Bokelskere.no

Tusen takk for tips om et nytt antikvariat (videreformidlet av Jostein)! Og det bare en kort biltur herfra. Hilsen Lillevi

Om jeg ikke fant bøkene, fant jeg i hvert fall et nytt antikvariat! Og det bare en kort biltur herfra. Hjertelig takk, Jostein.

Ja, der ligger den som "Solgt" hos Ruuds! Du fikk visst tak i den siste (og eneste?) på svensk i norske antikvariater. Innbundet attpåtil. Heldige du - da er det bare å se om en anledning skulle by seg for oss andre :-)

Så fint at du er fornøyd! Dette er bøker også jeg kunne tenke meg å ha.
Mitt spørsmål går til deg og Jostein, har dere fått tak i de tre bøkene på svensk? I så fall hvor?

Som om det ikke er sprik nok mellom den svenske og den norske tittelen – på dansk heter det andre bindet «Rørte vande».

Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at «Siste rompan» er et uttrykk fra tømmerfløtingen, det siste tømmeret som fløtes ut. I Jämtland går den aller siste «rompan» i oktober 1967. Lastebiler tar over, og en epoke i skogen er slutt (s. 374). «Morgen kommer» er en strofe fra en sang Risten kan, og som til en viss grad sier noe om situasjonen. «Rørte vande» finner jeg ingen forklaring på. En slags oppbruddstemning?

Ekman sier selv om Vargskinnets tre titler: «De forskjellige titlene tar utgangspunkt i hvordan hovedpersonene har overlevd og overlever økonomisk. Til å begynne med er det altså på «Guds barmhjertighet». Andre bok har den svenske tittelen «Sista rompan», som henspeiler på den siste tømmerfløtingen før sagbruket ble lagt ned, mens det i våre dager er slump, eller «Skrapelodd», som avgjør i et samfunn der både Gud og Staten er forsvunnet.

Klassekampen august 2004.

Jeg har vært syk og har hatt god tid til å lese - kunne heller ikke slippe menneskene fra Svartvattnet - og er derfor godt i gang med bind 3. Kan gå god for kvaliteten! Jeg vil gjerne diskutere bøkene med dere i lesesirkelen.

Håper virkelig at lesesirkelen kan fortsette - med deg Kjell, ev. en ny leder.

Jeg fant et sitat som kanskje kan kaste et nytt lys over tittelen.

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere mening, som å se Gud i sin neste?

Gripende om livet i Jemtlands skoger

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.

Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.

Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.

Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.

Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.

«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)

Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.

I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?

Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.

Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!

Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.

Interessante tanker. I «Sista rompan» står et avsnitt (et av flere vil jeg tro) som antakelig bygger opp under et slikt syn.

«Vem äger en skog? Det brukade Risten fråga. Den som har lagfarten eller den som har kunskapen om den? Den som känner dess lukter og hemligheter? Rävlyorna. Kantarellernas vita trådsystem i mossan. Myrråkarna där de vita och ömtåliga myltblommorna står ifred för frosten. Den som kan hugga ner den har bara makten. Inte rätten»

Her er en annen forfatter som har et spesielt forhold til skogen.

Får vi oppklart de fire språkene i bind 2, «Sista rompan»?
(Bind 2 «Siste rompan» t.o.m. side 250)

Risten/Kristin har lært normert svensk. To av språkene som både hun og Laula Anut kan, må være svensk/svensk dialekt og sørsamisk. Jeg får inntrykk av at det tredje kan være et samisk språk, et lite brukt/utdøende språk som bare de gamle kan (lulesamisk?) Om samisk.

«Jag kan inte berätta som de gjorde. Det fanns alltid någonting invid deras berättelse, som skuggan som följer en när man går. De sa inte allting rakt ut. Dette var jo människor som sällan talade sitt eget språk när någon annan hörde på. Men också när de var ensamma med varandra lät de försiktigheten råda. Kanske hade det blivit en vana, inte från småbarnsåren utan från urgamla tider.» (Bind 2, side 249)

«De var et folk som hade dragit sig undan. När de makade i glöden och blåste, när de vårdade sin eld och sitt tal byggde de ett skyddsverk kring det hemliga. De byggde av ord och det blev et språk tätt och vackert fogat som stenarna i en aernie. Men jag kom inte åt det. Jag var en rovkije, en daatje. Jag hörde inte dit.» (Bind 2, side 250).

Risten kan ikke dette språket, selv om hun forstår noe av det. Er det likevel så nært for henne at hun regner det som et av de fire språkene hun «har»?

For en klok, og sjarmerende, kvinne!
Og enda en ny bok på ønskelisten min.

Tusen takk! :-)

Yepp, tittelen må være ironisk ment.

Jeg har lest ut boken og er godt i gang med bind 2, «Sista rompan» («Morgen kommer» på norsk, «Rørte vande» på dansk, litt forvirrende for bibliotekaren, og meg,), for dette ga mersmak!

Men jeg er på ingen måte ferdig med «Guds barmhjertighet». Her er det så mange dimensjoner og temaer; jeg oppdager stadig noe nytt jeg ønsker å gå nærmere inn på. Blant annet dette du nevner om samenes religiøsitet og levemåte og forholdet mellom den samiske og den svenske befolkningen.

Enig med deg også når det gjelder skildringene – Ekman fører en ypperlig penn.

Jeg prøver å finne informasjon om forfatteren, hennes bakgrunn og liv mv., Men finner nesten bare om hennes forfatterskap og priser hun har fått. En tilbaketrukket person, eller jeg som er for dårlig til å lete …

(t.o.m. side 76)

Så var det tittelen på dette første bindet i trilogien da, «Guds barmhjertighet».

Avspeiler den en form for ironi eller kritikk? For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Gammelpresten ligger slagrammet og utenfor alt. Prestefruen er det heller ikke mye hjelp i. Den ventede nypresten og Hillevis hemmelige forlovede, Edvard Nolin er en unnvikende figur, mest opptatt av sitt gode navn og rykte, sine egne sjelekvaler og etter hvert å more seg med fiffen.

Så vidt jeg har fått med meg, nevnes uttrykket bare ett sted i romanen. Etter den grufulle fødselen i Lubben påbegynner Hillevi et brev til forloveden for å be om råd. Presten må være den riktige personen å spørre. Men hun ombestemmer seg (hvorfor kan vi gjøre oss våre tanker om), åpner ovnsdøren og leser det lille hun har fått sammen:

«Min älskade Edvard! Det har hänt någonting förskäckligt.Hon stoppade in pappret och det flammade up och bågnade svartbrunt. Senn föll det ihop i askflagor.

Guds barmhärtighet, Edvard. Guds barmhjärtighet.» (side 76)

Ligger det en religionskritikk her?

(t.o.m. side 95, SPOILER)

Jeg er enig; den døde varghunnen og de døde ungene hennes kan ses som et varsel eller frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. For et billedskapende språk hun har. Her må det ligge et grundig arbeid bak.

Hillevi greier å redde barnet og moren (eller skal vi se de to barna; den fødende er jo selv et barn) i Lubben. Hun laster likevel seg selv for det tragiske utfallet, som hun ikke klarer å avverge.

Når Hillevi senere aksepterer ulveskinnet, gaven, Trond Halvorsen gir henne, representerer det, slik jeg leser dette, en større aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og kanskje også av det livet hun har valgt.

Det er mye ulv i Jämtland og den er stadig til stede i fortellingen, som jaktbytte, rovdyr som tar samenes rein, den «lömske og fege» ulven som lusker rundt husene. Og vi hører en gammel fortelling om en mann som blir til en varulv.

Så er det Risten/Kristin da. (side 93-95)
"Jag minns Laura Anuts ord när jag berättede för honom om fotografiet och om den väldiga högen av död fögel.
Dom ta för sig, sa han.
Dessa ord, förstod jag, gällde för fler än jaktherran. Men etteråt kunne ja, så barn jag var, inte se på samma sett på bilden av deres jaktlycka. Jag hadde fått vargklon i hjärtat.»

Barnet Risten synger om vargkloen, på «fel språk, för det var det enda jag kunde riktig nu». (svensk) Og når hun ser tilbake på sitt liv: «Nu er jag ju gammal och vargkloen har jag i hjärtat varenda natt.»

Henspiller disse avsnittene på Ristens samiske identitet, på splittelsen mellom det samiske og det svenske i henne? Og hvem flere er det som «ta för sig»? Svenskene? Ulven?

Bind 2 er bestilt!

Hvorfor heter trilogien, som denne boken er den første i, "Vargskinnet"?
(Jeg har lest t.o.m. side 95 - SPOILER)

På sin reise fra Uppsala til Jämtland blir den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han er full, beter seg rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør stå sterkt inntrykk på jordmoren at hun blir fysisk dårlig. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid.

"Ha fröken åkpäls?
Hon skakade på huvudet. Det enda i pälsväg hon hade var en gammal nutriakrage.
(…)
Här ska na få. Te åkpälsen sin. Så småningenom, sa han. Vackra frökna.
(…)
Hon sprang mot dörren men snavade också hon på byltet. För det var någet halvmjukt. Hon vågade inte känna på det. Handen darrade lite när hom trevade fram en ask tändstickor på skänken och strök eld. Hon brydde sig inte om att tända lampan för hon såg ändå. Till och med ögonhålen såg hon och den grå raggen och blodstrimmorna på den våta insidan." (s. 16)

Underveis nordover peker Halvorsen ut stedet der han og hans jaktkammerater skjøt ulv. Han er uvitende om sin passasjers opplevelse i gjestgiveriet i Östersund.

Først på side 91 dukker vargskinnet opp igjen, på et fotografi. Det er Hillevis fosterdatter, samepiken Risten/Kristin som fører ordet:

"Slutligen Trond Halvorsen.
Där står han. Svart kostym, kraglös vit skjorta, kängor, rundkullig hatt. Håret synes inte. Det är antagligen ordentligt kortklippt. Ingen mörkskugga på kinder eller haka heller. Man kan tänka sig att han stått länge med rakkniv och spegel invid fönstret hemma i Svartvattnet. Han håller sin piska i vänstre handen, så häst och kärra är väl inte långt borta. Kanskje vid husknuten. Med den andra handen håller han opp et stor vargskinn.
Så kom han tilbake med vargskinnet då. Gåvan som hon hadde avvisat. Men nu ser det snyggt
og berett ut. Att hon behold det vet jag."

Og Risten legger til for egen del:
"Jag hade fått vargklon i hjärtat." (s. 94)

Vi kjenner ulven fra mytologien og eventyrene, i mange ulike roller, som ondskapsfull og blodtørstig, som omsorgsfull, sosial og hengiven, og som et slags åndelig vesen som kan sette mennesket i kontakt med gudommelige krefter. Jeg merker meg spesielt at sjamaner kan ha skytsånder i ulveskikkelse (siden er det mange samer i området, men om det har noen betydning, vet jeg ikke.)

Les mer her og her.

Hvilken rolle spiller vargskinnet i de tre bøkene? Har det en spesiell symbolsk betydning? Er skinnene verdifulle tidlig på 1900-tallet? Hvorfor har Ekman valgt et ulveskinn som gjennomgangselement?

Ha, ha, mange gode (!) forslag i første innlegg, Jostein. Her er flere, det ene mer platt enn det andre, så om forlagene skulle være i beit …

• Huden er guden (for øvrig vårt største organ)
• Teser om neser
• Gåten med gråten
• Sangen om øregangen / gallegangen

Kroppen til toppen

Det første som slår meg (når jeg nå endelig er i gang) er den eventyraktige stemningen Ekman maner frem i første «kapittel», i gjestgiveriet i Östersund. Det ligger en uro, en tone av noe uforløst, usagt under det hele. Alle luktene, lydene, ildskjæret gjennom glasset kaminen, de gåtefulle portrettene på veggen. «Lappgubben» som stadig sitter på gulvet og "luller" på sitt eget språk. Vinterstormen og drikkekalaset. Jeg kom i tanker om Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf.

Hillevi er så trøtt, så trøtt. Tankene om valgene hun har tatt, alle inntrykkene, forventningene til henne (både uttalte og uuttalte), driver henne inn i en slags transelignende tilstand. «Hon tänkte: så snart jag kommer till mitt eget blir jag mig sälv igjen.» (side 8).

Ekman gjør bruk av elementer fra eventyret. «Tre gånger medan Hillevi satt och väntade på att det skulle bli bäddat däroppe slog det i ytterdörren och stövlade på golvet. Tre gånger stracks ansikten in och tittade på henne.» (s. 9). Og først den tredje morgenen kommer hun og skysskaren Halvorsen endelig avgårde. Tallet tre kjenner vi fra eventyrene; de tre bukkene Bruse, Per, Pål og Espen Askeladd og reveenkas tre friere. Det er heller neppe tilfeldig at det er en ulv, en varg som blir hengt opp og flådd i gården, et dyr det er knyttet så mange myter til.

Hillevi har tatt et bevisst valgt om å bli jordmor, et av de tidligste yrkene for kvinner. Et yrke det er knyttet en egen autoritet til. Når hun skal skrive seg inn på gjestgiveriet, er hun i ferd med å skrive Frøken bak navnet sitt. Men vertinnen insisterer: «Skriv barnmorska (…) Dä blir som ett minne. Då förstod hun at det var en stor sak att hon kommit.» (s. 9)

Det er mye som blir sagt, og mye som ligger under på disse første sidene.

Etter Ingunns «advarsel» lånte jeg en svensk utgave på biblioteket, som jeg leser. Har den norske fra bruktbutikken ved siden av.

Her står klisjene i kø – for å følge opp med ytterligere en. Det er grenser for hvor mye honningmykt-, brunt og gult, dådyrøyne, sensuelle anstrøk og overtoner, hvor mange følelser som bølger, skyller inn i/gjennom en person, så hjertet brister, blod fryser til is i årene, en føler seg som et dyr i bur osv. en roman tåler. Det er synd for dette kunne ha vært en fin og interessant fortelling fra Italia under 2.verdenskrig.

Forfatteren lar et sted hovedpersonen Elodies fiolinspillende pappa uttale: «En musiker vet alltid hva som ligger i underteksten». (s. 121). Også en forfatter bør kjenne undertekstens betydning. Men dessverre, Alyson Richman overlater svært lite til leseren og utmaler det meste.

Jeg ser at mange liker denne boken svært godt, og det kan jeg til en viss grad forstå. Men for meg ødelegger språket med alle de forslitte og platte uttrykkene, samt forutsigbarheten så mye at terningen lander på en 3-er. Dette er mitt første møte med forfatteren, og sannsynligvis det siste.