Bokelskere.no

Nei, nei ;) Jeg gir stort sett alltid stjerne til de som svarer meg, men det er ikke alltid jeg har tid til å svare med en gang! Og: jeg oppfattet egentlig kommentaren din som ganske humoristisk ment;)

Nei, jeg mener ikke at du uttrykker deg uklart. Jeg kommenterte kun at vi to har ganske forskjellig tilnærming når det gjelder diskusjon/argumentasjon. Som du sier: du skriver ut fra en subjektiv oppfatning og er ganske filosoferende av deg, mens jeg har en (kjedeligere og) mer objektiv måte å uttrykke meg på. Mente slett ikke å fornærme, jeg synes i grunnen det er kjempebra at vi er så forskjellige, tross at kom det en diskusjon ut av det ;)

Boken er en monolog fortalt med en så sikker og distinkt stemme, at den har vært med meg siden jeg leste den. Særlig stemningen knyttet til å være fremmed, i flere betydninger, i en storby, er så godt beskrevet at det nesten ble "romlig" for meg. I dette har filmen "Lost in Translation" noe felles med "The Catcher in the Rye".

John Falstaff, en av Shakespeares mest benyttede og ikke minst fornøyelige karakterer, befinner seg I Windsor. Her finner han det for godt å skrive kjærlighetsbrev til de godt gifte Mistress Page og Mistress Ford. Han er slett ikke forelsket i noen av dem, han er kun ute etter pengene han kan få ut av et forhold til en eller begge. Falstaff tar en Jon Arne Riise og sender likelydende brev til kvinnene. Siden de er venninner, tar det ikke lang tid før de oppdager hva som har skjedd. De legger så en plan for å ydmyke vår helt.

Mistress Fords ektemann er svært sjalu og han mistenker kona for å være utro. Han kler seg derfor ut og presenterer seg for Falstaff som Brook. ”Brook” tilbyr Falstaff penger for å få Mistress Ford (hans kone!) til å bli interessert i Brook. Flastaff forteller så om planene om et møte med Mistress Ford og lover å hjelpe Brook. Ford/Brook blir vill av sjalusi og bestemmer seg for å ta kona og Falstaff ”på fersken”. Godt hjulpet av Mistress Page greier Mistress Ford å smugle Falstaff ut av huset i en kleskurv. Hun sørger imidlertid for at tjenerne som bærer kurven, slenger Falstaff i Themsen. En liten svømmetur er ikke nok som hevn, og hun og venninnen planlegger et nytt møte med Falstaff.

Før dette møtet finner sted, oppsøker Ford/Brook igjen Falstaff og får høre om et nytt planlagt møte med fruen. Falstaff forteller også hvordan han greide å rømme sist gang. Ford er fast bestemt på at det denne gangen skal lykkes ham å avsløre konas utroskap. Mistress Page avslører imidlertid på nytt at venninnes ektemann er på vei. Falstaff kles ut som en gammel tante av Mistress Ford, ei tante ektemannen ikke kan fordra. ”Den gamle tanten” blir mer eller mindre jaget ut av huset av Ford selv. Den eneste som ser ut til å merke at noe ikke stemmer, er waliseren Sir Hugh Evans:

By the yea and no, I think the 'oman is a witch
indeed: I like not when a 'oman has a great peard;
I spy a great peard under his muffler.

Samtidig som alt dette foregår er det, som alltid i Shakespeares univers, flere forviklinger å forholde seg til. Mistress Pages datter, Anne, er svært ettertraktet. I begynnelsen av stykket blir en duell mellom Sir Hugh Evans og franskmannen Doctor Caius nesten gjennomført. Annes far mener hun bør gifte seg med Slender, moren foretrekker Caius, mens Anne selv har følelser for Fenton. Den godeste Mistress Quickly løper med bud mellom alle disse personene, og mellom Falstaff og damene, og tjener gode penger på dette. Hun lover troskap i øst og i vest og koser seg skikkelig!

Etter Falstaffs andre besøk, bestemmer Mistress Ford og Mistress Page seg for å fortelle ektemennene sannheten. Sammen legger de en plan for å ydmyke den troløse Falstaff. Planen inneholder et møte i skogen, gamle myter og overnaturlige vesener. Disse vesenene skal spilles av medsammensvorne, blant annet Pistol, Mistress Quickly og Anne. Samtidlig som planen for å sette Falstaff på plass legges, er både Mistress Page og ektemannen godt i gang med planer om hvordan de skal greie å gifte bort datteren til sin kandidat. Disse planene slår imidlertid feil, da Fenton, med hjelp av Mistress Quickly selvsagt, har lagt sine egne planer.

Enden på stykket viser ar Falstaff blir ydmyket i skogen, siden han tror det er virkelige alver han møter på. Fenton og Anne kommer for å fortelle om giftemålet, og Anns foreldre har ikke noe annet valg enn å akseptere det. Som seg hør og bør blir det fest, og selv Falstaff får være med på moroa. Siste ord får Ford, som ikke kan la være å dra en spøk på Falstaffs bekostning:

Let it be so. Sir John,
To Master Brook you yet shall hold your word
For he tonight shall lie with Mistress Ford.

Som en kuriositet vil jeg gjerne nevne av Christopher Marlowes skuespill Doctor Faustus blir nevnt i stykket. Artig for en som for tiden leser Goethes Faust. Dette sier Bandolph i det Host har blitt lurt av tyske svindlere:

Run away with the cozeners; for so soon as I came
beyond Eton, they threw me off from behind one of
them, in a slough of mire; and set spurs and away,
like three German devils, three Doctor Faustuses.

He he, nei, jeg tenkte ikke på helvete som noe abstrakt, akkurat. Siktet heller til andre ting du har skrevet før ;) Vi har rett og slett, etter min mening, svært forskjellige måter å argumentere på. I mine øyne er du både mye mer filosofisk og ja, abstrakt, i din argumentering enn hva jeg er.

Ja, jeg var absolutt entusiastisk og begeistret; jeg elsker å velte meg i det negative, melankolske og la meg synke ned i galskapen ei slik bok etter mitt syn representerer. Kanskje jeg heller burde benyttet meg av ord som ”forferdet”, ”kvalm” og ”angstfull”? Kanskje disse ordene hadde vært mer beskrivende for min sinnstilstand under lesingen?

Jeg skjønner hjelpeløsheten du føler; tror vi står såpass langt fra hverandre når det gjelder denne boka at vi snakker forbi hverandre ;) Uansett: nok et fint sitat og interessante betraktninger fra din side!

Tror kanskje jeg ikke tenker like mye i abstrakter som det du gjør, men jeg skal likevel prøve å komme med et slags svar (flott sitat, forresten). Grunnen til at jeg på mange måter liker Kvalmen, er at jeg finner enkelte gjenkjennbare elementer i den. Roquentin kjenner en slags kvalme ved selve tilværelsens meningsløshet, han føler seg rett og slett fremmedgjort. Dette er nok en følelse mange, meg inkludert, kan kjenne seg igjen i (vel, vi opplever trolig ikke denne fremmedgjøringen i like ekstrem grad som hovedpersonen her gjør... ).

Gjennom det meste av boka var jeg en entusiastisk og begeistret leser. Grunnen til at jeg ikke likte slutten, kan være noe så banalt som at jeg rett og slett synes den er for oppløftende. Her har Roquentin kjørt seg helt ned på grunn av sin tvil om verdens eksistens, men så finner han likevel håp mot slutten…

Så kan man altså rettferdiggjøre sin eksistens? Litt? Jeg føler meg meget skremt. Jeg har ikke stort håp. Men jeg er som et forfrossent menneske som kommer fra sneen inn i et varmt rom.

Fra å være veldig negativt innstilt, bestemmer han seg nå for å skrive:

Det ville naturligvis først være kjedelig og trettende arbeid, det ville ikke hindre meg i å eksistere og føle at jeg eksisterer.

Og videre:

Og jeg skulle makte – i fortid, bare i fortid – å akseptere meg selv.

Jeg liker melankolske og gjerne depressive bøker. Er ingen sucker for a happy ending, så jeg ble ganske overrasket da det ikke gikk ille for hovedpersonen til slutt… Tror ikke jeg greier å forklare meg bedre på det nuværende tidspunkt ;)

Da Vinci-Koden av Dan Brown og Sirkelens ende av Tom Egeland er utrolig like. Nesten som man kan tro at Brown hadde lest Egelands bok!!! :)

Jeg skjønner hva du mener når du sier at en bok kan forandre livet til et menneske, eller hjelpe det til å finne sitt egentlige ”jeg”. Mitt poeng er kun at det sjeldent er sånn at noen tar en ideologisk helomvending etter å ha lest ei bok. Tror heller et litterært verk kan forsterke tanker eller meninger et menneske allerede har – bevisst eller ubevisst.

He he, Kvalmen er selvsagt allerede lest! Selv om jeg likte den godt, ble jeg litt skuffet over slutten, som jeg følte hadde noe uforløst over seg (tror vi begge har skrevet noe om det tidligere?). Kanskje jeg misoppfattet Sartres budskap? Kjærlighetsromaner er sjeldent noe for meg, men jeg er likevel ingen antikrist ;)

Tror absolutt det har blitt sånn at jeg oppsøker bøker jeg tror vil appellere til meg og likeledes skyr bøker jeg tror vil skuffe eller irritere. Kanskje jeg leter etter en slags ekte følelse- ett eller annet som gir meg noe, utfordrer meg – en følelse jeg ønsker å gjenskape? Hmmm.. Det er veldig vanskelig å analysere seg selv ;)

Interessant! Du har absolutt et poeng. Hadde det ikke vært for at jeg har både familie, venner, jobb og fritidsaktiviteter å vie meg til innimellom all lesingen, tror jeg den kunne blitt altoppslukende. Altså: altoppslukende på negativt vis.

Jeg preges definitivt av det jeg leser og for det meste foretrekker jeg melankolske verker... Så var det dette med høna og egget da: leser jeg bøker av dette slaget fordi de appellerer til meg som person, eller leser jeg disse verkene fordi lesing av andre, kanskje tilsvarende, bøker har påvirket meg? Sannelig om jeg vet… Det eneste jeg er sikker på, er at det av og til er sundt å heve blikket opp fra boka og ta en titt på den virkelige verden.

Tror neppe det er skadelig for unge å lese om anarki og misantropi, spørsmålet er heller om de greier å forstå og ta inn over seg det de leser. Jeg er lærer på en ungdomsskole. I min tiendeklasse er det bare et fåtall elever som virkelig LESER – dvs: bare noen få leser mer enn de virkelig er nødt til. Elevene velger selvsagt selv stort sett hva de skal lese (med unntak av enkelte pensumrelaterte verker), og valgene faller for det meste på fantasy/krim/kjærlighetsbøker. Jeg mener at ungdommer slett ikke skal presses til å lese litteratur de ikke er klare for eller er i stand til å forstå. Hva er vitsen med å pløye gjennom et storverk og komme ut på den andre siden like lite klok?

Jeg kan ikke få meg til å se på litteratur som ”farlig”. Tror neppe ei bok virkelig kan forandre livet til noen og i hvert fall ikke på negativt vis. I så fall må det være slik at en lar sine egne livserfaringer farge bokas budskap. Altså at boka oppfattes som en bekreftelse på egne vrangforestillinger eller kanskje politiske meninger. Does this make sense?

Det er en stund siden jeg leste denne romanen, men jeg forsøker meg likevel på et svar. Boka handler i stor grad om det å føle seg fremmed i verden og det å stå på terskelen inn til voksenlivet. Når Unn og Siss møtes, setter det mange følelser i sving. Enkelte hevder at det dreier seg om en forelskelse og at det er dette som får Unn til å gå inn i fossen. Uansett tror jeg at emosjonene spiller en viktig rolle. Enten dreier det seg om en forelskelse og det virrvarr av følelser den kan medføre, eller dreier det seg om et vennskap som blir så nært så raskt, at det kjennes uforklarlig for Unn. Hun greier ikke å ta følelsene inn over seg og det er dette som får henne til å unngå Siss og gå til fossen.

Jeg har etter hvert lest så mange krimbøker at det dessverre er vanskelig å skille den ene fra den andre.. Da er det lettere å vise til forfattere og/eller detektiver. Har av en eller annen grunn en stor forkjærlighet for modne menn som etterforskere/detektiver. Blant annet står Colin Dexters Morse-bøker, Arnaldur Indridasons Erlendur-bøker, Ian Rankins Rebus-bøker og P.D. James Dalgliesh-bøker høyt i kurs. Når det gjelder setting, er Storbritannia favoritten; er en smule anglofil av meg ;)

Noen bøker tar deg med inn i en verden som ligner mer på drømmetilstand enn virkelighet. If Nobody speaks of remarkable Things, Det hvite hotellet og Einstein's Dreams er veldig ulike på mange måter, men har det til felles at de faller i denne kategorien. Fine, fine bøker.

Jeg er nok litt miljøskadet. Vokste opp med en mor som blant annet, til min forskrekkelse, gråt av tv-programmer à la Tore på sporet(the horror!). Dette førte selvsagt til at jeg satte min ære i å ikke gråte av slik stimuli, verken når det gjelder litteratur eller film. Jeg skuffet meg selv stort da jeg til min forskrekkelse gråt av Susan E. Hintons The Outsiders i 14-årsalderen, men stort sett gikk det greit å stålsette seg.

I de senere år har jeg som deg merket at jeg har blitt mer lettrørt. Vet ikke helt hva det kommer av, men jeg har en teori om at det er lettere å akseptere for seg selv at en blir rørt etter hvert som en blir tryggere på seg selv. Eller kanskje en rett og slett blir mer sentimental med årene?

Blir fremdeles sjelden sentimental av romantisk kliss, men av og til dukker det opp ei bok som rører meg skikkelig. Eksempler på slike bøker er Is-slottet av Tarjei Vesaas, Mrs Dalloway av Virginia Woolf og Rosens Navn av Umberto Eco. Er nesten litt stolt over å ha grått av sistnevnte; det er sjeldent noe har traumatisert meg like mye som da biblioteket med de uvurderlige skattene brant!

Det klippet skulle eg gjerne fått med meg! Har i det minste planar om å sjå Chimes at Midnight; Orson Welles film om den store (pun intended!) Falstaff ;)

For meg var det nettopp det enkle språket som gjorde boka så sterk. Med et slikt tema, ville et svulmende og svært beskrivende språk nærmest vært overkill, synes jeg. Schau nærmer seg temaet med respekt og ærbødighet. Boka satt igjen i meg en god stund etter at jeg har lest den, både på grunn av den nevnte tematikken og på grunn av den enkle skrivestilen. Det var nesten noe sårbart over språket i dets enkelhet, samtidig følte jeg at det jeg leste var ekte. Her hadde ikke forfatteren (vel, essayisten)utbrodert en masse. Nei, teksten kjentes enkelt, rett på sak og sann. Språket var etter min mening absolutt riktig for denne boka.