Bokelskere.no

Les gjerne hele diskusjonen! Litt lei av å bli misforstått i dette, hehe. Jeg har ikke hatt annet poeng enn et ønske om å forklare hvorfor symbolikken og de ravende tolkninger som ofte følger i kjølvannet av den, ikke alltid faller i smak hos undertegnede. Smak er det eneste som er interessant å diskutere, bastante påstander om sannhetsgestalt er derimot kjedelig. Selvsagt kan du si at Picasso brukte symboler dersom du ønsker å tolke dem som det. Sisyfos' evige byrde er et symbol som i den konteksten jeg har hentet det fra er gjort rede for og knyttet til teksten, og da har jeg, som jeg mener å ha sagt noen ganger nå, ikke problemer med det. Fyr på folkens, la ikke meg stå i veien!

Hemingway kan virkelig å fortelle en god historie. Kun i miljøskildringene tillater han seg å være omstendelig og utbroderende, og han gjør det for øvrig glimrende, mens han når det kommer til menneskenes tanker og motiver, er nøysom og antydende, mye holdes tilbake. Enkle linjer blir slagkraftige sett i lys av det foregående avsnitt, ofte som satiriske og treffende oppsummeringer av hovedpersonens underkommuniserte tanker: "De var mekanikere og hatet krigen", "Jeg ble sprengt i luften mens jeg satt og spiste ost.", "Verden dreper de meget gode og de meget fromme og de meget tapre uten persons anseelse. Hvis en ikke er noen av delene, kan en også være sikker på å bli drept, men da er det ingen spesiell hast."

Til å begynne med virker dette som en fortelling fra en svunnen tid, da menn var menn og alt var enkelt og hadde sin rettmessige plass, men nei, boka er på ingen måte utdatert, for gradvis avdekkes hovedpersonens (og hans egen?) frykt for moralsk sammenbrudd og jeg hadde nær sagt nihilisme. Her skinner menneskekjenneren Hemingway gjennom. Hva skal man tro på i en tid da menneskeliv går tapt i tusentall hver dag, hva skal man tro på når man ikke er sikker på hva kjærlighet er, eller om det i det hele tatt finnes noe slik som kjærlighet?

Det er en hard dom over livet som til slutt felles.

Ja, klart kulturen kommer inn og justerer ligninga, men jeg tenker, som du også skjønte, på disse nær sagt arkaiske -vi skulle i hvert fall ønske de var det- emosjonene; begjær, stolthet, alle de slitesterke og tidvis karrige greiene der.

Og mennesker har tross alt ikke forandret seg særlig mye på noen stakkarslige århundrer, om noe i det hele tatt. En humanistisk påminnelse, kaller jeg det. Det interessante for meg er ikke redegjørelser for datidens sosiale forhold og konvensjoner, tvert imot kjeder slikt meg dersom det beskrives i detalj, men hvordan menneskene opplevde sin tid. Hvordan det uforanderlige i mennesket møter det foranderlige. Den beste litteraturen, den som kan få klassikerstempelet, fanger gjerne opp noen sannheter som berører både natur og kultur.

Godt skrevet, og du, jeg tror vi egentlig er ganske enige, kjedelig nok, hehe. For dette er jeg helt med på: "Hvis vi da kan diskutere dette, med utgangspunkt i teksten, der vi dessuten alltid drar med oss det vi har av livserfaring, kulturforståelse, alt vi har lest før, alt dette som vi aldri kan legge helt fra oss, bidrar vi egentlig til tekstens egenverdi, vi besudler den ikke. "

Klarer man dette kan symbolikk, intensjonal eller ei, definitivt være interessant å diskutere. Jeg er en stor relativist selv, og hovedpoenget mitt, som jeg kanskje selv ikke innså før jeg hadde skrevet et par innlegg om dette, er at symbolikken og oppdagelsen av den altfor ofte gjøres til hovedmålet for tolkningen, uten at man tar opp disse spennende spørsmålene som alltid begynner med hvordan og hvorfor.

Hmmm.

Til punkt èn så sier jeg vel snarere det motsatte i mitt andre avsnitt. Mitt syn på kunst har alltid vært at den er helt avhengig av å ha en mottaker, betrakter, av kommunikasjon. Det er jo åpenbart at Mona Lisa ville hatt liten verdi dersom menneskene var borte. Det jeg mener, og som jeg i grunn mener å ha uttrykt ganske klart, er at kunsten i kraft av å være et fysisk objekt har en autonomi som utviskes dersom tankerekkene den vekker ikke lenger forholder seg til det faktiske verket, altså motivet, ordene, eller hva det nå måtte være. Disse tankerekkene kan utvilsomt ha stor verdi for mottakeren og fortolkeren, men de forholder seg ikke lenger til verket i seg selv. Hvor slutter kunsten og hvor begynner tankerekkene, se det er en annen diskusjon, men jeg er altså av den oppfatning at det i hvert fall finnes et grensepunkt.

Til punkt to kan jeg bare igjen si at jeg ikke på noen måte forakter symbolikk, jeg mener bare at det ofte er et produkt av overfortolkning, hvis man er enig i at noe slikt finnes, at det frarøver det som faktisk blir fortalt eller vist, en viss selvstendighet, at det sjelden kan diskuteres på en fruktbar måte, og at sammenhengene du nevner, snarere ofte blir usynliggjort av oppdagelsen av symbolikk, da dette dessverre stadig gjøres til det endelige mål.

Til den politiske bemerkningen må jeg bare beklage og si at jeg ikke forstår.

Må slenge på at jeg for øvrig mener såkalte "dypereliggende strukturer" (kan strukturer ligge under noe?) eller gjennomgående trekk i forfatterskap eller tekst definitivt er verdt å diskutere. Men jeg ser ikke helt hvor symbolikk kommer inn i denne sammenhengen.

Ikke at noen har bedt om det, men jeg følte for å klargjøre. Mye for å lære noe selv og for å se om jeg kan støvsuge de rotete irrgangene i avdelingen for kunst: forståelse og anerkjennelse.

Mitt hovedpoeng, tror jeg, er at denne såkalte symbolikken og tolkningen av den gjerne fører ingensteds, og jeg tør også hevde at symbolbruken ofte ikke er intendert. Derav de to sitatene ovenfor, og det finnes mange flere eksempler på kunstnere som har rynket på nesen av alt som har blitt sagt om deres verk. Nå mener ikke jeg at det er utelukkende opp til skaperen å bestemme kunstens mening, tvert imot mener jeg at meningsdannelse er noe som oppstår i møtet mellom verk og mottaker, at den kan være av vidt forskjellig natur, og at dette er noe av kunstens styrke og dens skjønnhet. Jeg merker det er vanskelig å generalisere om all type kunst, men grovt sett er det dette jeg mener.

Likevel: Kunsten må ha en eller annen form for autonomi, den eksisterer i fysisk form, og tolkning der symbolikk vektlegges truer ofte med å viske ut dens egenverdi. Man tar noe faktisk, kunstverket i seg selv og dèt det avbilder eller forteller, og drar tankerekkene ut, over, bakenfor, bortenfor og hinsides, til man ikke lenger diskuterer verket, men noe helt annet. Kunsten er, som jeg sa et annet sted her inne, dermed umyndiggjort. Tankene kan være interessante, for all del, og de kan sikkert danne grunnlaget for fruktbar diskusjon, men klarer man ikke lenger å knytte de an til det konkrete, altså kunstverket, og dets bestanddeler eller helhet, så er det heller ikke lenger kunsten man diskuterer.

Utbasunerer man "Dette symboliserer alt, hvordan verden fungerer", så sier man meg ingenting av verdi. Fortell meg hvordan du satte pris på forfatterens evne til å treffe presist, råke hva du oppfattet som dype sannheter med få ord, eller hvordan du ble innsvøpt i lange setninger, rytmiske og suggererende, kanskje noe om hvordan forfatterens syn på ting må ses i lys av hans tid og konteksten verket oppsto i, eller hvordan ei bok kan ses på som et skrikende oppgjør med en eller annen rådende konvensjon, og du får meg interessert. Men eksemplifiser, kontekstualiser. Gjør du dette kan du til og med overbevise meg om at noe har verdi som symbol.

Her har jeg en stor jobb å gjøre selv, for dette er ikke lett, og jeg er ingen litteraturviter, men det er svært givende, og man lærer mye av det, litt for hver gang. Bare å skrive dette innlegget lærer meg mye om mine begrensninger på dette området, og inspirerer til ytterligere skjerping. Dette hjelper jo èn også med å ha et mer årvåkent blikk under lesingen, man utvikler det kritiske blikket som får den gode litteraturen til å bli enda bedre og den dårlige gjennomskuelig og blass.

Ikke gjør dette:
"Fantastisk om livet" (OK..)
"Det er åpenbart at kampen mot fisken er et bilde på menneskets daglige kamp for å gi livet mening gjennom å forsyne seg med drømmer og håp" (Jo, men er det ikke akkurat det den er da, i denne mannens liv?)
"Jeg gråt av denne" (Her har jeg sagt nok før..)
"Dette eventyret/denne sci-fi-historien, sier noe om hvordan verden fungerer" (Ja, men hva sier den, er ikke det dèt interessante?)

Litt spøkefull dette siste her altså. Alt jeg mener står naturligvis kun for min regning. Måtte folk gjøre hva de vil, alltid.

"All art is at once surface and symbol. Those who go beneath the surface do so at their peril." - Oscar Wilde

Kort svar i pausa mi: Jeg synes Heart of Darkness formidler dette i klartekst! Og antydning er noe annet enn symbolbruk, antydningens kunst setter jeg stor pris på, jeg mener man kan oppnå noe ved å underkommunisere, men da ved å la være å si noe, ikke ved å dekke over, kalle det noe annet, lyve, tilsløre. Og som sagt: Det er ikke slik at jeg er i mot symbolbruk, basta.

Du kan få et gjennomtenkt svar senere, for nå har jeg dårlig tid, men uansett:

For det første er jeg kategorisk fordi jeg her utelukkende snakker om mine smakspreferanser, ikke at jeg heller opererer med en slik grovinndeling, for jeg hevder ikke at jeg møter all symbolbruk med motstand, bare at jeg i senere år har satt langt større pris på det konsise.

Og ja, dette er vanskelig: det jeg mener er at jeg foretrekker at skaperen i hvert fall ikke bevisst "lyver" eller skjuler noe, at han skriver for å bli forstått, ikke for å underkommunisere noe. Hvilken hensikt tjener det? Nei, han kan ikke vite om en hest betyr det samme for han eller hun som for oss, men kunstneren trenger heller ikke kalle hesten for noe annet, mener jeg.

Så spørs det og hva man legger i symbolikk. Jeg skrev her en dag et par innlegg om Hemingways Den gamle mannen og havet, som i korte trekk oppsummerer mitt syn på dette. Man får assosiasjonsrekker, man opplever at det som fortelles overskrider de faktiske ord, og dette er utvilsomt noe av det flotte med kunst, enig i det. Men jeg mener "hesten" ikke trenger å bety noe annet for at den skal illustrere storheten i en større sammenheng, den trenger ikke være et symbol eller en metafor, jfr. det jeg skrev om kampen mot fisken i Hemingways fortelling.

Sitatet jeg hentet fra Picasso handlet vel om maleriet Guernica. Kommuniserer ikke det maleriet veldig tydelig noe stort og viktig, uten at det som er avbildet representerer noe annet enn hva det faktisk er? Jeg mener det, og at det gjelder veldig mye av den såkalte symbolbruken, og stiller meg deriblant uforstående til de overdrevne forsøk som gjøres på å gi noe mening. Meningen finnes i det faktiske, det interessante er å diskutere hva det faktiske er, ikke hva det betyr. Gjør man det risikerer man jo å miste grunnlaget for fruktbar diskusjon: "jeg mener dette symboliserer x". "Ok, jeg mener derimot at det symboliserer Y". Hvor går man videre?

Dette ble et langt og rotete venstrehåndsarbeid av et innlegg.. For øvrig har jeg ingen fasit, og måtte folk fortsette å se symboler og deres betydning i hytt og pine, det er greit, og bare fint. Jeg har gått litt lei.

Haha, touchè. Hmm, regner vel kanskje med at trafikklyset er så integrert i bevisstheten til folk at det ikke lenger kan regnes som symbol, avhengig av farge sier det tydelig stopp, kjør eller vurder situasjonen. Hadde stor sans for symbolikk i litteratur og film før, så sikkert alt for mange symboler og oppdagelsen fikk meg antagelig til å føle meg smart. Senere har jeg blitt av den oppfatning at det er en langt større utfordring for kunstnere å si ting som de er, og gjøre det presist og entydig uten å ty til floskler.

Moby Dick og Kafkas Forvandlingen er de første jeg kommer på som typisk dukker opp i en slik sammenheng. Selv har jeg ikke så mye til overs for symbolbruk, ønsker man å si noe så kan man si det, mener jeg. Å snakke i koder er et billig triks.

Picasso: "...this bull is a bull and this horse is a horse. [...] I make the painting for the painting. I paint the objects for what they are."

Beckett: "..if by Godot I had meant God I would have said God, and not Godot."

Og videre har islamisme blitt definert på ørten hundre måter, av forsvarere, fortolkere, fordomsfulle, fordrukne og fordømte.

Det er denne boka som er en eneste stor bløff, ikke sant? Den franske filosofen og forfatteren Bernard-Henri Lévy, ofte kalt intellektuell, men kanskje mer enn noe annet pr-kåt, ble gjort til latter da han hentet poenger fra denne boka i et essay der han forsøker å undergrave Kants filosofi.

Nettopp. Og om noen skulle misforstå så mener jeg ikke å ha bedratt meg selv og mitt syn på kunst i disse linjer om min opplevelse av denne boka: Det jeg får ut av den, og som gjør at jeg kaller fortellingen en parabel, er i høyeste grad tilstede i linjene. Det jeg ikke liker med tolkninger av typen "mellom linjene" er at man i dette tilfellet for eksempel ville kunne sagt at fisken er noe større, en grandios metafor; at den symboliserer noe større, at man kan sette et likhetstegn mellom fisken og noe stort. Det er jeg ikke enig i. Storheten her er allestedsnærværende, og fisken er en fisk. Mine linjer om Camus og menneskehetens kamp var ment å skulle illustrere storheten i denne i en større målestokk lille kampen og fortellingen om den, jeg setter derimot ikke et likhetstegn mellom mine linjer og Hemingways ord. Deri ligger forskjellen. Vel, jeg rabler bare nå.

Jeg er vanligvis imot den form for tolkning der man leser store sannheter mellom linjene i det skrevne, og bakenfor de malte pennestrøk, da slike tolkninger for meg ofte bærer preg av å være en falsk bestrebelse på å si noe viktig, mens det store ikke ligger mellom, men i linjene, og i strøkene, ikke i de lange tankerekker som vekkes. Å se bak, forbi, over; for meg innebærer det ofte en umyndiggjørelse av kunsten.

Vel, her må jeg gi tapt. Fortellingen er fin også i sin enkelhet, kan utmerket vel stå på egne ben, men likevel: Dette er en parabel om jeg noengang så èn i litteraturen, og hvorfor det, jo, det er noe med det nøkterne språket, sindigheten, havets storhet, den gamle mannens storhet i møte med dette voldsomme havet, som vekker de store tanker. En enkel bønn fra en ikke-religiøs mann blir hele menneskehetens søken etter mening og rop om hjelp. Kampen mot den store fisken er alle livets viderverdigheter. Den gamle mannen blir Camus' Sisyfos, hans krafttak representerer byrden av å måtte dytte en sten opp på et fjell, bare for å se den trille ned igjen. Før en ny dag på havet venter.

Det er sant, jeg opplevde noe som lignet fysisk ubehag under lesingen av denne. Kanskje var det minnene om en fysisk uvelhet av den typen som kommer av å ikke kunne skrike ut sin harme, av å måtte holde alt inne, med det som effekt at man føler et stadig større press mot tinninga. Setningene, med sine stadige repetisjoner, hamret mot meg på en måte som minnet om fortellerstemmen til Gaspar Noes debutfilm I Stand Alone, av alle ting. En film jeg kjente på kroppen (så er da også regissøren kjent for å ta i bruk spesielle virkemidler, blant annet lydfrekvenser som gir en fornemmelse av kvalme). Joda, var ikke dum denne. Takk for tips for øvrig.

Den beste inngangsportal til Nietzsches filosofi? Borte er det poetiske og nær sagt overdådige språket fra Zarathustra, til fordel for aforismer av varierende lengde, som alle er spekket med mening og vidd, og som dekker tyskerens filosofi i bredden, om ikke i dybden. Dog er nok også dette en bok hvis ideer det er vanskelig å omfavne dersom man ikke allerede har begitt seg inn i lignende tankerekker tidligere.

Foreløpig usikker på hvor godt jeg likte denne. Overdrivelsene og hakk-i-plata-språket har en suggererende virkning, man dras ned i ørelappstolen sammen med Bernhard og kjenner seg igjen som den bedrevitende og gjennomskuende iakttager, men totalt sett overskygges raseriet av en følelse av resignasjon, som vel ikke hindrer meg i å nyte hver side, men som etterlater et mindre standhaftig inntrykk enn jeg kanskje kunne ønsket. Raseriet er jo noe vitalt, men Bernhard har her gitt opp og er dypest sett ikke så mye bedre enn de han forakter, noe som også skinner gjennom mot slutten, hvor det riktignok også dukker opp en flik av håp i sorte menneskesynet. Men det er for sent, slik det også er for bokas hovedperson. Det blir for monotont, for sort, uten så mye som en grå nyanse. Bokas korte lengde klarer bare nesten å kompensere for dette, men for all del, jeg storkoste meg.

Jepp. Oppsummert: Nihilister skriver ikke bøker.

Du aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt ledd av fordi jeg hardnakket har hevdet at Nietzsche ikke var en nihilist, men akk, visse ting har folk fått høre nok ganger til at selvstendige tanker omkring dem har blitt en umulighet. Derfor er jeg nøye med å skrive nihilistisk utgangspunkt, for Nietzsche rev jo alt sammen ned, men forsøkte i likhet med sine franske arvtagere femti år senere, å bygge noe nytt. Og ja, poenget i innlegget mitt var nettopp at tanken om overmennesket nok er til større nytte og anvendelse for individet enn for samfunnet, så riktig eller ei, våre tolkninger av mannen er i hvert fall ikke milevis fra hverandre, hehe.