Herlig spørsmål!
Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".
Oh! For ei dame.
Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".
Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.
Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.
Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.
Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.
Ja, vakker!
Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?
Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!
Dette er presist sagt og sett; og når det er erkjent, at EL er en skakk oddball som ikke egentlig passer inn, blir den kommersielle prestasjonen hans enda større.
Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.
Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):
"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."
Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):
"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."
Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.
Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?
Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)
Setter den på skal lese-lista!
Jeg merker også at jeg dras mot På vegne av venner. Verdt å lese?
de fleste syns den er for lang, jeg syns færøyen er helt ok, men det som kommer etterpå, mann på flåte, reise med båt og greier klarer jeg meg uten. Men det er Johan Harstad sjøl som har kutta i boka, så jegtror ikke vi skal bekymr eoss. En praksis det ser ut til at stavangerforfattere har innført, sjekk siste utgave av Mannen som elsket Yngve :-)
http://www.litteraturhuset.no/afrika
Her er programmet, har skrevet litt om bøkene i en annen tråd her (Afrika!!)
Dét er et sabla godt cover! Takk for at du minna meg på det.
Jeg låner også ut bøker, men ikke alle. Det er noen historier som jeg bare må ha rundt meg (selv om jeg også bærer dem med meg:)).
Jeg synes også at Kafka på stranden er fantastisk stilren, og coveret gjør meg nysgjerrig på historien. Er novise i forhold til Murakami, og har en plan om å gjøre noe med det.
Sjekk valget "tekstformattering" under svarboksen, der får du tips og instruksjoner:)
Jeg falt pladask for coveret på Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery. Hvilket cover trigga deg?
Hva leser du på do?
Leste et sted at dersom du var redd for å ikke få tinga dine tilbake, så skulle du aldri låne bort bøker. Lånerne hadde bøkene lenge (og ofte ble bøkene værende der), og tanken på at bøker ikke koster så mye, var årsaken til at en ikke anstrengte seg for å få levert dem tilbake. Så, låner du bort bøker?