Bokelskere.no

Jeg skjønner at du har behov for å snakke, men når man har vært så dum som meg, tåler man det bare i små porsjoner, sier han og stryker meg over det våte kinnet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter, jeg er ikke lei meg. Eller kanskje jeg er det, det er trist å gi slipp på mannen som jeg trodde jeg ville ha fordi det lå en kraft i det å ville ha ham. Sånn er det jo alltid, lengtetiden er den beste tiden. Nå er han bare nok en fyr som ikke er god nok. For å være ærlig har jeg ikke møtt en eneste mann som er god nok for meg. Jeg har garantert for høye tanker om meg selv, samtidig er jeg ikke villig til å tenke mindre. Det er nok derfor jeg aldri hadde fantasivenner som barn. Jeg har alltid vært god nok på egen hånd.

De neste sekundene sitter jeg i støyen av stemmer, musikk og klinkende glass og føler at jeg er tilbake på ungdomsskolen. Alltid invitert, aldri inkludert. Jeg dro på alle klassefester, fikk klemmer av jentene, øl av guttene. De som snakket med meg, holdt alltid utkikk etter en bedre venn og forlot samtalen så snart en dukket opp. Jeg gikk fra gruppe til gruppe, forsøkte å komme inn i samtalene, men det fantes aldri plass til meg.

Jeg unner meg et minutt på kanten av plysjstolen med hendene mot flammene. Og mens jeg sitter slik, tenker jeg at det å være voksen er en evig søken etter varme. Fra en annen kropp, fra solen, fra et glass vin, fra en peis, men vi tar til takke med hver bidige gnist som kommer vår vei. Hvilket annet valg har vi.

Det er ikke det at jeg har akseptert hvordan kroppen min ser ut, heller det at jeg har flyttet ut av den. Nå er den mer som et gelender jeg lener meg på i hverdagen, en praktisk konstruksjon som ivaretar mitt rike, indre liv.

Deretter ler vi. Det er ikke en latter som runger fra magen. Det sitter i munnen, grunn og flyktig. Forlenger ikke livet, men løfter nuet.

Jeg har aldri hatt behov for søsken, selv ikke en skeiv en. Men jeg tenker at moren min hadde hatt godt av det. Hun påstår hun ikke har noe i mot homofile, men skjønner ikke hvorfor de skal gjøre så mye ut av seg. Det var hennes problem med meg også. Når vi var på butikken sammen, gikk hun alltid tre meter foran meg. Det var fordi jeg vrikket så på fua. Hun skjønte ikke hvorfor jeg ikke kunne gå som et vanlig menneske. "Hvem vil være et vanlig menneske? svarte jeg. Og da nesten skrek hun: Alle, Kari. Alle vil være et vanlig menneske.

Siren oppfordret meg til å drikke litt hver dag. Måtehold var det verste hun visste. Det handlet ikke om å bli full, selv om hun likte det også. Det handlet om det lille øyeblikket da rusen fikk hverdagsangsten til å slippe taket og etterlot livet lett og luftig.

Inne i meg treller nemlig Verdens flinkeste pike. Hun som betaler regninger, bestiller legetimer, laster ned nødvendige apper og sørger for at jeg aldri har tatovert korsryggen, sniffet kokain eller datet en bartender.

...Verdens flinkeste pike er også verdens dølleste pike. Hadde jeg gitt henne full kontroll, ville jeg aldri hatt det noe gøy. Hun er best når hun opererer i det stille.

Deretter løftet hun vindunken og fylte glasset mitt. "Vi må få opp toleransen din."

Menn tolererer kvinner med makt helt til en av dem forteller dem hva de skal gjøre.

patos

men hjertet ville ikke alltid åpne seg
det var derfor vi slo oss på brystet hele tida
hallo!
er du der inne?
du må ikke gå glipp av dette

litotes

eller hva het den igjen?
den tropen?
som var bare vår, ble vi enige om
som ligna på den fruktyoghurten?

vi brukte den hele tida
så fort vi så hverandre
så fort vi lå med hverandre
og nesten alltid ble liggende
på madrassen
rett på gulvet
så vanvittig forelska

jeg har hatt det verre
sa en av oss
jeg også
sa den andre