Bokelskere.no

Jeg ville bare si det var en fin sak dette her, en fin, liten bok, og takk for anbefalingen; jeg tror det ville tatt en stund for meg å finne frem til den hvis du ikke hadde gjort meg oppmerksom. Ådlands måte å føre ordet på er uvanlig og frisk. Noen av diktene fanget meg, mens andre slo meg som litt fikse pga svært gjentakende motiver og ordbruk (f.eks. ordet truse og fargen rød). Men så liker ikke jeg f.eks. Tranströmer fordi det eneste han skriver om er fargen grønn, hah. Men i det store: noe nytt og fint, en klar stemme, selvsagt fra Bergen, jeg må nok flytte dit en gang og ta noen lange skåler. Keep 'em coming hvis du vil anbefale mer poesi.

Å lese Stein til Stein var som å spille et slags lotto, hvor ballene er en hel rekke med substantiver som gjentar seg i hvert dikt, men skifter litt på rekkefølgen, en hul mumling mellom ordene vind, himmel, stein, stille, hav, fjord, fjell. Jeg klarte ikke å legge sjela mi i lesningen. Jeg fant det hele kanskje ufortjent tomt. Jeg kan se diktene fungere stående alene og drukket som en liten morgendram, lest altså med mellomrom, litt i ørska, det viktige: med tilstrekkelig med tid. Lest besettende, fort og jagende etter rytmer og et rikt språk, kom den til kort.

Edit: Jeg trekker dette tilbake som en kritikk, men ikke utsagnet; samlingens verdi er ikke som samling, men diktene enkeltvis og lest over lang tid. Styrken til diktene her er ikke språket, verken i språklig overraskelse, oppfinnsomhet, presisjon eller flyt, men det betyr likevel ikke det at diktene ikke har vekt, vekten ligger annensteds, - det måtte bare litt dveling til for at jeg skulle innse det.

Takk! Jeg vil låne den neste gang jeg er innom biblioteket (det blir vel imorgen). Jeg må imidlertid si at jeg likte din anbefaling, men den voldsomme panegyrikken i Vinduet gjorde meg litt ullen

Av denne grunnen er jeg svært glad i å lese tospråklige samlinger, noe jeg har gjort bl.a. med Goethe, Rilke og Eluard, så kan man følge med f.eks. på endringer i syntaksen. Grove omskrivinger i syntaks er noe jeg virkelig hater, jeg forstår det ikke; man sier det blir bedre norsk, men jeg ser ofte at det heller blir dårlig poesi. Takk for å oppklare at det er slik her i odene, for da skal jeg lese dem med litt mer mistenksomhet og en gang i tiden skaffe meg en spansk versjon.

Og jeg er uenig med dere begge. Eller er vi egentlig uenige? Dette er en av de friskeste samlingene jeg har lest på lang tid, og jeg sammenligner odene her gjerne varmt opp mot mye av den selverklært banale norske samtidspoesien hvor ingenting får lov til å ha verken noe betydning eller engang adjektiver. Jeg synes mye av disse odenes styrke er at "det pompøse" her holdes akkurat der det skal, så å si, jeg mener, lovtalene er akkurat på sin plass og springer ut av noe virkelig. Poetiseringen av hverdagen mener jeg han her får til; kanskje er det enda bedre i spansk drakt, men det kan jeg ikke si noe om. Jeg tror imidlertid dere har rett i å påpeke det at de mer prosaiske diktene er de beste, men da handler det ikke om et prosaisk språk, men et prosaisk startpunkt, f.eks. den glimrende oden til løken. Kanskje grunnen til at disse er så gode er nettopp det at selve den poetiske bedriften kommer tydeligere til syne, alkymien så å si, å vise alle ting - selv det små og hverdagslige - sin betydning. Om en elsket sine hender er det mer selvsagt. Jeg liker også odene til kjærligheten, ensomheten og ordboken, for ikke å nevne det innledende "Det usynlige mennesket".

Hvis jeg får blod på tann etter den første, så vil det være vanskelig å utelukke. Men jeg er begrenset til oversettelser.

En liste for meg selv, men jeg tar likevel imot innspill, særlig nyere poesi.

Artig å høre, Rolf! hvordan du kom til boka. Jeg ser for meg at denne du nevner hører til serien med nokså små, blåfargede bøker med svart- og gullstripet rygg. Disse har jeg et par av selv, arvet av en gammeltante. Min egen vei inn i "det seriøse" som "voksen" var en trio, nemlig Faust, Sult og ikke minst Don Quijote. Quijote er det morsomste jeg har lest, jeg vet ikke hva som kommer nært, Rabelais er en kandidat.

Brevromanen er jo en egen sjanger. Jeg har av alle ting faktisk tatt to fordypningsemner om brevroman på universitetet, det ene om den «sentimentale roman», romaner fra 1700-tallet med «sentimental» med i tittelen, mange av dem brevromaner, og det andre om brevromanen som form. Det er ikke mange titler jeg vil anbefale fra det første emnet, men fra det andre var det mye saftig, om enn ikke av det nyeste slaget. Jeg har også noen andre jeg ønsker å nevne.

• Rousseau, Den nye Heloise.
• Henri-Pierre Roché, Deux anglaises et le continent, som finnes i svensk oversettelse som Den långa kyssen. Dette er en personlig favoritt. Jeg orker ikke å si så mye om den, men den er veldig fin. Også gjort til film av Truffaut.
• Austen, Lady Susan. Langt fra det beste Austen har skrevet, men verdt å få med seg hvis du (som meg) er begeistret for henne eller interessert i sjangeren.
• Portugisiske brev, en klassiker. Ukjent forfatter.
• Cholderlos de Laclos, Farlige forbindelser. Denne er artig! Og helt utrolig god òg, da!
• Aphra Behn, Love letters between a nobleman and his sister. Behn regnes vel som den første profesjonelle kvinnelige forfatter.
• Dracula naturligvis.

Dette er hva jeg slår om meg i farten. Gode bøker alle sammen, skal jeg si!

Ett semester og én sommerferie er nå gått siden jeg la frem listen min, og jeg ser at den opprinnelige planen ikke er blitt fulgt helt etter i sømmen. Det meste av samsvaret kommer av at jeg tok et emne i antikkens historie, hvor mange av ønskene faktisk var på pensum (er det ikke herlig med studier hvor man får lese bøtter med bøker?). Det jeg har lest begynner fra Bartleby på side tre i "har lest" her på siden. Jeg vet ikke om utvalget er bedre enn det tidligere (det er fortsatt mange gamle menn), men selv er jeg sæl over mengden poesi.