Franskmenn har også fenomenet "inneklemt dag"! De kaller det "pont", altså bro. Jeg regner med at det er den røde torsdagen som er broens ene fundament, og helga det andre - broa går over den irriterende arbeidsdagen som ligger mellom.
Dette er bare én av lærdommene fra Stephen Clarkes morsomme roman om en brite i Frankrike. Jeg tror den er nokså sevbiografisk. Hovedpersonen Paul kommer til Paris for å etablere en fransk kjede av britisk-inspirerte tesalonger. Ting går raskt fra eksotisk via morsomt til katastrofalt.
Alle fortidigde supermakter og naboland burde oppført seg som Frankrike og Storbritannia; de har lagt ned våpnene seg imellom for mange år siden, og har i stedet en passelig intens putekrig gående. A year in the merde sveiper over det franske samfunnet fra bunn til topp, fra camembert til korrupsjon, fra streiking til sjekking. Særlig de første 150 sidene fikk meg til å le høyt stadig vekk. Boka mister litt energi midtveis, når vår mann skal prøve å kjøpe seg hytte på landet. Og kjøp og salg av eiendom er og blir et av klodens kjedeligste emner, selv for en humorist som Stephen Clarke.
A year in the merde svinger seg fint og litt uventet tilbake til gamle høyder mot slutten, da alt virker tapt. Veien til et godt fransk liv er å gi etter og bli som franskmennene, er moralen. Anbefales!
Tok seg godt opp mot slutten, og minnet mer om årets utgivelse Fallgard, som jeg likte veldig godt
Nysgjerrige Lily Dahl serverer på en kafé i Midtvesten, og kommer i kontakt med hele småbyens befolkning på den måten.
Ut fra dette har Siri Hustvedt skrevet en roman som er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er litt thriller og litt identitetsroman, en kjærlighetshistorie og mest av alt en "coming of age"-historie. Hvor slutter jeg, og hvor begynner du? "Lily Dahls fortryllelse" klarer å snakke om store spørsmål i en upretensiøs setting, og anbefales til deg som likte filmene Fargo og Blue velvet.
Fascinerende om ufrivillig barnløshet og fugler
En titt inn i det kriminelle miljøet i USA
Åsmund Ådnøy om Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino:
14:49, 18. april 2024 Kommentarer: 1
Det er lenge siden jeg brukte mer enn en måned på 236 sider, men det skjedde med denne boka.
Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er krevende. Hver side roper POSTMODERNISME mot deg; det er en roman om det å skrive og lese en roman. Lag på lag, innover og innover, med en rammehistorie og ti ulike romanfragmenter inni der ... jeg klarte sjelden å lese mer enn fire-fem sider om gangen.
Men akkurat da jeg var klar til å avfeie den som en bagatellmessig postmoderne piruett, samlet den trådene på de siste sidene. Alle dere som skal holde taler om litteraturens kraft, kan forsyne dere fra de siste ti sidene i Hvis en reisende... Der kom gåsehuden for min del, etter alle formeksperimentene på de første 200 sidene.
Spennende fra kostskolemiljø i England
Sist sett
