Bokelskere.no

Det finnes ingen grenser for gult er en helt grei bok om vennskapet mellom Sigrid og den eldre kvinnen Marika. Sistnevnte er kunstner mens Sigrid jobber på et kontor,men har egentlig mest lyst til å skrive dikt. Eller har hun egentlig det? For meg virker det mer som en flukt fra hverdagen enn et genuint ønske om faktisk å skrive.
Vi får underveis et lite glimt av hvordan eldreomsorgen fungerer her i Norge,eller kanskje hvordan den ikke gjør det.
Fra før av har forfatteren skrevet bøker for barn og ungdom, noe som skinner gjennom teksten for den fremstår noe barnslig til tider. En grei "her og nå" bok som ikke kommer til å sitte i så veldig lenge, men skriver forfatteren en ny bok for voksne gir jeg det gjerne en sjanse.

Det stemmer nok ikke Svein, men vi har mange gode krimforfattere i Vestfold. I Horten har vi Kurt Aust og Jørgen Brekke. Alle har skrevet mange spennende krimbøker.

Etter å ha lest flere romaner og novellesamlinger av Nors som tidlig seilte opp som en av mine danske favoritter når det gjelder forfattere var det fint å lese en essaysamling ført i hennes penn. Denne gangen tar hun leseren med på en reise gjennom Danmarks vestkyst som strekker seg fra Skagen og helt ned til Den Helder i Holland. Det ble en aldeles nydelig og eksistensiell reise for her byr Nors rikt på dansk historie, sin egen families historie, dansk kvinnehistorie for å nevne noe av det denne essaysamlingen byr på.

Hele bokomtalen kan leses her.

Mine 5 bøker :
Verden av igår av Stefan Zweig
Trolldomsfjellet av Thomas Mann
Åndenes hus av Isabel Allende
Sin egen herre av Hallvor Kiljan Laxness
Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marquez

En fantastisk roman om det å bli helt alene i verden som muligens har gått under. Spennende selv om den ytre handlingen er repeterende og beskriver hovedpersonens fysiske utfordringer når hun må drive gården alene og ha ansvaret for noen dyr. De sekvensene som berører meg mest er de som tar for seg hovedpersonens indre liv.
Vi befinner oss et sted i alpene og en usynlig vegg,nærmest som en glasskuppel, står mellom hovedpersonen og resten av verden.
En godt skrevet roman om hvordan det påvirker et menneske å være alene over lengre tid.
Boken kom ut i 1963 og har flere ganger vært utgitt i Norge. Jeg har lest den nyeste utgaven som kom ut i år.
En roman jeg anbefaler på det aller sterkeste!

Les gjerne hele omtalen min her.

Italiensk-amerikanske Claudia Durastanti betegnes som en arvtaker til forfattere som Joan Didion,Vivian Gornick og Annie Ernaux med sin selvbiografiske og essayistiske stil, og etter å ha lest "Fremmede jeg kjenner" kan jeg si meg enig i den beskrivelsen.
Durastanti tegner frem et sårt protrett av en heller dysfunksjonell familie, hvor begge foreldrene er døve men velger å ikke lære barna tegnspråk, og kommunikasjonen i denne familien blir preget av både feil og misforståelser. Hvordan er det å vokse opp i en slik familie og hvordan vil et manglende språk kunne påvirke en i voksen alder. Dette er noen av spørsmålene som blir stilt og besvart i denne selvbiografiske romanen. Anbefales!

Les gjerne hele omtalen her.

Mesterlig av Helle Helle og hun leker seg med språket i denne nye romanen også. BOB er en løselig oppfølger av den forrige romanen de, og vi møter igjen den unge jenten fra sist. Men det er ikke hun som er hovedperson denne gangen, det er det Bob som er men hans historie får vi fortalt gjennom hennes øyne og som lesere kan vi bare stole på at hun gir oss et "riktig" bilde av hvordan Bob er som person. Godt pakket inn i trivielle hverdagslige scener gir Helle oss et bilde av en ung mann som ikke har det så bra.

Boken anbefales på det sterkeste!

Les gjerne omtalen min her.

Jeg kjenner igjen flere av titlene og faren min har lest en god del av dem.
Selv har jeg kun lest de 3 av Tove Jansson (på svensk) og Karen Blixtens Mitt Afrika som jeg leste etter å ha sett filmen.

Ideen om å skrive en slags klagesang om kloden vår som lider fordi vi ikke tar den på alvor er god.
Hovedpersonen er en gammel mann, en forfatter som ikke har fått skrevet noe på veldig lang tid. Men nå som verden er i ferd med gå under skal han skrive, men om hva fortelles det ingenting om.
Mange mennesker har forsvunnet og det er lite og ingen mat å oppdrive. De få som er igjen må gå til en nedlagt skole for å få utdelt noe merkelig kjøtt og vann som blir delt ut av frivillige. Han opplever ingen trusler til tross for den "dramatiske" situasjonen, kun at han ikke må se de yngre menneskene i øynene.
Moren er død og han rakk ikke frem i tide,dette grubler han på nå etter 32 år.
De sekvensene og et par andre som gjelder trærne er forsåvidt helt grei,men ikke nok til å redde helhetsinntrykket. For som en dystopi fungerer ikke boken for det virker mer som det er en bok om en aldrende mann som er i ferd med å bli dement,det kan kanskje forklare de mange gjentagelsene som er gjennom hele boken. Og kanskje er det slik det er fatt, at alt bare foregår inne i hodet hans? Jeg heller mer til den konklusjonen, men da skulle jeg ønske at det var flere ytre hendelser som forledet meg til å tro at det faktisk hadde skjedd noe katastrofalt.

Språket blir innimellom altfor svulstig og på grensen til å være oppkonstruert,noe som også er med å trekke ned.

Denne ble jeg skuffet over for jeg vet at forfatteren kan mye bedre enn dette.

Sterk og medrivende roman om hvordan det å leve med en psykisk syk mor i barndommen kan påvirke hvordan du lever livet ditt som voksen.
Forfatter Marianne Teie har fra før av skrevet to diktsamlinger før hun bestemte seg for å skrive en roman, det gjorde hun rett i for denne var veldig bra.

Boken anbefales på det sterkeste!

Les gjerne hele omtalen min her.

Jeg har kommet i gang med "Nathalie Sarraute-prosjektet" mitt og har lest debutboken hennes som inneholder 24 kortprosatekster hvor det utspiller seg mye dramatikk men også mye hverdagsrealisme.
I omtalen min skriver jeg blant annet dette:
"For hun var ikke så opptatt av å skrive frem en ytre handling slik de fleste av oss er vant med når vi leser skjønnlitteratur men i stedet fokuserte hun på hvordan «karakterene» reagerte på en eller annen form for ytre påvirkning. Det sies at hun var påvirket av den såkalte stream of consciousness og det var hun nok men jeg har nesten lyst til å si at hun tok stream of consciousness til et helt nytt nivå når hun gjennom hele sitt forfatterskap jaktet på tropismebevegelsene som vi alle mennsker har i oss. Disse ørsmå sinnsbevegelsene som blir utløst av en ytre stimuli, det kan være en lyd, en lukt, eller en annen person som plutselig befinner seg i vårt nærvær. Disse nærmest udefinerbare bevegelser som glir ved grensen til bevissheten vår og er opphavet til ordene, handlingene og følelsene våre. Og alt dette utgjør den usynlige veven i alt mellommenneskelig samspill for å stjele litt av bokens baksidetekst."

Tropismer er uten tvil en meget spesiell bok skrevet av en forfatter som uten tvil hadde en særegen stemme.
Jeg anbefaler boken på det sterkeste!

Les gjerne hele omtalen min her.

Les boka.

Dette var en fin samling noveller hvor alle personene på en eller annen måte følte seg ensomme og som ønsket å være en del av et fellesskap og strakk seg etter dette. Noen av novellene var såre mens andre igjen ikke gjorde så veldig inntrykk, så sånn sett en noe ujevn samling dette. De har alle det til felles at de foregår i Minnesota,USA.