Bokelskere.no

Hun lengter nok etter andres selskap, selv om hun hardnakket fornekter det... Tror hun på en måte har stivnet i rollen sin og avfunnet seg med at hun ikke går sammen med andre mennesker. De fleste rundt henne misliker henne og hun gjengjelder disse negative følelsene ovenfor andre i full monn. Men, gifte seg, det gjør hun og dette ekteskapet virker å være svært så vellykket, selv om hun fortsetter å oppføre seg på alt annet enn kvinnelig vis.. Her finner du tråden der skuespillet og Katherine-figuren blir diskutert.

Jeg er enig i at Shakespeares sjangerbrudd i Love's Labour's Lost er svært interessant. Tror nok det er sundt for noen og en hver å la blodets brus roe seg noe får man lar seg smi i hymens lenker!

Jaquetta og hennes appetitt og påvirkning på menn moret meg også. Shakespeare lar som oftest mennesker fra samme stand finne hverandre, så det var ganske oppfriskende med en slik variasjon. Jaquetta er jo en wench og det må man bare like!

Ja, er tilbake fra Firenze og har svært lyst til å lese Den Guddommelege Komedie på nytt etter all inspirasjonen jeg fikk under oppholdet!

Hva med Katherine i The Taming of the Shrew, passer hun ikke inn?

Tror ikke jeg-personen blir kalt noe annet enn "eg" i Naustet...

Ser at flere nevner dette med 'trening i konsentrasjon' :) det er sikkert rett i noen tilfeller. Men jeg tviler på at jeg er den eneste som aldri har hatt noe som helst problem med å konsentrere meg på kun lydboken hvis jeg ønsker det.
Jeg startet med å høre lydbøker for over ti år siden på grunn av at jobben med å sortere post ble for kjedelig og i dag som postbud setter jeg på lydboken med en gang jeg går ut på ruten. Rett nok velger jeg som oftest krim bøker når jeg jobber for det hender jo at jeg blir nødt til å tenke på annet enn lydboken noen minutt :)

Vet ærlig talt ikke jeg siden jeg sjeldent leser anmeldelser men skulle tro at man ville nevne noe om oppleseren :)

Nå har jeg ikke sett den anmeldelsen du nevner men hvis det kun er referert til handling og språk (setningsoppbygging) i boken kan jeg vel egentlig ikke se at det vil være noe forskjell på om det var en lydbok eller en bok anmelderen har lest. Det eneste man går glipp av i en lydbokutgave er tegnsettingen og ortografien.
Om du eller jeg vil like/mislike boken som har blitt anmeldt er jo uansett individuelt

Jeg er ufaglært som du men med årene blir man blir man jo ganske språkbevist (om man vil eller ikke :))
Det eneste jeg går glipp av når jeg hører på en bok er tegnsettingen og det er ikke noe stort tap ;)
Forfattere som Jan Kjærstad og Thure Erik Lund f. eks girer meg opp i hundre når jeg lytter og grunnen er ikke handlingen men språket :)

Så Hilde hvorfor tester du ikke ut selv, ved å høre på en lydbokutgave av en bok du liker og en du ikke liker :)

Jeg for min del tror at en god oppleser kan løfte en helt ok bok opp et hakk men det er det hele.

Menneskene har igjennom mesteparten av sin eksistens lyttet til historier; ikke lest dem.
Så tror at hvis man legger litt av fordommene sine til side vil det å lytte til en historie føles veldig naturlig for de fleste

Naustet: Etter hendelser i fortida har hovedpersonen mer eller mindre trukket seg unna andre mennesker. Han holder seg for seg selv og vil aller helst ikke ha kontakt med noen, siden han føler seg mobbet og uglesett av andre. Han er en skikkelig einstøing som aller helst vil sitte på loftet og skrive, upåvirket av omgivelsene. Med andre ord; han er asosial og mistror andres motiver...

Trekantdramaet du nevner utvikles når barndomskameraten og hans kone kommer tilbake til hjemstedet for å feriere. Hovedpersonen føler seg delvis tvunget til å innlede et slags forhold med dem, delvis tvinger han seg selv på grunn av det kameraten gjorde mot han i ungdommen.

Forresten… Prøver å finne en kvinne som passer inn i dette selskapet og den eneste jeg kan komme på akkurat nå er Katherine i The Taming of the Shrew…? Og kanskje Miss Havisham fra Great Expectations (Dickens – igjen. Jeg synes slett ikke at han alltid er trivelig!) - hun hater ”alle” fordi hun har blitt sviktet selv og ”alle” i byen frykter og unngår henne…

Flott og interessant liste! Har etter litt fundering kommet fram til noen eventuelt listeutvidende forslag:

• Richard III (William Shakespare) – Kong Richard hater ”alt og alle” og dreper sine fiender fordi han føler at han har blitt dårlig behandlet og fordi han mistror de fleste rundt seg.. Han er en outsider på mange måter; ikke bare er han av sine fiender uønsket på tronen, hans svorne menn sviker ham også etter hvert.
• Portrettet av Dorian Grey (Oscar Wilde) – hovedpersonen bryr seg ikke om andre mennesker og tar aldri hensyn til andre enn seg selv. Er usikker på om han er drevet av rent hat, men forakt for andre mennesker innehar han i alle fall.
• Et dukkehjem (Henrik Ibsen) – kanskje litt på siden, men Nora mistror etter hvert de fleste rundt seg og ender så absolutt opp som en outsider (digresjon: er det ikke merkelig at alle misantropene som til nå er nevnt, er menn..?)
• Den Guddommelege Komedie (Dante Alighieri) – Dante var fylt av hat etter at han ble forvist fra Firenze. Dette hatet tar han ut i komedien, der han lar sine fiender pines i sitt selvkreerte helvete…
• Naustet (Jon Fosse) - hovedpersonen tviler på de flestes motiver og skyr stort sett andre mennesker. Når han så, mot sin vilje, blir utfordret, går det hele galt…
• Kimen (Tarjei Vesaas) – en fremmed og plaget mann kommer til øya, han er en outsider og får derfor lide for dette…
• Dr Jekyll and Mr Hyde (Robert L. Stevenson) – hva annet enn hat til mennesker kan ha fått den gode doktoren til å utføre de nedrigste handlinger mot sine medborgere gjennom sitt alter ego?
• Frankenstein (Mary Shelley) – monsteret må være en av de største misantropene i litteraturhistorien; han er så definitivt en outsider og hatet hans mot menneskene øker i takt med hvert eneste møte…
• A Christmas Carol (Charles Dickens) – Scrooge mistror de flestes motiver og misliker stort sett alle andre mennesker… Men kanskje han ikke passer inn i dette selskapet, siden han endrer seg mot slutten av boka.

Tja.. Er ikke sikker på om disse forslagene er helt hva du er ute etter, men her er de i alle fall..

Jeg har også vært en svært begeistret leser av dette stykket! Etter nedturen (det er det vel lov å si?) The Two Gentlemen of Verona, var det godt å igjen få bekreftet hvorfor Shakespeare er en av mine absolutte favoritter.

Som du sier er stykket fullspekket av ordspill, til fornøyelse for oss lesere. Her er også kjente Shakespeare-grep, som for eksempel maskespill, skuespill-i-skuespillet og forveksling av brev (etter hvert er det ganske enkelt å kjenne igjen elementene den store dikteren ofte benytter seg av..). Ofte er det bi-karakterene som står for størstedelen av komedien, i dette stykket syntes jeg det var veldig morsomt å blant annet lese samtalene mellom Armado og Mote.

Det virker som om kvinnene i Love’s Labour’s Lost er mer modne enn mennene; tross alt er det ganske barnslig å tro at man kan bestemme seg for å holde seg unna kjærligheten til fordel for studiene i hele tre år... Prinsessen og hennes venninner vet selvsagt om dette løftet mennene imellom, men lar seg ikke stoppe av det. En etter en faller mennene for kvinnene, og kvinnene blir like begeistret. Scenen der de fire kameratene innser at de alle har ”tapt” til fordel for forelskelsen er ganske så fornøyelig; tross alt står den mannlige stoltheten på spill.

Kvinnene får vite om mennenes planer om å gjøre kurtise til dem forkledd som russere og slår tilbake på samme måte; de forkler seg som hverandre. Når mennene så kommer tilbake som seg selv, etter å ha gjort kur til feil kvinne, blir det ganske pinlig når de skjønner at de var avslørt allerede før de satte i gang sin lille maskerade. Selv om det ikke er tvil om at de rette karakterene har falt for hverandre, viser kvinnene mot slutten igjen mer fornuft enn mennene; de ber alle hver sin utkårede mann om å vente ett år før han igjen erklærer sin kjærlighet… Det er vel en kjent sak at det lidenskaplige blodet i blant kan bruse litt for kraftig og hastig i årene?

Paret jeg likte aller best var den rappkjeftede Biron og den like munnrappe Rosaline. Det er også hun som stiller det største kravet fram til at de eventuelt skal møtes etter ett år:

And therewithal to win me, if you please,

Without the which I am not to be won,

You shall this twelvemonth term from day to day

Visit the speechless sick and still converse

With groaning wretches; and your task shall be,

With all the fierce endeavor of your wit

To enforce the pained impotent to smile.

Selv om Shakespares komedie denne gangen ender uten ekteskapsinngåelse, ligger det i kortene at det innen ett år vil bli avholdt firedobbelt bryllup – som seg hør og bør i Shakespeares univers!

Jeg kan nok ikke peke på en bestemt bok og si at denne, akkurat denne forandret livet mitt. Mange av bøkene jeg har lest har selvsagt påvirket meg og mitt syn på verden, men jeg har egentlig aldri hatt en slik aha-opplevelse som mange i denne tråden beskriver. Det jeg derimot kan si, er at summen av bøkene jeg har lest har gjort noe med meg og lært meg mye.

Om jeg likevel skal trekke fram en spesiell bok, må det bli Ulysses av James Joyce. Ikke fordi den forandret meg som menneske, men fordi den forandret meg som leser. Ikke bare leste jeg boka, jeg satte meg også inn i sekundærlitteratur, lærte en del om samtidas Dublin/Irland og diskuterte innholdet med andre. Da jeg endelig hadde gjennomført den store bragden (ja, slik føltes det!) skjønte jeg at også jeg faktisk kunne lese og få mye ut av litteratur som er sett på som ”vanskelig”. Riktignok hadde jeg lest en god del klassikere før, men ikke noen verker av dette kaliberet. Gjennom Ulysses åpnet en ny verden av bøker seg for meg, så sånn sett har den kanskje forandret livet mitt?

Jeg liker bøker som på en aller annen måte gir meg nytt perspektiv, for eksempel gjennom handling, tidskoloritt eller språk. Og ja; bøkene er oftere melankolske enn humoristiske. God litteratur skal etter mitt syn bevege leseren og skal forfatteren si noe om livet generelt eller samtiden han lever i, er det ofte (dessverre) grimme bilder som males. Personlig synes jeg det er mer interessant å lese om mennesker som har store, gjerne indre, utfordringer, framfor å lese bøker der stort sett alt er hyggelig og greit hele tiden.

Men ”god” litteratur er likevel slett ikke alltid mørk; forfattere som Cervantes, Shakespeare og Holberg kan alle få oss til å le. Forskjellen mellom dem og kanskje mindre velansette forfattere er at de på samme tid som å more oss også har mer å melde. For eksempel: Don Quijote er ikke bare en smågal liksomridder, stykket Erasmus Montanus sier noe om røtter/tilhørighet og Shakespeare har stort sett alltid en seriøs undertone i komediene sine. Min konklusjon må derfor bli; stor litteratur kan absolutt få deg til å le, men det som etter mitt syn her skiller klinten fra hveten er at stor litteratur også gir deg ettertanke, nytt perspektiv - ett eller annet! i tillegg til en latterfylt lesestund.

No er eg i Firenze/Siena/Ravenna/Milano på Dante-inspirert reise og kom på denne tråden. Må seie at det har sine gleder å vere med i eit lese-/reiseselskap! Det er meir enn 30 år mellom yngste- og eldstemann i gruppa, og det er som du seier interessant å drøfte litteratur med menneske som har ein anna ståstad og ein anna livserfaring enn deg sjølv.

Hjerneetinga: det var to som måtte spise hjernene til kvarandre fordi han eine hadde mura den andre og familien hans inne på eit rom. Der svalt dei og til slut åt dei kvarandre... Hjerneeting var med anna ord ein passande straff, sjølv om eg synst synd på han som måtte ete barna sine!

Kjettarane: Ja, det kan vere vanskeleg for mange å akseptere at ein i Dantes univers får straff for ikkje å tru... Å vere kjettar var straffbart på den tida Dante levde. Det å skilje seg ut/vere dissident, anten religiøst eller politisk, var vel ikkje det luraste. Det fikk jo Dante sjølv smake på kroppen etter kvart...

Jeg vil gjerne benytte sjansen til å anbefale Tom Robbins' bøker. Han er en forfatter som gjerne skriver om det bisarre og surrealistiske, akkurat som John Irving. Robbins drar kanskje det hele litt lengre, men bøkene hans er likevel svært underholdende samtidig som man kan kjenne seg igjen i hovedpersonene. Av bøkene hans vil jeg spesielt anbefale Still Life With Woodpecker og Fierce Invalids Home From Hot Climates. Håper disse kan falle i smak.

Carl Frode Tillers Innsirkling II har vore ei stor leseoppleving. Framleis handlar det om å sirkle inn David, finne ut kven denne unge mannen med hukommelsestap er. Boka er delt inn i tre delar, som kvar tar for seg ein person; Ole, Tom Roger og Paula. Desse personane har alle hatt noko med David og oppveksten hans å gjere. Ole og Tom Roger var to av barne-/ungdomskameratane hans, medan Paula var venninna til mor hans, Berit. Gjennom brev dei tre skriv til David og gjennom å få innblikk i nokre dagar av liva deira i notid (2006), lærer vi både desse personane og David betre å kjenne (Paula har fått nokon annan til å skrive for seg). Breva fortel om tida dei hadde saman med David og verkar vere ganske sannferdige, sjølv om brevskrivaren nok pyntar på historia av og til for å framstå i eit betre lys.

Heile tida ligg det noko ubehagelig like under overflata. Både Ole, Tom Roger og Paula har eit sinne og ein frustrasjon inne i seg, som kanskje kjem av at dei ofte kjenner at dei blir sett ned på av andre. Tiller er svært god til å beskrive desse personanes tankeverd på ein slik måte at lesaren både kan kjenne avsky og føle medynk med dei ulike karakterane. Alle tre har sjølvsagt gode sider, men dei dårlege sidene er dei som er mest markante. Spesielt gjeld dette Tom Roger. Han vil så gjerne få til livet sitt, men likevel greier han heile tida å øydelegge det gode han har på grunn av det til tider ukontrollerte sinnet sitt.

Bit for bit får lesaren lære David betre å kjenne, og det er ikkje akkurat eit udelt sympatisk bilete vi får av denne fråverande hovudpersonen. Kameratane beskriv han blant anna som kontrollerande og som ein kald fisk, medan Paula sitt syn er at David har vore psykisk sjuk heilt frå han var liten. Alle beskriv dei David ulikt og ut frå sin eigen ståstad. Davids faderlege opphav blir det og skrive om, men kven er han? Og er det verkeleg slik at David har mista hukommelsen? Eg gler meg til neste bok!