar til Eva :
14:08, 6. juli 2024 Diskusjon: Tine Sundal om Svikere av Espen Skjerven av Espen Skjerven
Så kjekt å høre, håper mange flere snapper opp den ballen :)
Jeg lo ikke en eneste gang når jeg leste romanen En dag vil vi le av det av den danske forfatteren Thomas Korsgaard. Selv om forlaget i sin omtale skaper en forventning om at jeg kommer til å gjøre det. Det er så mye råskap rundt hvordan foreldrene har valgt at familien skal leve at når noe er tragikomisk, blir det for meg mest tragisk og lite komikk. Tragisk fordi jeg vet at dette er såkalt virkelighetslitteratur. Med det mener jeg ikke at romanen ikke har sin berettigelse. Det verste er at moren overhodet tenker tanken at de skulle hatt et barn til, og sier det høyt!
Romanen er andre bok i trilogien om Tue og familien hans. Den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2023. Jeg leste første bind Hvis det skulle kommet menneske i januar. I den andre boken trer moren tydeligere frem. Hun er fortsatt i pillerus. Men det har blitt bedre:
«Før klarte ikke mora mi å reise seg fra den sjuskete lenestolen sin med hullene etter sigarettglør. Nå sto hun opp om morgenen hvis vi ropte nok ganger, og satte seg inn i stua, så film og tok pillene sine som hun skulle. Hun fikk dagene til å gå på sin egen måte. Ting tar tid, sa hun, og lovte at hun skulle bli helt frisk. Av og til satte hun seg i bilen og kjørte av sted uten å si noe.»
En av årsakene til bedringen at hun fått penger mellom hendene:
«Det kom så plutselig, brevet fra Pasientklagenemda. Nesten 900 000 kroner i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. En ung lege hadde feiloperert henne for et par års tid siden, seks sener i armen var blitt forveksla med hverandre.
Hun mista ting hele tida og kom nok aldri til å jobbe igjen. Det var jeg som hadde skrevet klagen, satt inn kommaene og fått det til å se profesjonelt ut. Det var en stor jobb å slå opp alle fremmedordene, men jeg hadde fått 500 kroner for det. Mora mi hadde lovt at alt kom til å bli annerledes når erstatningen kom, at det kom til å bli bedre nå. Og det hadde blitt bedre. Faren min snakka om at resten av pengene kunne brukes på et nytt tak, at vi skulle gjøre langsiktige investeringer. Vi skulle aldri ha gjeld igjen, sa han. Det hadde ødelagt for mye.»
Om hva som opptar henne nå forteller hun til Tue:
«Hun hadde skrevet med han fyren fra Fyn i litt over et halvt år. Han hadde et lite hus utafor Middelfart, der han bodde helt alene. Nå hadde han fått sklerose, så hun vurderte å flytte til Fyn for å være der for ham.
«Pappa og jeg skal nok skilles.»
«Hva med pappa?»
«Ja», sa hun og så rart på meg. «Hva med ham?» «Ikke noe», sa jeg.
«Du får ikke sladre til ham. Dette må jeg styre selv.»
Hun rota under setet etter en lighter og tente en Prince 100.
«Hva med oss?» spurte jeg,
«Slutt med det maset. Det er ikke engang sikkert, det er bare noe jeg vurderer. Og dere kan jo bli med.»
«Jeg skal faen meg ikke bo på Fyn! »
«Han er en fin fyr. Jeg tror du ville ha likt ham.»
Hun skrudde opp musikken igjen, nynna med på Toto. Hun stakk hodet ut av vinduet og sang ut over fjorden til stemmen brast. Så bøyde hun seg ned og gråt med panna mot rattet, ustyrlige hulk.
«Ikke si det til noen», sa hun og løfta på hodet. Snørret hang i tråder fra nesa hennes, som hun tørka av med ermet.
«Hvem skulle jeg ha sagt det til?»
Her litt om farens situasjon når romanen starter:
«Faren min brukte de få feriedagene sine i hagen. På å slå gress og plante busker på grensa til jordene som en gang hadde vært våre. Nå var de solgt. Vi hadde ingen forpliktelser ut over hverandre, sa faren min. Han jobba som selvlært anleggsgartner hele sommerhalvåret, sesongarbeidet betalte seg. Gartner om sommeren, slakter om vinteren. Det var ordninga nå, det var ingen mellomliggende årstider i livet hans.
Han hadde hatt nok å se til de siste åra. Først var han på en minkfarm, så hos et vikarbyrå som ga ham oppdrag med å skjøtte andres kveg og griser. Like etter det var han vinduspusser. Og så var han søppelmann i et par uker. Det kom alltid noen som kunne gjøre det billigere, selv om han kunne gjøre det bedre. Han ville ikke gå ned til under 100 kroner timen, den lønna var for polakker og barn, syntes han.»
Jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å lese den siste boken En måtte nok ha vært der. Jeg leser at NRK’s anmelder skriver at den ble en skuffelse:
«Svakheten i dette siste bindet er at ambivalensen er borte. Familien er også borte. Personene Tue møter i København er figurer, klippet i papp.»
Slemme jenter - novellesamlingen til Monica Goksøyr fortjener gode anmeldelser er min konklusjon etter å ha lest boken utgitt i 2023. Et flott bokomslag som på mange måter beskriver innholdet. Monica Goksøyr ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for novellesamlingen, og her i juryens begrunnelse ble også bokomslaget omtalt – et utdrag fra begrunnelsen:
Forlagets omtale:
«Sju noveller med jenter i hovudrolla. Jenter som vil vekk frå kvardagen og jaktar etter spenning og grenseoverskridingar. Jenter som kjenner på einsemd og utanforskap, og som har mødrer frå Asia og fedrar på sjøen. Jenter som leitar etter meining, men finn ho på feil plass, som er skada og som skadar.»
Tittelen kan kanskje virke som en selvhjelpsbok, men det er en roman med en liten dose humor.
Uvanlig valg?
Inga mister broren sin og etter tolv år som journalist, velger hun å slutte. Hun møter en ny hverdag som er noe rar å venne seg til og begynner å besøke en pub, hvor hun treffer nye bekjente. Hun blir oppslukt av skriving. Vil skrivingen føre til en slags selvhjelpsbok, eller skriver hun på måfå? Hun opplever en slags ny frihet gjennom skrivingen. Vil hun finne en ny retning i livet?
Fortell om deg selv med hell er en liten roman som byr på både alvor og humor. Man blir helt aldri klok på denne Inga, og det er kanskje meningen også? Hun er både sårbar og prøver å være morsom, og har all slags tanker. Hun går i en slags retningsløs tilstand etter noen alvorlige hendelser og avgjørelser.
Når livet føles retningsløs
Forfatteren er god på å beskrive følelsen av dagene som glir inn i hverandre, og Inga som føler seg rastløs da hun ikke har noe fast i livet. Men bortsett fra det opplevdes fortellerstemmen som noe masete og tungtrødd. Selv om dette var en bok på litt over to hundre sider, var den svært seig å komme seg gjennom. Både på grunn av ingen connection til hovedkarakteren, og handlingen ble en smule tørr. Så dermed ble det noen få sider av gangen.
Noen vil nok like boka og syns den er småmorsom, selv om det ikke er humor boka legger vekt på. Selv er jeg ikke glad i humorbøker da de sjeldent er morsomme. Men som sagt, dette er ikke en humorbok, men en blanding av alvor og humor. Så noen vil nok kanskje like den stilen, men selv satt jeg igjen med en følelse av å ikke bry meg om hva jeg nettopp leste. Jeg kom aldri helt inn i handlingen. Fortell om deg selv med hell var bare for rar for min del.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
«Det konstruktive innspillet vi oftest pleier å gi Randi Helgerud under plenumsgjennomgangen, er å fatte seg i korthet. Det er ikke en generell regel. Det er ikke norm. Det finnes gode tekster som er utbroderende, dvelende, assosiative. Men det kan bli for mye av det gode. Så vi foreslår strykninger. Etter noen runder skjønner vi at vi må gi oss, selv om vi brenner inne med ytterligere strykningsforslag. Vi innser at den samlete effekten av strykningsforslagene, hvis Randi tok dem til følge, kan bli at det ikke er noe tekst igjen.»
Det har vært en sjelden god opplevelse å lese romanen til Nicolai Houm Hver torsdag klokken nitten. Det har vært gjenkjennelse; som da jeg leste avsnittet over. Mine tanker gikk til kvalitetssikring av dokumenter i jobbsammenheng. Selv om det er høyst nødvendig: det er krevende både å kvalitetssikre og å bli kvalitetssikret. Da gjelder det så se humoren i dette nødvendige arbeidet. For humor er det plenty av i romanen. Latteren har runget. Og romanen gir plass til tankevekkende alvor.
En annen ting jeg tenker på etter å ha lest romanen; når laglederen, i dette tilfeller kursleder, svikter, da tar kollektivet over. Et kollektiv som har et felles mål: de fleste deltakerne på skrivekurset har en drøm om å bli forfatter. De unner hverandre å lykkes. Det er som vi om og om igjen observerer i fotball EM som foregår for tiden: et lag kan ha gode spisser, men lagene som gjør det best er de lagene som er et kollektiv: Heia Georgia!
Jeg ble inspirert til å lese boken ved å høre dette intervjuet av Nicolai Houm her i Åpen bok.
Dette fenget ikke i det hele tatt
En populær oppvekstroman om vennskap og gaming. Noen grunn til at denne boka er så populær som den er?
Uventet vennskap
Sam og Sadie møter hverendre i ung alder på sykehus. Sam er pasient, men det er ikke Sadie. Etter en alvorlig bilulykke har ikke Sam snakket med noen, og Sadie og foreldrene er mye på sykehus fordi søsteren hennes er alvorlig syk. Sam og Sadie kommer i snakk mens de gamer. Underveis hoppes det i tid da de både ikke har så mye kontakt med hverandre, og når de har et nært vennskap. Sammen med en kompis, Marx, oppretter de et gaming firma og sammen designer de og utgir spill.
Man blir kjent med denne trioen gjennom oppturer og nedturer. Gjennom krangling, gjennom jobb, og sorger og gleder. Kommer de til å være venner for bestandig, og er det så lurt å kombinere vennskap og jobb?
Tung bok å komme seg gjennom
Må innrømme at det ble et ork å komme seg gjennom denne boka, spesielt de siste to hundre sidene. Boka er på nesten fem hundre sider, og personlig har jeg ikke noe i mot store bøker, men syntes denne var noe unødvendig stor. Jeg likte vennskapet mellom Sam og Sadie. Det er ogå imponerende at de klarer å være venner oppgjennom årene, i hvert fall stort sett. Selv ville jeg lese boka på grunn av at det handlet delvis om gaming siden jeg gamer en del selv. Så den delen var det lett å kjenne seg igjen i.
Dette er ingen romantisk bok, men heller en oppvekstroman. Handlingen hopper veldig mye frem og tilbake og personlig fikk jeg ikke noen bånd til noen av karakterene, egentlig. Jeg har i det minste lest boka, og jeg ville lese den litt på måfå siden det er kanskje boka jeg hørte mest om på YouTube i fjor.
Konklusjonen er nok at jeg sitter igjen med at på en måte forstår jeg hvorfor boka er populær og samtidig ikke. Men det har hendt før. Ofte styrer jeg unna bøker som er hyperpopulære, og venter med å lese den senere hvis interessen for boka fremdeles er der. Men som regel ender jeg opp med å få et lunkent forhold til dem. Noe som også skjedde denne gang. Problemet mitt med denne boka var nok fortellerstemmen som var svært tørr og syntes at handlingen var en smule kjedelig. Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet kjedelig, men det er det mest dekkende ordet denne gang. Beklageligvis var ikke I morgen, og i morgen, og i morgen en bok for meg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
«Hva skjer når vi skriver?
Hva er disse kreftene som gjør at ord kan skape verdener, hvordan kan det ha seg at noe kan bevege seg fra å være en vag ide, en fornemmelse et sted i magen eller hjertet hos skriver, til å bli et dikt som puster alene, og forundrer selv den som har skrevet det? Eller en fagartikkel som bringer en ny og klar tanke inn i verden? Eller en roman som mange år etter forfatterens død får en leser til å briste i gråt fordi hun nettopp har møtte noe levende?»
Romanen Korset av Sigrid Undset fikk meg til å tenke på sitatet over som er fra innledningen i Skriveboka til Merete Morken Andersen. Historien om Kristin Lavransdatter er bare fantastisk. Punktum.
Forlaget beskriver romanen slik:
«Korset er tredje bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Korset avslutter historien om Kristin og Erlend og deres konfliktfylte kjærlighetssamliv. Som gammel ser Kristin endelig sammenhengene mellom sitt jordiske liv og forholdet til Gud. Hun vandrer pilegrimsveien til Nidaros, der hun avslutter sin livsgjerning som nonne i et kloster.»
Syv sønner har Kristin og Erlend når romanen starter der den yngste, Munan, er fire år og den eldste sønnen Nåkkve (Nikualus) er 16 år. Hun har mange bekymringer for sønnene, de samme bekymringen har ikke den lettsindige Erlend:
«— Hun skjønte nok at Erlend var såre vanskelig stillet. Fra han satt på sin fostermors kne hadde han aldri visst annet enn at han var båret til å byde og råde over alt og alle omkring sig. Og hadde han latt sig råde med og byde over av andre, så hadde iallfall mannen aldri skjønt det selv.
Han kunde umulig være slik som han lot. Han måtte vel vantrives her. Hun selv —. Farsgården på bunnen av den stille, stengte dal, de flate jorder efter elvens blanke slyng gjennem olderskogen, gårdene på de dyrkede bøer lavt nede ved fjellfoten og stupsteile bergsider over, med grå skar mot himmelen høit oppe, ras av lys ur nedover og granskog og løvskog krabbende opover gjennem liene fra dalen av — nei, dette tyktes ikke mere henne selv den vakreste og tryggeste heim i verden. Her var stengt. Erlend måtte vel synes her var stygt og stengt og utrivelig.
Men ingen kunde merke annet på ham enn at han trivdes vel —«
Som omtalen viser til, er forholdet mellom ektefellene konfliktfylt og når det ser ut som om de kan finne sammen igjen blir Erlend drept:
«AIle ilder brenner ut omsider.
«Der kom en tid da disse ordene til Simon Darre klang igjen i Kristins hjerte.
Det var om sommeren det fjerde året efter Erlend Nikulaussøns død, og av sønneflokken var bare Gaute og Lavrans tilbake hos moren på Jørundgård. To år i forveien var den gamle smien brent, og Gaute bygde op en ny nord for gården opover mot storveien. Gamlesmien hadde ligget syd for husene ned mot elven i et lavt sveip på jordet mellem Jørundshaugen og nogen veldige røiser som skulde være ryddet av jordene i forn tid. Næsten hvert år under flomtiden gikk vannet innover helt frem til smien.»
Hver gang jeg har lest historien om Kristin Lavransdatter, og det har jeg gjort noen ganger, har jeg funnet noe nytt som jeg lar meg berøre av. Denne gangen var det Kristins livs i Korset som traff meg mest. Tror Kristin ville, som meg, nikket gjenkjennende til det Kari Bremnes synger om i sangen Det er mykje som er trist fra albumenet Og så kom resten av livet
«Det e mykje som e trist
når du får leita litt
og det e ikkje bestandig
du ska leite lenge heller
når du kommer dæ i stemning
står tragedian i kø
du kan bære bynn å blø»
Litt for krampaktig "kunstnerisk", ikke vet jeg, den fenget ikke meg i alle fall
En god adapsjon av Margit Sandemos skriving. Boken er dampende het, hvis du liker sånt, og en eventyrfortelling med mennesker og huldrefolk. Fenget ikke meg så veldig, selv om jeg likte Isfolket i sin tid
Interessant perspektiv om Svalbard som er og blir et fascinerende sted.
Imponerende kunnskap
Er det noen som kjenner Svalbard godt, er det journalist Birger Amundsen. Han har tidligere skrevet bøker om Svalbard, blant annet Førti år alene på Svalbard. I anmeldelser liker jeg å fortelle litt om hva boka er om, men siden dette er sakprosa og historie, har jeg ikke tenkt å måle "kunnskapene" mine om Svalbard med Amundsen. Derfor blir det en noe kortere anmeldelse enn til vanlig.
Spillet om Svalbard kan kanskje ved første øyekast virke noe tørr og saklig, delvis er den det også, men den har også noen thrillerpartier. Det er mye om politikk, og om at mange viste stor interesse for Svalbard, blant annet Russland og datidens Sovjetunionen. Amundsen skriver også om hvor strengt det var på Svalbard etter krigen og at mye var mistenksomt. Det er til og med hemmelighetsskremmerier som er strengt hemmelig den dag i dag. Det skrives også om KGB- agenter, CIA og avhoppere. Han møter blant annet avhopperen Galina som han blir god venn med. Han beholder kontakten med henne og datteren hennes oppgjennom årene, og besøker dem ofte. Mot slutten er det en stor del om Ukraina og turbulentene der, siden det er der Galina bor, og Birger holder øye med hvordan hun og datteren klarer seg i den urolige tiden.
Innholdet kunne ha vært mer begrenset
Amundsen vet godt hva han skriver om og kunnskapene hans er imponerende. Til tross for at det meste av boka var interessant og man lærte mye nytt, var kanskje fortellerstemmen en smule monoton. Skjønner at dette er sakprosa, men språket ble vel leksikonaktig. Selv om det som skjer i Ukraina er leit, syntes jeg at den delen kanskje kunne ha vært i en bok for seg selv som en en oppfølger eller noe. Det tok vel mye plass og det føltes litt som man leste to bøker i en, men skjønner verdien i et vennskap.
Selv om språket kunne til tider være noe tung, var det en bok der man hele tiden lærte noe, og Svalbard fascinasjonen har ikke bleknet.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Sist sett
