Bokelskere.no

En bok som er vanskelig å sette ord på ...

Tirpitz ble sjøsatt 1. april 1939 og var Hitlers store stolthet. Krigsskipet var 256 meter lang og 36 meter bred. Og mannskapet besto av 2608 menn. 12. november 1944 ble krigsskipet heftig angrepet og senket av opptil flere bombefly ved Håkøya.

Forfatter Ingrid Storholmen har forsøkt å skape et bilde av mannskapet om bord. Karakterene er ikke basert på virkelige personer, men det blir heller forestilt hvordan det ville ha vært å være om bord gjennom fiktive karakterer. Hun skriver fra forskjellige perspektiver, både de som befinner seg i krigsskipet og deres kjære som venter på dem hjemme, som håper å få se sine kjære i live igjen. Og både tankene og følelsene virker realistiske og det er ikke vanskelig å sette seg selv i situasjonene vi leser om.

Det jeg både satte pris på i boka, og som irriterte meg samtidig (merkelig nok) var oppsettet på teksten. Den var på mange måter både nyskapende og veldig annerledes. Det var nesten satt opp som et filmmanus, men samtidig ikke. Det sto navnet på den personen i begynnelsen av hvert avsnitt som en tolkning på hvem det gjaldt, istedet for å bruke mange replikker og dialoger. Det var en litt artig måte å oppleve en bok på, men samtidig så fortrekker jeg nok "hele" tekster best. Fylte sider. Jeg er vel litt gammeldags og sær av meg. Jeg kan ikke noe for det. Og skulle ønske at forfatteren konsentrerte seg om noen få personer istedet for veldig mange slik at man kunne få et tettere forhold til de man leste om istedet for at det ble veldig mange forskjellige å lese om. Skjønner hensikten med dette, men for meg ble det litt rotete med alle navnene. Det gikk greit, det er ikke det, men skulle ønske at persongalleriet besto av mindre roller som man kunne få et nærmere forhold til. Det var et stort savn. Føltes ut som om jeg leste alt på avstand på en måte. Vanskelig å forklare ...

Her lå Tirpitz er en fin og innholdsrik bok om tanker og følelser som mannskapet om bord Tirpitz kunne ha hatt og det er lett å forestille seg mørkheten og dysterheten de måtte leve i. Både tema og tiden Storholmen skrev om er interessant og jeg vil gjerne vite mer om skipet og selve 2.verdenskrig, men dessverre falt jeg ikke helt for skrivestilen hennes. Den er nyskapende og annerledes, men jeg liker nok å lese "hele" tekster best. Det blir for "opphakket" for meg. Ingen tvil om at hun kan å skrive, men dessverre falt jeg ikke helt for forfatterens skrivekreativitet.

Dette ble en kort og en noe smårotete anmeldelse fra min side, men dette er en bok som er vanskelig å forklare og samtidig vil jeg jo ikke røpe noe. Dette er en bok som man heller må oppleve og dømme selv for å forstå hvordan den er. Jeg likte boka og tankegangen, men hadde nok forventet meg noe mer, men vet ikke hva. Men jeg ble interessert i å lese mer om Tirpitz og 2.verdenskrig generelt, så om noen har noen gode boktips innenfor disse områdene, så gjerne kom med dem. Gjerne virkelighetsnært/faktabok lesetips. Det hadde vært interessant å lese. Jeg var ikke så interessert i 2.verdenskrig da jeg selv gikk på skolen, men har blitt mer interessert med årene. Utrolig hvordan ting forandrer seg ... Så gjerne kom med noen boktips.

Takk for tips. Skal sjekke det ut og se om det er noe for meg:)

Hei og beklager for sent svar. Jeg kan jo ikke nevne bøker jeg ikke har lest og har heller ikke sett filmene du har nevnt (bare hørt om dem ... ikke helt min sjanger, foretrekker grøss:) og man kan ikke få med alt i en bokanmeldelse. Av og til kan man glemme å nevne noe mens man skriver og det er fort gjort. Jeg vet av erfaring. Man må luke ut hva som er viktig å ha med og ikke osv ... Men takk for ditt perspektiv. Det er lov å være kritisk,men nevnte jo blant annet The Walking Dead og Night of the living dead i anmeldelsen og da tenkte jeg at man trengte ikke å nevne flere eksempler for at folk skulle skjønne hvilken kategori/gate dette gjaldt.

Ser du likte boka bedre enn det jeg gjorde og det er bra. Men for min del ble den uansett for forutisgbar:/

En av bøkene jeg har store forventninger ti i år. Nå gleder jeg meg enda mer!

Leste den for mange år siden, men husker den godt den dag i dag. Vemodig og hjemsøkende bok.

To forskjellige mennesker, men ikke fullt så ulike likevel.

Ulrik Børresen får en dag besøk av en noe nervøs kvinne. Ulrik er en psykolog i midten av femtiårene og har hatt mange forskjellige pasienter, men det er noe med denne kvinnen som fascinerer ham mer enn andre. Denne pasienten blir bare omtalt som kvinnen. Vi får aldri vite hennes navn. Grunnen til at Ulrik er fascinert over henne er ikke av utseende hennes, men hennes bakgrunnshistorie og fortellerevne. Det viser seg at de to har en ganske lik livshistorie. Han kjenner seg igjen i henne uten at han nevner noe om det til henne. Det får ham til å tenke grundig over livet. Han er en mann som er hengt opp i fortiden og han lever et temmelig monotont liv. Ingenting gir ham glede lenger. Kan han gjøre noe for å få livsglede igjen, og vil han klare å kurere kvinnen mot traumene sine?

Jeg har lest to bøker av Anne-Britt Harsem tidligere. Fra før av har jeg lest: Mammas svik og Brev til min datter, som Harsem skrev sammen med offeret "Eline" fra Alvdalsaken. Så jeg vet hun kan å skrive biografier, men kan hun å skrive fiksjon?

Innholdet har i seg selv et interessant konsept. To "ødelagte" personer som har ganske lik livshistorie møtes tilfeldig. Historiene deres var ikke så interessant for min del. For min del var det mest interessante hvordan de observerte hverandre, og inspirerte hverandre til å finne ut av ting uten å nevne det høyt for hverandre. Mellom linjene inspirerer de hverandre til å møte fortiden og prøve å finne ut av hvordan de skal takle fremtiden. De er hverandres inspirasjonskilder uten at de er klare over det selv.

Jeg følte meg ekstra knyttet til Ulrik mens jeg leste fordi han føler han står på en måte fast i livet og ingenting gir ham glede lenger. Det er sånn jeg selv føler det for tiden så av og til var det nesten som å lese litt om meg selv, bortsett fra at han har en fast jobb å gå til og det har ikke jeg. Men jeg vet følelsen av å sitte fast i sitt eget liv og føle at ingenting gir noe tilbake. Alt er bare monotont og ubeskrivelig kjedelig.

Dette blir en kortere anmeldelse enn det jeg vanligvis skriver fordi dette er en bok på kun 197 sider og som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe for andre. Det hadde vært kjipt. Det perfekte rom er en fin bok på mange måter, men personlig savnet jeg noe mer tankevekkende. Mer dybde. Savner å lese en bok som hjemsøker meg lenge etterpå. Som sagt; en fin bok, men savnet noe mer. Boka ble for kort til å bli ordentlig kjent med disse menneskene.

Forelskelse oppstår når man minst venter det.

Man vet heller ikke hvem man kommer til å forelske seg i ... Ved en tilfeldighet møter Emma en fyr som heter Hester. Han er halvt amerikansk og han er bare innom Norge en tur for sommeren. Moren hans bor i Norge, og han drar tilbake til USA når skoleåret begynner igjen. Emma blir hodestups forelsket i den gutten og følelsene blir gjengjeldt. Det er bare så synd de får så liten tid med hverandre. Noen måneder er jo ingenting. Og før de vet ordet av må Hester dra tilbake til USA. Klarer Emma å overleve savnet eller kommer hun til å mingle med andre gutter? Hun går tross alt på ungdomsskolen, og liker å få oppmerksomhet som andre jenter. Men blir savnet etter Hester for stort?

Ungdomstid er viktig for mange, og spesielt den første forelskelsen. For noen blir den vel intens og for andre ikke helt som forventet. Mange følelser i bildet og slik er det for hovedpersonen Emma også. Hun faller fort for Hester, men samtidig nøler hun litt fordi hun vet at han snart skal dra, og avstandsforhold er det vel ikke mange som har noe tro på ... Og mens han er borte prøver hun å finne seg selv og andre venner, men i ungdomstiden er mye under forandring, både når det gjelder venner og miljø, og Emma er vel ikke en person med god selvinnsikt, dessverre. For meg virker hun utrolig naiv, og stoler blindt på alt og alle. Det fører til at hun havner i uheldige situasjoner.

Boka er ment for å berøre lesere med kjærlighet og sympati, men syns kjærligheten mellom Emma og Hester oppstår altfor fort. Jeg liker ikke bøker med "instant love" som det heter så fint. Det er ikke troverdig. Det blir for simpelt og som tidligere nevnt, naivt. Hverken karakterene eller situasjonene er troverdige nok.

Og hjertet mitt bare er en kort ungdomsroman på kun 162 sider, derfor velger jeg å skrive en kort anmeldelse for jeg vil jo ikke røpe noe. Det er ikke så mye mer å si om boka enn at det var ikke bare størrelsen på boka som var tynn, men også selve innholdet. Det blir for stressende, og alt skjer bare på overflaten. Man blir ikke nysgjerrige nok på karakterene og historien er så forutsigbar at det blir fort kjedelig. Nyforelskede tenåringer vil nok sette pris på denne boka, men selv syns jeg dette ble for sukkerspinnaktig på mange måter. Beklager.

Kjekt du likte bøkene!
Kan eg få spørre deg kva du ikkje likte?

Jeg ble også skuffet over den. Skjønner hvorfor mange forelsket seg i den boka, men syns den ble for mye av alt og det er en typisk overhyped bok.

Ungdomsforelskelse, drømmer, håp og frihet. Ungdommer vil så gjerne ha alt, og er villige til å gjøre det meste for å oppfylle drømmene sine, men av og til kan det gå galt. Alvorlig galt. Og når man ser ingen utvei. Hva gjør man da?

Louise og Liam er stormforelsket og har kun øyne for hverandre. Kort tid etter at de møtes, flytter de inn sammen og deler all sin tid. De er så oppslukte av hverandre at de ikke merker at de forandrer seg personlig. Louise begynner å skulke skolen oftere og oftere, og Liam tenker kun på penger og makt. Det fører dem inn til et dårlig miljø som de etter hvert mister kontrollen over. Det blir så alvorlig at de setter livene deres i fare. Vil problemene for dem noen sinne ta slutt, og er det sant at kjærlighet overvinner alt?

Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved er ukjente forfattere for min del og dansk litteratur har jeg ikke lest mye av, men greit å utvide horisonten litt. Lese litteratur fra forskjellige land, kulturer og så videre. Men det er jo ikke så stor forskjell på Norge og Danmark, akkurat, men leser stort sett norsk og amerikansk litteratur ellers, så det er greit å variere litt. Se hva nabolandene skriver om. Ungdomslitteratur har blitt svært populært de siste årene, spesielt innen fantasy, så det er lenge siden jeg har lest en vanlig roman som er beregnet for ungdom der det ikke innholder, vampyrer, varulver og andre overnaturlige skapninger. Man må lese litt dagligdagse ting også.

I denne boka må jeg bare nevne at jeg likte historien bedre enn karakterene. Historien virker realistisk og dramatisk, men det jeg savnet aller, aller mest med innholdet var litt mer dybde i karakterene. Boka er for tynn for slike temaer. Boka inneholder så alvorlige og aktuelle temaer at den burde ha fått mer tid til å utvikle både historien og karakterene på en skikkelig måte. Man vil så gjerne vite mye mer fordi man blir bare mer og mer nysgjerrig på personene, men så får man ikke vite nok. Syns historien også er spennende i seg selv, men som sagt, boka er for kort til at historien fikk utfolde seg rikeligere. Dette er jo en bok der det står mye mellom linjene og det liker jeg. Men likevel savnet jeg mer utdypning. Gi leseren større utfordring med å prøve og tenke på hva man selv ville ha gjort i en slik situasjon. Jeg skulle ønske at boka fikk mulighet til å provosere litt mer enn det den fikk mulighet til.

Noen kommer sikkert til å bli mer provosert av boka enn det jeg ble, og noen kommer nok til å bli både rørt og satt ut. Jeg er dessverre ikke sentimental nok til å bli rørt av bøker. Som nevnt tidligere savnet jeg mer følelser i karakterene, mer provosering (siden forfatterne tar opp viktige temaer), og jeg savnet på en måte å bli sjokkert. Selv om vi tidlig i boka får vite hva som hender til slutt, syntes jeg ikke det gjorde noe. Jeg ville vite hvorfor og hva som førte dem til en slik situasjon. Du og jeg ved daggry hadde et godt utgangspunkt, men jeg følte ikke at forfatterne utfylte utgangspunktet godt nok. Som sagt, jeg savnet noe mer provoserende. Savner å lese bøker som virkelig setter spor i meg.

Ikke min type humor, og kjedelig handling ...

Geniet Colin Singleton er besatt av å være flink, lage anagrammer og teorier om alt mulig. Han er også besatt av Katheriner. Etter at det ble slutt med Katherine nummer nitten i rekken, er Colin dypt nede, og bestekompisen hans, Hassan bestemmer seg for at de to skal på road trip. Bare kjøre og se hvor de ende opp. Hassan vil at Colin skal komme seg gjennom bruddet med eksen, og kanskje vil de oppleve noe morsomt sammen på turen. Men målet for Hassan er først og fremst å få bestekompisen hans til å tenke på noe annet enn bruddet og komme seg til hektene igjen. Få ham unna sorgen. Vil reisen gjøre underverker? Vil Colin oppdage nye sider av seg selv og vokse som person, eller kommer han alltid til å være deppa?

Forfatter John Green blir hyllet av både ungdom og voksne verden over. Selv har jeg lest noen bøker av ham og har ikke blitt like begeistret, dessverre. Jeg har lest The fault in our stars og Papirbyer av ham tidligere, og jeg ble aldri noen stor fan av den berømte The fault in our stars. Det er mange blodfans av den boka, men jeg ble aldri en av dem. Jeg forstår hvorfor John Green er populær. Han bruker både humor og sentimentalitet i bøkene som rører lesere i alle målgrupper, men det er en ting jeg har funnet ut ved å lese John Green bøker og det er at jeg og John Green har ikke samme type humor. Syns han anstrenger seg og prøver for hardt å være morsom uten å mestre det. Jeg syns ikke det han skriver er spesielt artig, og jeg er vel heller ingen lettrørt leser. Er visst ikke så sentimental av meg, har jeg funnet ut, så derfor kommer jeg vel aldri til å bli fan av John Green. Syns bøkene hans er litt vel oppskrytte, for å være helt ærlig.

Når det gjelder En overflod av Katheriner er vel den, den svakeste boka jeg har lest av John Green så langt. Syns handlingen var veldig tam. Det var ikke mye som skjedde. Handlingen hadde nesten ingen fremdrift, og karakterene var temmelig flate, også hovedpersonen. Jeg klarte ikke å bry meg noe særlig om noen av dem og om ting ble bedre eller ikke. Helt ærlig så kjedet boka meg voldsomt. Anagrammer interesserer meg ikke, og heller ikke Colins teorier. Syns det skjedde veldig lite til road trip å være.

Dette blir en kort anmeldelse fra min side siden boka ikke ga meg noe særlig. Syns En overflod av Kathriner var tvers gjennom kjedelig, og hadde en handling som ikke besto av noe. Brydde meg ikke noe om Colin og de andres små bagateller, og ingen av karakterene var interessante nok til å være nysgjerrige på dem. Etter tre bøker av John Green så langt er det bare å innse det. Jeg kommer aldri til å bli noen John Green fan. Vi har definitivt ikke samme type humor. Jeg har også fått Faen ta skjebnen av forlaget, men siden jeg allerede har lest den på engelsk orker jeg ikke å lese den en gang til.

En av de få tilfellene der jeg faktisk foretrekker å se serien før jeg leser bøkene (!)
Kjempebra bok, men irriterende dårlig korrektur fra forlaget.

Mark David Chapman hadde denne boka med seg da han myrdet John Lennon, og skuespillerinnnen Winona Ryder samler på gamle utgaver av denne klassikeren. I USA er boka en del av pensum både på High School og College. Hva er det som er så spesielt med denne boka? Etter mange år med nøling var det på tide for meg å finne det ut. Bedre sent enn aldri, ikke sant?

Tenåringen Holden Caulfield blir utvist av privatskolen Pencey Prep på grunn av dårlig innsats. Han vil ikke at foreldrene hans skal få vite det og istedet for å dra hjem (han skal dit om noen dager likevel som planlagt når juleferien starter). I mellomtiden velger han å være i New York og bare ta ting som det kommer. Han har lite penger, men på en eller annen måte finner han alltid ut hvordan han skal få ting til å gå rundt. Personligheten hans er sjarmerende og vittig. Han vet hvordan han skal snakke med folk og han elsker å lyve. Dikte opp ting, noe han gjør med glans. Han lever livet som det er der og da uten forpliktelser eller ansvar helt til han skal hjem til jul. Greia med ham er at han lider av kjedsomhet og blir lett rammet av depresjon, og på skolen følte han seg utilstrekkelig. Han vil nyte friheten før han drar hjem til foreldrene sine og hans nærmeste. Foreldrene hans trenger ikke å vite at han er blitt utvist av skolen før han skal hjem. Han får ta seg av det der og da. I mellomtiden vil han bare være tilstede i New York og bare følge strømmen. Gjøre litt som han vil uten noe ansvar. Ta bekymringene senere.

The Catcher in the Rye er en bok som er vanskelig å forklare på en enkel måte. Det er en bok der alt skjer og ingenting. Det er en slags malstrøm vi blir på en måte drevet med i. For å være ærlig likte jeg ikke selve historien så godt, men hadde stor sans for Holden Caulfield. Han minnet mange måter om meg selv. Spesielt det med at han hadde lett for å bli litt tungsint, og at han ikke visste helt hva han skulle med livet sitt. Følte seg litt rådvill og utilstrekkelig. På den måten var det veldig lett å kjenne seg igjen i ham. Han var redd for å håndtere voksenlivet han var på vei mot, og ville ikke at andre barn og ungdom skulle havne i samme situasjon som ham. Få den samme redselen og føle den samme mislykkheten som det han gjorde, men det var ikke noe han kunne gjøre med det.

J.D. Salingers berømte bok har blitt nevnt i mange filmer og Tv-serier, og i mange år har jeg hatt lyst til å lese boka, men noe har alltid holdt meg tilbake. For det første har jeg lest få klassikere og for det andre har jeg tidligere opplevd noen klassikere som litt "tunge". Ikke vanskelig å lese, men litt kjedelige og jeg var en smule redd for at kanskje The Catcher in the Rye ville bli for kjedelig for meg, men det var den altså ikke. Og jeg likte den mye bedre enn forventet. Jeg likte hovedpersonen og atmosfæren i boka godt selv om historien var så som så. Den ble bare ikke så magisk og så fantastisk som jeg hadde håpet den ville være. Jeg skjønner folk som virkelig elsker boka. Men personlig liker jeg hovedpersonen og budskapet i boka mye bedre enn selve historien og fremgangen. Vanskelig å forklare det på en fornuftig måte.

The Catcher in the Rye ga meg en bedre leseopplevelse enn forventet, og endelig har jeg lest denne klassikeren jeg også. Det var på tide. Selv om jeg ikke falt held pladask for boka, var det likevel mange sider ved den som jeg ble sjarmert av. En fin bok på mange måter å tenke tilbake på. Og alle skulle ha hatt en Holden Caulfield i livet sitt.

Her er det ikke mye snø, men mest blankis. Men nå har jeg endelig fått tak i piggsko for jeg ble så innmari lei av å tre på og av broddene. Og jeg går ikke på blankis uten brodder/pigger bare så det er sagt. Det er jeg for pysete til.

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med: The Catcher in the Rye av J.D. Salinger, og En overflod av Katheriner av John Green.

I helga skal jeg lese videre i disse: Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo, og Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved. Ikke helt min type bøker, (Liker ikke romantikk), men hater å ha uleste bøker stående og de har jeg mange av. Men et sted må man begynne:)

Jeg skal også lese videre i Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Jeg elsker vandrehistorier, men dessverre er dette en kjedelig utgave å komme seg gjennom så skal bestille meg en annen når jeg er ferdig med denne.

Og jeg leser Good Omens av Terry Pratchett & Neil Gaiman sammen med to andre.

Siden det snør mye hos deg, håper jeg du ikke blir innesnødd, i så fall håper jeg du har nok med lesestoff og mat:)

Jeg irriterer meg mest over at det har blitt litt lysere om dagen. Litt trist for jeg foretrekker mørketiden:)

God helg.

Nomiiin :-)

Nå gjorde du meg enda mer nysgjerrig på boka enn jeg er fra før! Har bare så vidt begynt på den, men i kveld skal jeg lese den ferdig - måtte jo kjøpe den til meg selv også :-)

Var i utgangspunktet skeptisk siden denne boken var så hypet, men den ble stadig anbefalt av venner og bibliotekkolleger, så jeg fant ut at jeg må no lese den.
Starten var litt nølende og litt lite interessant, men den kom under huden på meg etter hvert. Språket var godt, lesbart og mer og mer interessant handling.
Men, jeg vil fremdeles hevde at dette ikke er den beste boken jeg har lest, så den får ikke full score hos meg :)

Får meg bare ikke til å gjøre det. Jeg liker å fullføre det jeg har begynt på og liker å utfordre meg selv.

Jeg driver en bokblogg og får bøker tilsendt fra forlag. Og man får jo mye med seg innen media.

Om jeg fikk den i julegave? Jeg fikk den tilsendt av forlag.