Bokelskere.no

Her er min anmeldelse av Speilets bakside (ekstern lenke)

En sterk debut, med et tema som underholder og til tider forferder. Anbefales!

En fin, liten roman om hverdagsliv som ikke alltid er så ukomplisert som det kan se ut til.

Jeg griper anledningen og anbefaler en bok eller tre av en KVINNELIG forfatter. Hva med trilogien Hellemyrsfolket av Amalie Skram? Her vil han få med seg en god slump samfunnshistorie i tillegg til en rasende god fortelling.

Med tyske Mathias Fliegenring som utgangspunkt tas vi med til en verden, et land, som vi i 2016 har vanskeligheter for å fatte. Vi serveres et unikt innblikk i et hundreår jeg ikke visste så mye om.

Her ligger det imponerende granskning i bunn.

Fliegenring var opprinnelig tysk og kom til Norge via Danmark som ung mann. Oppdraget var klart: Han skulle med sitt sverd, øks, svitang og kjepp sørge for at forbrytere, det være seg åndsfriske eller sinnssyke, skulle få sin straff før Gud slapp de inn i sitt rike. Med seg opp til Trondheim hadde han sin frue og barn. Eldste sønn ble igjen i Danmark hvor han etter hvert ble satt som læring hos en annen bøddel. Så forhatt var nemlig dette yrket, at den eneste måten å rekruttere på var å sette bøddelens barn til å overta.

Særlig mer om hans familieliv får vi ikke vite. Forfatteren faller aldri for fristelsen å dikte særlig rundt hans liv. Derimot vises det stadig til Fliegenrings evige jakt på inntekt og hans konsekvente metode for å lure til seg et par ekstra daler. Stadig flere etterkommere ble født, og huset amtet var så generøse å la ham bo i, hadde flere mangler enn takstein. Jo flere barn han måtte mette, jo mer frustrert ble ham. Stadig slet han med å få innkassert nok lønn, og han visste aldri når neste oppdrag ville komme.

Skjønt, kongens mange lovordninger basert på personlig synsing og gammeltestamente ga nok muligheter for å kunne utøve sitt yrke.

Stadig falt folk for fristelsen for utenomekteskapelig moro, ofte med barn som resultat. I fortvilelse og vel vitende om sosial fordømmelse fant mang en enslig mor ikke annen utvei enn å ta sitt nyfødte barn av dage. Andre lot seg friste av uforståelige udåder da straffen for dette var mindre vond enn evig fortapelse som straff for selvmord. Andre igjen var uforbederlige tjuvepakk som gjentok sine bedrifter gang etter gang. Atter andre måtte ut på beitemarken for å tømme seg. Boken inneholder nok detaljer om sistnevnte til at jeg orker vie mer tid til det.

Letfærdige Qvindfolk, som deris Foster ombringe, skulle miste deris
Hals, og deris Hoved sættis på en Stage. (Christian Vs norske lov §
6-6-7)

Det var en besynderlig moral der ute, og lovene overgikk seg selv i bisarrhet.

Kanskje ikke så rart at forfatteren har brukt mye humor i sine avhandlinger. Sannheten blir litt for tung og uforståelig uten befriende litterære virkemidler.

Så også i den nærmest farseaktig føljetongen der bøddelen stadig tilskriver sine overordnede i håp om utbedring av sin ringe bolig. En bolig uten tak. Kanskje ikke så rart at det til slutt går fullstendig over styr for mannen.

Alt etter hvilke udåder som var blitt begått var bøddelen utøvende makt i rettssystemet. Barnemordere ble hengt eller halshugget, og de verste fikk i tillegg sine hoder naglet fast i en påle. Der stod de til spott og spe, i vær og vind, halvspiste og oppråtnede. Tjuvradden ble pisket til blods, stemplet på pannen og kjeppjaget ut av sognet, amtet eller landet. Bøddelen tok seg av alt dette og fikk sin lønn.

Andre fikk jobben med å skjære ned de hengte, kvitte seg med selvmordere og brenne opp den besudlede kua. Bøddelen var forhatt, men han var tross alt ikke den mest forhatte. Hvor langt nede på rangstigen bøddelen enn var, var han i det minste høyere opp enn nattemannen og rakkeren. Det var da enda noe.

I løpet av et tjuetalls kapitler presenteres vi for den ene kvalmende, rystende eller meningsløse forbrytelsene etter den andre. Etter en noe mangelfull rettssak får den syndefulle sin dom og Fiegenring hentes inn. Vår antihelt utfører sin plikt, krever sin betaling og reiser hjem til sin familie.

Visse likhetstrekk mellom forbrytelsene til tross, hver og en av historiene er interessante i seg selv. For å lette stemningen, leker forfatteren stadig med ord og uttrykk. Tidvis er dette rent fornøyelig, men for andre lesere kan kanskje galgenhumoren tippe over til det flåsete. En del gjentakelser, som beskrivelser av fangehull, burde også med fordel vært luket ut. Boken er ikke lenger enn at slikt lett legges merke til.

Leseopplevelsen har vært både interessant, spennende og, som nevnt, kvalmende. Jeg hadde en intensjon om å feste meg med flest mulig detaljer, men alle navn, episoder og sitater gjorde dette litt for utfordrende. Forfatteren har brukt svært mange sitater, hvor alt har blitt transkribert og beholdt ordrett. Tidvis har det for meg vært nesten umulig å forstå, og i beste fall ekstra tungt å lese. Det har kun unntaksvis i øvrig tekst gitt forklaring til sitatene og jeg har derfor ofte følt at jeg har mistet noe vesentlig. Faktisk har de tyske sitatene vært enklere å forstå, men disse har alltid blitt oversatt til norsk anno vår tid.

Flere uker ble brukt på boken som ikke teller mer enn 250 sider. Likevel lekte jeg ikke et eneste øyeblikk med tanken på å avbryte boken. Til tross for noe vanskelig tilgjengelig stoff ble interessen aldri stagget.

Jeg velger å bruke kraftuttrykket "perle" om denne boken. Handlingen drog meg inn, og jeg hadde den sjeldne følelsen av å ha vært med på det hele. Respekten Bjørneboe har for barn og deres fullkommenhet lyser fra sidene, og jeg likte godt den delen da lillejenta ville ha manus under hodeputen om natten, for å drømme en idè til noe mer som kan være med, for å gjøre boken lengre.

Interessant om 1700-tallets skyggesider!

Fengende og spennende om alenemoren Sonja som tyr til kokainsmugling under Islands finanskrise, og om hennes personlig krise som følge av ekteskapsbrudd hvor hun mistet omsorgen for sin 9 år gamle sønn. Les gjerne mer i bloggen min Her

Dette er en av de romanene hvor man leser med et Monalisasmil om munnen, fra tid til annen sukker fornøyd mens man rister ørlite på hodet. Historien er langsom og ikke spesielt spennende, humoren er ikke overveldende, men absolutt til stede. Det må også legges til at boken gjerne kunne blitt kortet ned med hundre sider, men for all del, handlingen hadde en utvikling, som gjorde at jeg ønsket å vite mer om hva som skjedde i Mathildas forunderlige verden. .
Språket til Antonia Michaelis likte jeg godt, og den underfundige humoren traff meg hjemme. Anbefales gjerne videre!

Jeg digger Haruki Murakami. Han skriver så lett, så morsomt og herlig at jeg ikke går lei. Til og med en bok om løping greide å fascinere meg. Men boka handler ikke bare om løping, rett skal være rett, men også om skriving, og da er det lett å hekte meg.
Mer i min bloggomtale HER

Her er min anmeldelse av "En femte årstid" (ekstern lenke)

Flott ny turinspirasjonsbok med mye informasjon. Ikke noe problem å legge ut på tur i ukjente farvann når en har lest denne boken :)

Litt søt historie som følger en tradisjonell lest. Koselig å lese, men ikke en roman som gir varig inntrykk

Seksten år gammel er Sigrid Undset ensom. Hun er annerledes enn de andre. Annerledes enn søstrene, og annerledes enn vennene. Sigrid er en kunstnersjel, hun drømmer seg bort og ønsker seg noe ingen andre hun kjenner kan forstå. Gjennom en brevvennannonse i Urd finner hun sin sjelevenn i svenske Andrea Hedberg. De første brevene i 1898 danner grunnlaget for et vennskap som skal strekke seg over mange tiår.

Sigrid og Dea er jevngamle og finner en felles interesse i litteraturen, skjønt Sigrid i begynnelsen mest av alt drømmer om å bli malerinne. Hun går på handelsskole og får snart arbeide, men kjeder seg kolossalt. Kunstneren i henne får utløp i hver ledige stund. Alltid med skisseboken tilgjengelig, tegner hun og skriver dikt. Kanskje er det brevkorrespondansen som for alvor pensler henne over til forfatterdrømmen.

I brevene får hun plass til alle sine tanker, alt kreative kaos, alt som hun ikke kan betro sin familie og vennekrets. Endelig har hun noen som virkelig forstår henne. Sigrids brev bobler over av skriveglede, hun klarer knapt å begrense seg. Så blir hun også nesten overstrømmende i sin redsel for at hun skal miste sin sjelevenninne, eller at Dea ikke lenger skal finne henne interessant.

Etter flere års brevkorrespondanse møtes de endelig, og gjennom årene arrangeres flere treff, til begges felles glede. Nærheten i deres vennskap befester seg, selv om brevvekslingen ikke lenger er like hyppig. Særlig etter at de på hver sin kant stifter familie kan det gå flere år mellom brevene, men de to er stadig like viktige for hverandre.

Brevene ble samlet og utgitt i 1979 av Undsets svigerdatter Christianne Undset Svarstad, enke etter Sigrids sønn Hans Benedict. Vi får et usedvanlig personlig innblikk i dikterdronningens sjel, helt fra hun som 16-åring sprudlende forteller om sine kreative prosjekter til hun i 1940 beretter om tragedien rundt sønnen Anders sitt dødsfall i kampen mot tyskerne. Anders, som nyfødt ble døpt Andrea, oppkalt både etter sin far og sin mors kjære venninne.

Brevsamlingen er rikt illustrert, både med fotografier og enkelte tegninger, særlig av Sigrid selv. Med en øyensynlig nøyaktig gjengivelse av alle de 54 brev som er bevart, fortoner boken seg som et unikt og ekte innblikk i hennes liv. Hun refererer ofte til sine bokprosjekter, og vi ser at hun fra tidlig alder av fatter interesse for middelalderen. Slik aner vi også opptakten til hennes Kristin Lavransdatter-triologi, gjennom ungpikens spede skapelse av figuren Svend Trøst, som mange år senere blir Erlend. Vi tas også med til gjennombruddet Fru Marta Oulie, i boken kun omtalt som M.O, og videre til hennes overraskelse over at Jenny blir en suksess. Likevel har hun alltid en ny bok i hodet, nye historier å fortelle.

Vi tas med til London og Roma, men hun dveler aldri ved sin karriere. Det er ikke spor av selvtilfredshet i brevene, drivkraften etter å skape historier er det viktigste. Skjønt, ingenting er viktigere for henne enn barna. Hun tar sin manns barn under sine vinger, og oppfostrer dem som sine egne. Snart blir hun også selv mor. Hennes morskjærlighet vokser og vokser, selv når ekteskapet når sitt bunnivå. Også fosterbarn tar hun til seg, før krigen tvinger henne til flukt over landegrensene.

Så mister hun også sin førstefødte. Han som ble oppkalt etter mors venninne. Anders, døpt Andrea som i Dea.

Dødsbudskapet blir siste brev fra Sigrid til Dea. Her slutter boken og brevkorrespondansen slik vi kjenner den. Mens hun selv så seg nødt til å flykte til Sverige grunnet sitt politiske engasjement, falt hennes sønn i kampen mot den tyske invasjonen.

Ni år, en barnebok og to memoarer senere, fikk også Sigrid Undset hvile.

(Bokblogginnlegg datert 28042016, kopiert i sin helhet fra Ellikkens bokhylle)

Spennende og original historie fra den engelske landsbygda