Mine opplysninger om originaltittelen var feil, og dette har jeg rettet opp nå:

"Originaltittelen på boka er "Azul-corvo", og den utkom i 2010. Den engelske tittelen er "Crow Blue" og den engelske utgaven er oversatt fra portugisisk av den prisbelønte oversetteren Alison Entrekin, jf. Wikipedia-siden om forfatteren. Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år."

Om tilhørighet og savn

Adriana Lisboa (f. 1970) er en brasiliansk forfatter fra Rio de Janeiro. Hun skriver sine bøker på portugisisk - i alt seks romaner så langt. I tillegg har hun utgitt poesi, noveller og bøker for barn. I følge Tigerforlaget er hun blitt kåret til en av Brasils ti største forfattere gjennom tidene, og hun har bl.a. mottatt utmerkelser som José Saramago Prize of Literature og Brazilian National Library Fellowship. For tiden holder forfatteren på med en doktorgrad i litteratur.

Originaltittelen på boka er "Azul-corvo", og den utkom i 2010. Den engelske tittelen er "Crow Blue" og den er oversatt fra portugisisk av den prisbelønte oversetteren Alison Entrekin, jf. Wikipedia-siden om forfatteren. Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år. jf. Wikipedia-siden om forfatteren.

Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år.

Norheim skriver: "Ei lesverdig bok, sjølv om omsetjinga ikkje held mål. Eg les gjerne fleire bøker av Lisboa på norsk, men då må forlaget ha tol og vente til ein portugisiskkyndig omsetjar kan ta jobben."

Selv vil jeg ikke gå så langt som å si at oversettelsen ikke holder mål, men det er noen skjønnhetspletter her og der. Men så vet jo ikke jeg hvordan originalutgavens språklige kvaliteter er ... For øvrig er det høyst uvanlig at kolofonen i en bok ikke inneholder informasjon om originaltittel, og at det ikke er mulig å finne ut hvem som har oversatt boka til norsk (muligens også fra hvilket språk).

"Jeg var tretten. Å være tretten er som å befinne seg i ødemarka. Opplevelsen ble forsterket av at jeg jo også rent fysisk befant meg i ødemarka. I et hus som ikke var mitt, i en by som ikke var min, i et land som ikke var mitt, i en enmannsfamilie som, til tross for alle krysningspunkter og intensjoner (alle veldig gode), heller ikke var min." (side 7-8)

Bokas jeg-person er 13 år gamle Vanja, eller Evangelina som hun egentlig heter. Hun har nettopp mistet moren sin, og har reist til Colorado hvor morens første ektemann Fernando bor. Moren var gift med Fernando da hun ble gravid med Vanja med en tilfeldig fremmed 14 år tidligere. Som de gentlemann Fernando var, stilte han i etterkant opp for sin kone, selv om barnet ikke var hans. Nå håper Vanja at han skal hjelpe henne med å finne frem til hennes biologiske far. Med på veien får hun hans historie som tidligere geriljasoldat, og med dette får vi med oss Brasils blodige historie under militærdiktaturet (som varte helt frem til 1985), hvor folk ble arrestert, torturert og forsvant.

"Et merkelig fenomen inntreffer når du har vært for lenge hjemmefra. Forestillingen din om hva hjemme er - en by, et land - blekner stadig, som et fargerikt bilde som daglig eksponeres for sollys. Men du får ikke straks tak i et nytt bilde som kan erstatte det gamle. Prøv: Oppfør deg, kle deg, snakk slik menneskene rundt deg gjør. Benytt deg av slang-ord, dra på de kule stedene, legg innsats i å forstå det politiske landskapet. Prøv å ikke la deg overraske hver eneste gang dy ser folk som selger brukte møbler og klær og bøker utenfor garasjene sine (skiltet på gatehjørnet: garage sale), eller supermarkeder som selger gresskar i oktober og redskaper for å hule dem ut, eller labyrinter i maisåkre. Lat som om ingenting av dette er nytt for deg." (side 67)

Det handler om å føle seg annerledes og likevel lete etter et holdepunkt som er bevis på at du er innenfor, at du er inkludert. I denne prosessen handler det om å legge særtrekkene dine et annet sted. Men uansett hvor mye du anstrenger deg, blir du en slags hybrid, og til slutt hører du ikke hjemme noen steder - verken der du kom fra eller der du har kommet. Og den du lurer, er deg selv - ikke de andre ...

Vanjas ønske om å høre til og tankene hun gjør seg i den forbindelse er gripende i all sin enkelhet. Nå har det riktignok gått noen år og hun ser tilbake på det som skjedde den gangen hun var 13 år og morløs, og jaktet på røttene sine - spent på hva hun kom til å finne til slutt.

"Vi klarte oss. Jeg klarte meg på skolen, den første uka, ved å spille kul. Og av en eller annen grunn trodde de andre ungdommene at jeg var kul.
Rio de Janeeiro? Kult! Hva pokker gjør du her, dude?

Jeg kunne ikke svare at, vel, dude, det jeg gjør her, det jeg for pokker gjør her, er å undersøke om jeg kan finne faren min, han må jo finnes et eller annet sted, moren min døde for et år siden og jeg bor sammen med eksmannen hennes som ifølge fødselsattesten min er faren min, men han er ikke det, ikke på ordentlig.

Så jeg trakk på skuldrene og holdt meg for meg selv, men de andre ungdommene trodde jeg var kul. og Aditi Ramagiri, som var populær, syntes jeg var kul, og så ble vi venner og hun fikk meg til å innse hvilken taper Jake Moore var." (side 71-72)

Vanja er klar over at faren kan være hvem som helst. Kanskje en taper han også? Likevel ønsker hun å finne ut hvem han er ... Fordi hun tror at dette er avgjørende for følelsen av å høre til. Underveis erfarer hun at hun selv - et foreldreløst barn - kan være et viktig holdepunkt for andre. Kanskje biologiske røtter ikke er så viktige likevel? Underveis får hun høre Fernandos grufulle historier ...

"Hvordan kan du kristne et barn om du er kommunist og kommunister ikke tror på Gud? I fengselet i Xambioá (som ikke var det vakre Shangri-La midt ute i en dal i Himalaya), i en celle uten toalett, hørte han et kvinneskrik som syntes å komme fra en torturseanse. For å lure ham sa de atdet var kona hans, Tereza, som skrek. Pedro ble gitt elektrosjokk gjennom kuttene i armene. Ved en anledning holdt de et knivblad mot øyet hans og ba ham gjenta at han var en kommunist. Han ble hengt fra taket, naken. Han fortsatte å overleve. Når alt kommer til alt, som en prest en gang sa, får du ingen tilståelser ved å dele ut sukkertøy.

... Jeg ser på armene mine som er uten arr og tenker på kutt og elektrosjokk. Og jeg lurer på hvordan vrengte liv og vrengte mennesker finner den rette veien ut igjen." (side 115)

Bakteppet i romanen - den politiske situasjonen i Brasil så sent som på 1980-tallet, fortalt av Fernando - er etter min mening med på å løfte historien om Vanjas leting etter sin far, opp fra noe som ellers kunne ha blitt litt "trivielt". For øvrig er Vanjas egne refleksjoner om tilhørighet svært gripende. Mange mennesker i verden har det som henne, selv om årsakene til at man befinner seg i utlendighet kan være så forskjellige.

Hver gang jeg kommer over bøker fra Latin-Amerika, våkner min nysgjerrighet voldsomt. Ekstra spennende er det selvsagt når det dukker opp "nye" forfattere - i alle fall for oss norske lesere. Så vidt jeg vet er ingen av Adriana Lisboas bøker tidligere oversatt til norsk, men dét er det virkelig en grunn til å gjøre noe med. Og som Marta Norheim fra NRK har uttalt i sin anmeldelse av denne boka, er det å håpe på at fremtidige oversettelser skjer direkte fra portugisisk og ikke via engelsk, og at vedkommende oversetter står frem med fullt navn. Bokas litterære kvaliteter hever seg godt over de fleste bestselgerne på markedet (det merker man selv om noe kan ha forsvunnet i oversettelsesprosessen) - bare for å ha presisert dét! At flere av temaene i boka er av eksistensiell karakter, gjør dessuten at jeg oppfatter den som viktig.

Jeg anbefaler denne boka!

Kan denne boka være noe for henne tro? Dråper i havet av Odd W. Surén. Det var i allefall ei bok jeg hadde glede av å lese.
Ei annen bok er Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem.

Dette er fjorårets beste amerikanske roman av Anthony Doerr Boka heter Alt lyset vi ikke ser.
Denne boka har jeg lyst til å lese for den virker ganske så interessant.
Gitte Furuseth har skrevet en fin omtale av boka her på Bokelskere.

Opplevelsesrik vandring sammen med Bringsværd i Londons gater. Historiske personer, hendelser og steder i skjønn forening. Her blir du med på bl.a. klovnemesse, interessante bokgater, markeder og ikke minst puber.
Han går på en måte i fotsporene til Richard Hermanns uvurderlige bok Mine gledes by.
Bringsværd skriver med en "lett" penn, med glimt i øyet, derfor ble boka en glede å lese, og ikke minst fikk jeg mange gode tips for steder å besøke til neste Londontur.

Denne gangen vil jeg foreslå ei bok av Salman Rushdie. Har lest Midnattsbarn med stor glede, nå velger jeg boka Skam.
Det er en vittig og hardtslående satire over pakistansk maktkamp, bl.a. med et lett tilslørt profetisk portrett av Benazir Bhutto (Store Norske Leksikon)

Som sagt, var det intensjon å innlede litt skissemessig -
og notere tanker / assosiasjoner i respons, uten å styre for sterkt.
ok?

systematisk sett er gjerne 'privat hjelpevilje', 'frivillig sektor'
og 'frivilligtjenester' atskilte emner, noe relaterte -
men hva legger folk i disse emner, hvordan erfares det i praksis.
Var emnet for spørringen.

jeg er ikke anarkist, "riktig nok" - -
og regnet ikke med at det skulle være nevnelig kvalifikasjon
for å interessere seg for aspekter på frivillig hjelpevilje.
Du er ikke imot den naturlige friheten som folk flest gjør
spontant bruk av, til å skrive sånn rimelig utvungent og passe
personlig? Neppe, da hadde du uttrykt deg litt mer i klartekst..

men si gjerne mer om hvordan du erfarer og tenker omkring valgte
emne, siden saken interesserer deg!

Visst er det flott, om det nå blir gjort.

joda, en håper på å få dette nytenkt enda en gang -

slik tanker spres blant menneskene som lopper, men
de biter ikke på alle.

Ideene kan være betagende enkle, og likevel streve med
helt å bryte igjennom - møter kanskje for surt mentalt
klima - eller motstand mot å kravle seg ut av boksen.
Skolen har vel lært oss alt om hva som ikke kan, eller må
forandres -- all kreativitet må drives i friminuttene ?

Ellers så er det all arbeidsledigheten da, det mest kontra-
frivillig-uproduktive vi har. Overveiende et problem
indusert av defekt tanke eller holdning på en rekke hold:
Dyktige fagfolk og arbeidsfolk, som oj dessverre ikke
kan "få" arbeid (vi trodde det gjaldt å "levere" arbeid??)

Tvingende nødvendig å holde over 100 000 utenfor yrkeslivet,
hvem kommer her og serverer oss slikt..
men vi skulle heie på den kreative prosess, ikke henfalle
til å spille politikk, hei er ikke 'monopol' et spill, med
litt rot i virkeligheten? Men nå skravler jeg for mye.

Sssh lytt skarpt nå, jeg synes jeg hørte noen tenke et sted - -

Egentligen rätt mysig, inte smörjig - när jag läser långsamt
och tänker inifrån personerna ; hur var livet för fattigt folk.
'Nedpå Fredrikshald' ..
Frithjof E. Bye