Bokelskere.no

I really, really wanted to flirt, but seeing as I was the guy who widowed her, I thought perhaps there was a line somewhere i shouldn't cross.

Av alle levende vesener er vi de som strever mest etter å forstå, vite og kunne. Vi elsker gåter. Og vi lengter etter å løse dem.

Men menneskene ble rastløse og urolige skapninger. For vi har et hode så fullt av tanker at munnen ofte renner over. Og en nysgjerrighet som får føttene til å løpe i alle retninger.

For da Bodhi fikk den ideen å kaste favoritthundekjeksen hans i luften i håp om at han ville sveve etter den, bare slikket Buttercup seg om munnen, lukket øynene og mante frem sin egen stabel med hundekjeks uten å rikke seg så mye som en millimeter.

Den korteste av alle grøssere skal visstnok være denne: Det siste mennesket på jorden satt alene i et rom. Da banket det på døren.

In the violet hills, the moons's bloodshot eyes sees all. When the princess becomes the queen, the true dragons will be seen. But beware the royal daughter, when the crown tears her asunder; for the dead will return, and the wheel stop its turn. Then only dragons by dragons defeated, and only love by love undefeated. A warning: unseat the dragon before her time, and increase ninefold her crimes; and a token: a kiss to wake, a kiss to die, and a kiss to tell the truth from a lie.

He had taken on the League, and his entire belief system, to be with me. And then I'd tried to eat him. Girlfriend of the year, thats me.

Hva er tid, om ikke forandring? Hva er forandring, om ikke tid?

Verden har hatt det med å liste seg innpå meg bakfra og overrumple meg. Den har rispet i meg og hvisket slike ting som at ondskap gror når det gode mennesket lukker øynene.

T-baner er verdens mest ensomme sted. Ansiktene blir tomme der nede, menneskene avmålte og kulden påtrengende. Straks vi kommer opp og ut i lyset er vi oss selv igjen, men der nede i dypet kapsler vi oss inn i ensom avvisning

R. Mortensen hadde et uvanlig stort hode. Øyne, nese og munn var samlet på midten, med mye ledig plass rundt.

Da jeg var tolv eller trette, lånte jeg den tykkeste romanen jeg kunne finne. Jeg ville ha en som varte, en som ikke tok slutt, for bøkene jeg leste hadde det med å slutte.

Moren vår, Klara, nå Clara, var bibliotekar. Det sa seg selv, hun måtte arbeide med bøker. Det var hennes skyld at jeg og brødrene mine var flasket opp på litteratur.

Vi var en lesende familie. Klara leste høyt til oss allerede mens vi var spebarn. Alle slags bøker. Hun mente vi lærte noe av det, selv om vi bare lå der, umælende og tilsynelatende uberørt av form og innhold, særlig det første halvåret av livet vårt. Hun mente det formet oss og fikk oss til å bli gode mennesker.