Den tredje boka i Jessica Niemi serien ble lest for en stund siden og syns kanskje det er den svakeste boka i serien så langt?
Verdt å fortsette?
Jeg gikk fra å like den første boka Heksejakt som jeg likte kjempegodt til noe mer lunken til denne Jessica Niemi serien. Jeg likte det okkultiske greiene i den første boka, og de andre bøkene er noe mørke de også, men ikke like drivende. Så usikker på om jeg skal fortsette å lese denne serien. Det kommer an på tema i den neste boka.
Djevelpakten er uansett om en godt kjent finansmann som blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Noen finner et puslespill i hjemmet hans og syns det er noe uvanlig, og noen i teamet får beskjed om å sette det sammen. Kanskje kan puslespillet gi et hint. Samtidig blir man kastet tilbake til 1990 og følger en anspenthet mellom folkene et jaktlag. Er det noen fra den tiden som bærer nag og krever hevn?
Begge tidslinjene var ikke like engasjerende
Personlig likte jeg delen fra 1990 - tiden fremfor den 2020 - tiden. Den hadde en viss intensitet, mens tidslinjen fra vår tid ble på en måte flat og uengasjerende. Litt lei av Jessica Niemi for vet ikke helt hvor jeg har henne. Hun er sterk i det ene øyeblikket, og svak i det andre. Noe vinglete og når man leser bøkene, vet man også at det har sin grunn. Begynte også å bli lei av Jusuf som har en sentral rolle i temaet. Mye mas om eksen som han ikke har helt har kommet over, og syntes ikke det helt passet inn i handlingen. Så han også ble noe kjedelig.
Det er en stor bok på over fire hundre sider. Jeg foretrekker store bøker for å få med meg detaljer og stemning, men ikke nødvendig med en stor bok med mye dødtid, noe som det dessverre var mye av i Djevelpakten. Derfor slet jeg en del med å komme meg gjennom denne. Veldig tam til krimbok å være ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Tine Sundal som svar til Eva :
14:08, 6. juli 2024 Diskusjon: Tine Sundal om Svikere av Espen Skjerven av Espen Skjerven
Så kjekt å høre, håper mange flere snapper opp den ballen :)
Tittelen kan kanskje virke som en selvhjelpsbok, men det er en roman med en liten dose humor.
Uvanlig valg?
Inga mister broren sin og etter tolv år som journalist, velger hun å slutte. Hun møter en ny hverdag som er noe rar å venne seg til og begynner å besøke en pub, hvor hun treffer nye bekjente. Hun blir oppslukt av skriving. Vil skrivingen føre til en slags selvhjelpsbok, eller skriver hun på måfå? Hun opplever en slags ny frihet gjennom skrivingen. Vil hun finne en ny retning i livet?
Fortell om deg selv med hell er en liten roman som byr på både alvor og humor. Man blir helt aldri klok på denne Inga, og det er kanskje meningen også? Hun er både sårbar og prøver å være morsom, og har all slags tanker. Hun går i en slags retningsløs tilstand etter noen alvorlige hendelser og avgjørelser.
Når livet føles retningsløs
Forfatteren er god på å beskrive følelsen av dagene som glir inn i hverandre, og Inga som føler seg rastløs da hun ikke har noe fast i livet. Men bortsett fra det opplevdes fortellerstemmen som noe masete og tungtrødd. Selv om dette var en bok på litt over to hundre sider, var den svært seig å komme seg gjennom. Både på grunn av ingen connection til hovedkarakteren, og handlingen ble en smule tørr. Så dermed ble det noen få sider av gangen.
Noen vil nok like boka og syns den er småmorsom, selv om det ikke er humor boka legger vekt på. Selv er jeg ikke glad i humorbøker da de sjeldent er morsomme. Men som sagt, dette er ikke en humorbok, men en blanding av alvor og humor. Så noen vil nok kanskje like den stilen, men selv satt jeg igjen med en følelse av å ikke bry meg om hva jeg nettopp leste. Jeg kom aldri helt inn i handlingen. Fortell om deg selv med hell var bare for rar for min del.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Dette fenget ikke i det hele tatt
En populær oppvekstroman om vennskap og gaming. Noen grunn til at denne boka er så populær som den er?
Uventet vennskap
Sam og Sadie møter hverendre i ung alder på sykehus. Sam er pasient, men det er ikke Sadie. Etter en alvorlig bilulykke har ikke Sam snakket med noen, og Sadie og foreldrene er mye på sykehus fordi søsteren hennes er alvorlig syk. Sam og Sadie kommer i snakk mens de gamer. Underveis hoppes det i tid da de både ikke har så mye kontakt med hverandre, og når de har et nært vennskap. Sammen med en kompis, Marx, oppretter de et gaming firma og sammen designer de og utgir spill.
Man blir kjent med denne trioen gjennom oppturer og nedturer. Gjennom krangling, gjennom jobb, og sorger og gleder. Kommer de til å være venner for bestandig, og er det så lurt å kombinere vennskap og jobb?
Tung bok å komme seg gjennom
Må innrømme at det ble et ork å komme seg gjennom denne boka, spesielt de siste to hundre sidene. Boka er på nesten fem hundre sider, og personlig har jeg ikke noe i mot store bøker, men syntes denne var noe unødvendig stor. Jeg likte vennskapet mellom Sam og Sadie. Det er ogå imponerende at de klarer å være venner oppgjennom årene, i hvert fall stort sett. Selv ville jeg lese boka på grunn av at det handlet delvis om gaming siden jeg gamer en del selv. Så den delen var det lett å kjenne seg igjen i.
Dette er ingen romantisk bok, men heller en oppvekstroman. Handlingen hopper veldig mye frem og tilbake og personlig fikk jeg ikke noen bånd til noen av karakterene, egentlig. Jeg har i det minste lest boka, og jeg ville lese den litt på måfå siden det er kanskje boka jeg hørte mest om på YouTube i fjor.
Konklusjonen er nok at jeg sitter igjen med at på en måte forstår jeg hvorfor boka er populær og samtidig ikke. Men det har hendt før. Ofte styrer jeg unna bøker som er hyperpopulære, og venter med å lese den senere hvis interessen for boka fremdeles er der. Men som regel ender jeg opp med å få et lunkent forhold til dem. Noe som også skjedde denne gang. Problemet mitt med denne boka var nok fortellerstemmen som var svært tørr og syntes at handlingen var en smule kjedelig. Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet kjedelig, men det er det mest dekkende ordet denne gang. Beklageligvis var ikke I morgen, og i morgen, og i morgen en bok for meg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Litt for krampaktig "kunstnerisk", ikke vet jeg, den fenget ikke meg i alle fall
En god adapsjon av Margit Sandemos skriving. Boken er dampende het, hvis du liker sånt, og en eventyrfortelling med mennesker og huldrefolk. Fenget ikke meg så veldig, selv om jeg likte Isfolket i sin tid
Interessant perspektiv om Svalbard som er og blir et fascinerende sted.
Imponerende kunnskap
Er det noen som kjenner Svalbard godt, er det journalist Birger Amundsen. Han har tidligere skrevet bøker om Svalbard, blant annet Førti år alene på Svalbard. I anmeldelser liker jeg å fortelle litt om hva boka er om, men siden dette er sakprosa og historie, har jeg ikke tenkt å måle "kunnskapene" mine om Svalbard med Amundsen. Derfor blir det en noe kortere anmeldelse enn til vanlig.
Spillet om Svalbard kan kanskje ved første øyekast virke noe tørr og saklig, delvis er den det også, men den har også noen thrillerpartier. Det er mye om politikk, og om at mange viste stor interesse for Svalbard, blant annet Russland og datidens Sovjetunionen. Amundsen skriver også om hvor strengt det var på Svalbard etter krigen og at mye var mistenksomt. Det er til og med hemmelighetsskremmerier som er strengt hemmelig den dag i dag. Det skrives også om KGB- agenter, CIA og avhoppere. Han møter blant annet avhopperen Galina som han blir god venn med. Han beholder kontakten med henne og datteren hennes oppgjennom årene, og besøker dem ofte. Mot slutten er det en stor del om Ukraina og turbulentene der, siden det er der Galina bor, og Birger holder øye med hvordan hun og datteren klarer seg i den urolige tiden.
Innholdet kunne ha vært mer begrenset
Amundsen vet godt hva han skriver om og kunnskapene hans er imponerende. Til tross for at det meste av boka var interessant og man lærte mye nytt, var kanskje fortellerstemmen en smule monoton. Skjønner at dette er sakprosa, men språket ble vel leksikonaktig. Selv om det som skjer i Ukraina er leit, syntes jeg at den delen kanskje kunne ha vært i en bok for seg selv som en en oppfølger eller noe. Det tok vel mye plass og det føltes litt som man leste to bøker i en, men skjønner verdien i et vennskap.
Selv om språket kunne til tider være noe tung, var det en bok der man hele tiden lærte noe, og Svalbard fascinasjonen har ikke bleknet.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Fin men tam historie
Bok nummer fem i Harinder Singh serien, og kanskje den roligste?
En meget kjent advokat blir skutt og drept utendørs, og et annet lik blir funnet ikke langt unna. Et mulig øyevitne som gjerningspersonen ville kvitte seg med? Men er alltid et åsted som det ser ut som, eller kan det ligge noe mer bak?
Samtidig er Harinder Singh bekymret over sin niese Amandeep som har vært som forduftet de siste årene etter en hendelse. Da foreldrene hennes får tilsendt en eske med hennes eiendeler, frykter de det verste. Er hun død eller er det en advarsel om noe?
Rolig hverdagskrim
Bøkene om Harinder Singh byr kanskje ikke på de mest actionfylte handlingene krimsjangeren kan by på, men heller mer saklig og realistisk krim, som kanskje kunne ha skjedd i virkeligheten? Harinder Singh er også en stødig fyr som både går egne veier og som har sansen for å være rettferdig. Liker også forholdet mellom Harinder og Amandeep. De har et spesielt bånd, selv om de av og til er skeptisk på hverandre, og det med god grunn. Med alt Amandeep har opplevd i det siste, vet man ikke alltid hva hun er i stand til. Næss føyer også til fin humor i bøkene sine.
Spesielt og fascienerende bånd
Personlig likte jeg å lese om båndet mellom Amandeep og Harinder. Hvor langt er de villige til å gå for å redde hverandre, eller er en av dem mer egoistisk enn den andre? Man blir aldri helt sikker, og syntes det var mer spennende å lese om dem enn selve saken. Lignende saker har man stort sett lest i andre krimbøker allerede.
For min del som foretrekker mer hardbarket, brutal og mørkere krim, ble dette for hverdagslig og rolig. Kapitlene er korte og lettleste, og det var stadig noe som skjedde, men ble aldri helt revet med. Men kommer nok til å lese neste bok, da jeg har sansen for Harinder Singh. Liker det når etterforskere består av flere lag.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Sist sett
