Bokelskere.no

Spennende beretning om livet i en palestinsk familie i en landsby omringet av israelsk makt. Den eldste sønnen er et matematikk-geni som greier å får plass ved et israelsk universitet og arbeider seg opp og fram ved hjelp av en israelsk professor som imponeres av gutten, og de starter et samarbeid som ikke faller i god jord hos familien. Vi får hverdagsskildringer, fiendskap, kjærlighetshistorier og grusomheter servert på et vis som sikkert er basert på fakta. Stor detajlrikhet i skildringer av vitenskapelige innovasjoner - mye som går hus forbi hos en vanlig leser.

Budskapet er tydelig: Man kommer nærmere hverandre når man samarbeider og snakker sammen og dermed oppdager at man har mer til felles enn det som skiller. Forfatteren gjør seg til talskvinne for gradvis integrering, men i denne konflikten tror jeg det må sterkere lut for å frambringe følelser av fellesskap mellom to uforsonlige parter.

Scener med utilgivelige overgrep er blitt gjengitt til fulle i tidligere bøker fra denne regionen, så denne romanen representerer ikke noe nytt i den forstand. At den fiktive Nobelprisen markerer slutten på romanen, er et merkelig trekk i en ellers faktabasert historie. Hvordan et klokt menneske som Corasanti kunne ønsketenke noe så sært helt på tampen, er meg helt uforståelig.

Les heller Et Gaza-liv av Marte Heian-Engdal

Og her er diktet:

Du barn……

Du barn som drikker melk av sølvblankt beger
som var din vekst målt ut - og før du drakk
Du drikker målbesatt som trær av jordens saft
Du slår snart ut: Såmann hyrde eller jeger
Ennu stiger du som én fra dypet av sitt beger
naken kun i nuet av ditt skjære blod mot hud
Med solens lys fra melken speilet i ditt ansikt
aldri bøyd over ditt speil - eier du deg selv
kjenner ingen splittelse og ingen bortvendt gud.

Du stavrer vant omkring på butte føtter
og griper målbetatt men uten mål mot verden
nesten ett med deg og like utenfor din hud
som en forlengelse av hud. En dag ditt blod
skal suse blindt mot stjernene og ned i din
erindring……suse uten feste uten ro og uten gud.

For…….. skal reise selv ditt liv; en hugget ek
som uten rot vil drikke stjerner; intet skal du eie
Ditt hjerte blir den vekt som hjertet våger veie
Og hver lengsel blir en større uro i ditt blod
enn dengang da du ikke fant igjen en avbrutt lek.

Du barn som drikker lys av lykkens klare beger
Å, la meg se deg drikke selve livets flom
av sol så fjern fra oss. Hva raker deg om liv er
Skjebne eller lodd, som dine henders grep
er favntak eller vold, såmenn hyrde eller jeger
Drikk deg utørst barn, Du møter snart en tid
som ingen fortid leger…….

Stein Mehren

Fra: Alene med en himmel 1962

Tusen takk, Ava!

Du barn …

Du barn som drikker melk av sølvblankt beger
som var din vekst målt ut – og før du drakk
Du drikker målbesatt som trær av jordens saft
Du slår snart ut: Såmann, hyrde eller jeger
Ennu stiger du som én fra dypet av sitt beger
naken kun i nuet av ditt skjære blod mot hud
Med solens lys fra melken speilet i ditt ansikt
aldri bøyd over ditt speil – eier du deg selv
kjenner ingen splittelse og ingen bortvendt gud.

(….)

Stein Mehren
Fra samlingen Alene med en himmel,
Veier til et bilde, Den norske bokklubben, udatert.

Strofen tilhører et av Stein Mehrens dikt. Jeg har ikke diktsamlingen foran meg, men du finner diktet i samlede dikt fra 1960-tallet.

En strofe er kommet til oss, men vi klarer ikke å huske/finne ut fra hvor. Den lyder: "hyrde, såmann eller jeger", ev. "såmann, hyrde eller jeger".
Muligens fra et dikt som begynner med: "Du barn som drikker melk av sølvblankt beger,"
Kan noen hjelpe, så tusen takk!

Det er ikke fra Eivind Skeies "Sommerlandet". Det er heller ingen religiøs tekst vi tenker på.

Det forundrer meg at «kopistene» ikke ser ut til å ha tanke for at deres «offisielle» bokomtaler fra forlagene er skrevet i salgsøyemed.

var den første boka jeg leste av Roy Jacobsen. Siden er det blitt mange flere. Nå er han død. Hvil i fred, Roy - og takk for alle gode lesestunder!

Bokomtaler som vi medlemmene kan skrive er ikke det samme som de "offisielle" bokomtalene som tilhører hver bok her på Bokelskere.

Det sier seg selv at det er medlemmene av Bokelskere sine egne bokomtaler man er ute etter å vise fram under dette temaet, uavhengig av hva som står "eksplisitt" på nettsidene til Bokelskere eller ikke.

De fleste bøkene på Bokelskere har omtaler fra forlaget som vi kan finne på boken sin side. I tillegg har alle bøker omtaler fra forlaget som vi bokelskere er kapable til å finne fram til selv.

Det er andres leseropplevelser vi er interessert i å lese først og fremst. Det gjelder for hele nettstedet.

Hva, hva skal jeg gjøre med alt dette livet?

Boken tegner et varmt og troverdig bilde av Maud Martha. Fra hun som jentunge beundrer løvetennene i bakgården, «Gule hverdagsjuveler som prydet bakgårdens grønne lappetøyskjole», til hun som voksen kvinne, ektefelle og gravid ettbarnsmor hater rasismen kjøpesenter-julenissen utsetter datteren hennes for. En kvinne som bærer i seg en fremtidstro og spør seg selv; Hva, hva skal jeg gjøre med alt dette livet. (s. 144)

Maud Martha trer frem for meg som en nydelig kvinne, utvendig og innvendig. En kvinne jeg blir glad i. Hun lever sitt liv i Chicago i mellomkrigstiden. Et liv preget av lengsler, sjalusi, fattigdom og tristhet, og av verdighet, klokskap, håp, humor og glede. Mørkhudet som hun er, utsettes hun stadig for små og større stikk av rasisme. Men som om Margo Jefferson skriver i sitt forord, Maud Martha benekter ikke rasismens makt, hun nekter bare å gi den makt til å styre livet hennes. (s. 13).

Jeg liker svært godt den måten Gwendolyn Brooks (1917–2000) bruker språket på, så poetisk og presist. Ikke ett overflødig ord. Hvordan hun bruker tilsynelatende enkle og hverdagslige episoder og Maud Marthas egne refleksjoner til å gi oss et helt liv. Hvert kapittel kunne ha vært en liten novelle, endatil et dikt. Det er kanskje ikke så rart, Brooks skrev i hovedsak poesi. Dette er hennes eneste roman, utgitt første gang i 1953. Oversatt til norsk først i 2024.

Noen linjer på tampen av boken, like etter verdenskrigens slutt, illustrer godt mitt poeng:
«Men sola skinte, og noen av menneskene i verden hadde fått leve, og det var tvilsomt hvorvidt menneskehetens vanvidd noen gang ville lykkes helt i å rasere kloden – eller engang den minste og mest alminnelige blomstens grunnleggende harmoni: for ville ikke den og andre som den, komme opp igjen til våren? komme opp, om nødvendig, blant, mellom eller ut av – forbasket besværlig! – de smadrete likene der de lå i absolutt sinnsro, ufeilbarlige og uskrømtet i denne stillheten.» (s. 145)

Jeg vil også fremheve omslaget; de harmoniske fargene og den ansiktsløse kvinnen. Ansiktet kan leseren selv legge inn, kanskje forfatterens eget smilende, gode.

Jeg ga denne boken første en 5-er, men hever til en 6-er. Dette er en bok jeg vil lese igjen og også sterkt anbefale.

Betimelig advarsel. Flere ganger mens jeg leste, slo det meg at her måtte det også være forfatteren sjøl som spilte moralfilosofens rolle, skjønt ikke helt vellykka? Som å gå seg vill i en labyrint og ikke greie å finne vegen tilbake til de gode levereglene.

Jeg må med skam melde at jeg ikke kjenner Beethovens musikkstykke - det må jeg nok gjøre noe med!

Etter mitt svar til Kirsten så har hun redigert omtalen sin. Den opprinnelige omtalen inneholdt kun et oversatt sitat fra forlaget.

Omtale Penguin

Godt poeng. Det ser ut som det gjelder flere bokomtaler enn denne.

Hvorfor kopierer du Penguin sin omtale av boken - og presenterer den i tråden for bokomtaler?

Hvorfor kopierer du Ark sin omtale av boken - og presenterer den i tråden for bokomtaler?

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av boken, Ellen. En god og presis omtale av en god bok. Men det du skriver om lettheten i forløperen Jeg heter Lucy Barton, hjelper meg å sette ord på hva jeg savner i «Hva som helst er mulig». Noe av nettopp denne samme lettheten og underfundige humoren. Siden jeg ga Lucy en 5-er, og ikke var like fornøyd med denne, må det dessverre bli en 4-er. Et sterkt terningkast 4 + og en anbefaling!

Mange interessante bøker du nevner her, Karen! Jeg ser at jeg har lest bok nr. 1 i denne serien av Ruth Lillegraven. Tror jeg må lese den neste også ut i fra det du beskriver. Ja, jeg tror - som deg - at det kan være mulig (og kanskje lett for noen?) å ta andres liv i forbifarten. Uforståelig for de av oss som ikke er i stand til det, eller slipper å komme i situasjoner som kunne kreve det. Angående Ole Asbjørn Ness, så er jeg akkurat ferdig med hans første bok om Johnny Abrahamsen. Likte den godt, og leste den raskt.