Ingen svar så langt - og eg reiser bort snart. Da snur vi på flisa: Den italienske forfattaren Sibilla Aleramo gav i 1906 ut romanen Una donna, der hovudpersonen får nytt perspektiv på livet og ekteskapet etter å ha sett ei oppsetting av eit kjent norsk skodepel. Kva for eit?

Tolkien, så klart. Lette spørsmål i dag. Så langt, i alle fall: Men kva for ein italiensk forfattar skreiv ein roman om ei dame som såg eit veldig kjent skodespel av ein veldig kjend norsk forfattar, og som dermed fekk eit nytt syn på livet?

Det var dette diktet som eg tenkte på, i alle fall. Jo, kanskje det finst eit anna eit? Den som les, finn!

Ja! Og eit av litteraturhistorias finaste rim:

Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill
slår plutselig alarm i hodeputen:
et gutteværelsevindu klirrer til
av sten mot ruten.
Og det er ingenting man heller vil
enn å bli vekket litt i sommernatten,
for vel er klokken 12 – men jeg er 18.

Bra! Jens Bjørneboe! Verre å finne på spørsmål enn å svare! Men: I kva for dikt skriv den eine av dei om begge to?

Gabriel García Márquez: Cien años de soledad ("Hundre års einsemd"). I ein norsk roman om m.a. skolen er forfattaren, når han sett namn på personar med visse oppfatningar, tydeleg inspirert av tittelen på ein roman av ein utanlandsk forfattar som reiste med Hurtigruta. Kva for to forfattarar og kva for to romanar tenkjer eg på?

Tidsplanen for MM passar meg veldig godt. Sidan det er opp til kvar enkelt å prioritere lesinga si, er det vanskeleg å finne ein som alle vil slutte opp om. Sjølv har eg mine eigne prioriteringar slik at denne fine lesesirkelen kjem litt bak den fordelinga eg har funne fram til av skjønnlitteratur frå Latin-Amerika, årets skjønnlitterære bøker, nord- og søramerikansk historie, grammatikkar og religionsvitskap. Det gjer meg ingenting om det blir fleirtal for ei bok eg ikkje er interessert i å lese (på ny eller for fyrste gong), og heller ikje om fristen ikkje passar. Men skal eg seie mi meining om spørsmålet, blir det: Fint med såpass lang tid som vi har nå og fint med tråd for kvar hovuddel (og fint om alle held seg til den tråden som er relevant) og for forfattaren generelt. Du styrer dette bra!

Ja, tenkte litt på Glahn, det er jo han som fortel, men han har vi vel for det meste kontroll over. Og han som svelt i Kristiania lurer heller ikkje lesaren. Vi får tenkje litt.

Ja, dette er interessant. Ein eg-person som eg hugsar ikkje er heilt til å stole på, eller som i alle fall skjuler noko for lesaren, er i Mord i pretegården av Agatha Christie, og det blir ein litt annan sjanger. Her burde vi ha hatt tid til å undersøke meir! Med det same, sidan du her ser på slutten av fyrste delen: Den einaste staden i desse kapitla der eg hugsar at Mesteren og Margarita refererer direkte til det nye styret i landet, er der ein planøkonom blir nemnd, utan at dette, så vidt eg kan sjå, har noko å seie. Elles er det nok av satire, som fleire har av oss har vore inne på.,

Da var du før meg! Gratulerer! Pablo Neruda: Veinte poemas de amor y una cancion desesperada!

Siste bok i triologien om AIDS-epidemien

Jeg har tidligere omtalt både den første og den andre boka i Jonas Gardells triologi; "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten" og "Tørk aldri tårer uten hansker - 2. Sykdommen". Dersom du ikke har lest noen av bøkene, men har lyst til å lese trilogien, bør du ikke lese videre. Jeg kan nemlig komme til å ødelegge noe av lesegleden for deg ved å røpe en del av handlingen.

Handlingen i alle de tre bøkene springer en hel del frem og tilbake i tid. I sentrum står Rasmus, Benjamin, Paul, Reine, Seppo, Lars-Åke, Gunnar og etter hvert også Bengt - alle homofile menn som etter hvert smittes av det fryktede HIV-viruset. Alle med hver sin fortid - noen fra bygda og andre fra større tettsteder. De har alle reist inn til Stockholm, fordi det på 1970- og 1980-tallet knapt var mulig å leve ut homofilien noe annet sted. I en tid hvor homofili så smått begynte å bli akseptert, ble lengselen etter kjærlighet en nokså nedrig affære for mange homofile menn. Nettopp av den grunn kunne HIV-viruset spre seg til så mange - inntil man forsto faren og kunne ta sine forholdsregler ...

Innledningsvis i denne tredje boka møter vi Bengt, som drømmer om å bli skuespiller og som også får filmroller etter hvert. Også han får AIDS, makter det ikke og henger seg i en skjøteledning fra takkroken i leiligheten han etter hvert skaffet seg. Men først blir han en del av homsekollektivet rundt Paul. Homsemiljøet er raust, og man tar vare på sine - på flere enn en måte.

"I en by der de fleste fortsetter å leve sine liv som om ingenting har hendt, begynner unge menn å sykne hen og bli avmagret, svekkes og dø.
Det er homoseksuelle menn som dør.
Muligens biseksuelle.
Ikke heteroseksuelle.
Dette er homosexsykdommen. Naturen korrigerer det som har sporet av. Kvinner blir rett og slett ikke rammet, sies det." (side 52)

Mens vi følger guttenes liv utover i boka, der den ene etter den andre faller fra og dør av den fryktede sykdommen, trekker Jonas Gardell paralleller til nazistenes behandling av de homofile. Til forskjell fra de andre gruppene som ble internert og drept i konsentrasjonsleirene, var de homofile den eneste gruppen som ikke fikk noen oppreisning etter krigens slutt. De allierte mente nemlig at de var rettmessig dømt etter gjeldende lover. (side 152)

Dessuten redegjør Gardell for rangforskjellen mellom de "uskyldige" HIV-smittede (heterofile, folk som har fått blodoverføringer i forbindelse med sykdom osv.), de som på ingen måte er uskyldige men kan skylde seg selv (de homofile) og de aller nedrigste, nemlig de narkomane. Den behandlingen de får i helsevesenet preges av dette. Men når de dør har de alle det til felles at de behandles som søppel, på grunn av en antatt smittsomhet (som man senere vet ikke fantes, med mindre man altså kom i kontakt med blod og andre kroppsvæsker). De håndteres ikke bare som søppel, men som spesialavfall ...

Fordi det i samfunnet ble diskutert om HIV-smittede burde merkes, slik at alle kunne se hvem de var, sluttet en del homofile å ta HIV-tester. Det spilte jo likevel ingen rolle om de var smittet eller ikke, for behandling som et verdig menneske kunne uansett ikke forventes.

"Paul elsker å holde hoff og arrangere fester selv, men til ham kommer en salig blanding av skruller, fra høyre som fra venstre. Dessuten sleper han hele tiden nye menn med seg hjem. Han pleier å si at de knapt rekker å gå av toget fra de "høla" de kommer fra, før han er på plass og plukker dem opp.

Han er alles mamma, behandler alle med samme varme respektløshet, kaller alle "kjerring" og er på alle måter en av dem som overdriver og sjokkerer med sin homoseksualitet." (side 199)

En av scenene i boka som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den der Rasmus er døende og foreldrene hans er på besøk. Rasmus´sykdom har gått som en rød tråd gjennom alle de tre bøkene, men det er altså først i den tredje boka han dør. Foreldrene er rørende omtenksom overfor Benjamin - helt til Rasmus er død. Da våkner det et sinne i dem - et sinne som får dem til å forlange at Benjamin ikke skal vise seg i Rasmus sin begravelse. Disse to som elsket hverandre så høyt, og som hadde tenkt at de også skulle forenes i døden under samme gravstein - og så får ikke Benjamin følge Rasmus til graven ... Fordi foreldrene ikke ønsker at det skal komme ut at Rasmus er/var homofil ... Som om ikke hele bygda forlengst hadde forstått hvordan det var fatt uansett; det er bare foreldrene som ikke vet - som ikke vil vite - at alle vet ...

Det har vært både spennende og krevende å lese de tre bøkene som inngår i triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Skjebnene jeg har fått innblikk i, og som like godt kunne ha vært basert på høyst virkelige mennesker, har berørt meg på et dypt, dypt plan. Det handler om retten til et verdig liv, retten til å leve et liv i sannhet, retten til kjærlighet, retten til aksept og respekt. Selv om vi i dag har kommet riktig mye lenger i de gjengse holdningene overfor homofile i samfunnet vårt, har vi fremdeles mye igjen - særlig på mindre steder og innenfor religiøse samfunn.

Jeg fulgte selvsagt TV-serien da denne gikk på NRK før nyttår 2013, og denne serien (både i bokform og på film) burde virkelig vært pensum i ungdomsskolen! Noe av det jeg har likt best med serien er at forfatteren ikke har lagt to fingre mellom. Han er likefrem og direkte og jeg tror virkelig ikke han har pyntet på noe. Tvert i mot, faktisk. Den promiskuiteten som var nokså utbredt i homsemiljøene på 1970- og 1980-tallet, og som kanskje kan virke både sjokkerende og støtende på noen, var en del av prosessen mot et åpnere og mer aksepterende samfunn. Når man ikke kan leve ut sin legning i full offentlighet, gir det seg slike utslag. I Norge var homofili straffbart helt til 1973. Det var riktignok en såkalt sovende bestemmelse, men den avspeilte likevel hvordan samfunnet i all hovedsak så på homofile.

Til slutt ble det heldigvis akseptert at homofile levde sammen som ektefolk, helt på linje med heterofile par. Jeg husker selv da partnerskapsloven var på høring på begynnelsen av 1990-tallet, og jeg fikk i oppdrag å skrive en høringsuttalelse. En høringsuttalelse som for øvrig ble forkastet og erstattet med en annen, hvor premissene i loven ikke fullt ut ble akseptert. For meg var det utenkelig å skrive under på denne, fordi innholdet stred mot mitt syn på saken.

Ingen har skrevet om AIDS-epidemien slik Jonas Gardell har gjort det i trilogien "Tørk aldri tårer uten hansker". Selv om handlingen i denne tredje boka er mer springende enn i de to foregående, opplevde jeg denne siste som best skrevet av de alle tre. Det er en viktig historie fortalt av en mann med førstehånds kjennskap til det han skriver om.

"Dette er fortellingen om en sykdom som tok mine venners liv mens de ennå var veldig unge. En fortelling om lidelse og om skam og om svik, men også en fortelling om kjærlighet som trosser alt.

For du vet hvordan det er: Man får ikke leve livet på nytt. Det er det som er selve greia." (fra bokas smussomslag)

Skarpe observasjonar! Ja, ikkje så lett å tolke dette. Eg merkar meg at forteljaren tek kontakt med lesaren og kommenterer, som eit stadoim mellom romantikken og den poestiske realismen ("Og nu, kjære Læser, ...") på den eine sida og meir moderne, eksperimentelle romanformer på den andre. Og Margarita flyg i lufta, usynleg, ikkje noko ukjent litterært motiv, dette. Dette er andre gongen eg les boka, og filmatiseringa har eg òg fått med meg, men ennå står mykje att å skjønne. Nå skal eg fyrst følgje med Margarita på ferda hennes ...

Hva nå, Afghanistan?

Med en gang jeg ble oppmerksom på denne boka, visste jeg at jeg måtte lese den. Det har jeg også gjort, og nå er jeg egentlig "bare" opptatt av én ting: hvordan få flere til å skjønne at de også må lese den! "Alt dette kunne vært unngått" er nemlig en bok som bidrar til å øke forståelsen for alt som gikk galt i Afghanistan - ja, hvorfor det ikke kunne gå annet enn galt når premissene til å begynne med ble så feil ...

Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) og den norske journalisten (med mastergrad i Peace and Conflict Studies) Anders Sømme Hammer (f. 1977) har reist rundt i Afghanistan for å kunne skrive denne boka. Anders Sømme Hammer har hatt base i Kabul siden 2007, og dette er lenger enn noen annen norsk journalist har vært der.

Carsten Jensen skriver på side 166-167:

"Jeg har snakket med slektninger til myrdede og drepte, med enker med nedslåtte øyne, og deres døtre som ennå ikke har lært å styre sine nysgjerrige blikk. Jeg har snakket med militsmenn med mord på samvittighet og forhenværende og kanskje nåværende talibanere, med landsbyeldre, politikere, distriktsguvernører og politimestre, som alle sverget på at de fortalte sannheten. Jeg har fylt den ene notisboken etter den andre med deres ord.
Føler jeg at jeg har vært tett på dem? Nei.
Føler jeg at jeg forstår det livet de lever? Nei.
Føler jeg at jeg, bare et øyeblikk, har delt deres vilkår? Nei.
I enhver henseende lever jeg et annet liv enn dem, også når jeg ferdes midt blant dem. I hvert eneste møte støter min innlevelsesevne på en uoverstigelig mur. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være dem, uansett hvor mye jeg anstrenger meg.

... De avgrunnene de har stirret ned i, har jeg aldri vært i nærheten av."

Unntatt på ett punkt: redselen for hele tiden å kunne dø mens han befant seg i Afghanistan, aldri å kunne vite hva som ventet rundt neste sving ... Faren var høyst reell!

I bokas innledning presenteres vi for Afghanistans nyere historie, som starter med mordet på Ahmad Shah Massoud den 9. september 2001. Massoud som har siden blitt et symbol for det afghanske folk ...

Sett i etterpåklokskapens grelle flombelysning er det relativt lett så se hva som gikk galt, og dette berører forfatterne i sin bok. Blant de største tabbene amerikanerne (og for den saks skyld også NATO) gjorde da de invaderte Afghanistan, var at de ikke satte seg inn i den afghanske kulturen. Invasjonen virket dessuten dårlig planlagt fordi det ikke var fastsatt noe klart mål for aksjonen - ikke utover å ville knuse Taliban. Hva ville invasjonsstyrkene egentlig oppnå? Hvilken strategi hadde de? Vi som har fulgt med mediene i årenes løp har med forskrekkelse registrert hvordan forklaringene på hvorfor styrkene fremdeles befinner seg i Afghanistan, har endret karakter. Jo verre tilstander, desto dypere har man gravd for å finne noe som kan forsvare nettopp dette. Noe av det siste vi fikk høre var at det handlet om kvinnenes rettigheter ... Og jeg stiller meg spørsmålet: når var kvinnenes manglende rettigheter en forklaring på en vestlig invasjon av et annet land? Det står jo ganske enkelt ikke til troende!

Sammenblandingen av Taliban og al-Qaida var en annen tabbe - for mens Taliban ikke hadde ambisjoner utover Afghanistans grenser, hadde al-Qaida helt andre mål, uten å være knyttet til noen spesifik stat. Taliban var dessuten villig til å forhandle, men dette brydde ikke amerikanerne seg om. Og sist men ikke minst: i dette landet er det som betyr noe hvem som kan gi folk trygghet, ikke hvilken ideologi man har. En tidligere talibaner skiftet derfor gjerne side, dersom dette tjente vedkommende mer, typisk når maktforholdene endret seg. Dermed var fiendebildet høyst uklart og varierende. Invasjonsstyrkene samarbeidet dessuten ikke med noen som hadde tillit i befolkningen - altså noen man kunne samles om.

"Marginaliserte befolkninger som balanserer på kanten av overlevelse, vil alltid foretrekke å leve med systemer der forutsigbarhet er det mest fremtredende trekket. For dem handler det ikke om religion og ideologi. For dem handler det om klare og forståelige lover som garanterer deres sikkerhet. Hvis du følger lovene, blir du beskyttet. Hvis du bryter dem, blir du straffet. Det avgjørende er ikke om lovene er rimelige eller rettferdige, men konsekvensen deres, retningslinjene som ikke kan misforstås og som gjelder alle daglige handlinger." (side 27)

Gjennom 11 kapitler presenteres vi for ulike sider ved det afghanske samfunnet. Som nevnt ovenfor er flere sentrale personer i Afghanistan intervjuet, og i tillegg har forfatterne også sett nærmere på kvinnenes stilling. Fellesnevneren for de fleste er at de er skuffet over utlendingene.

"Hvis utlendingene kom hit for å gjøre livet vårt bedre, så har de mislyktes, de har ikke noe her å gjøre. De lovet fred, veier, sikkerhet, et liv uten frykt. Ikke et eneste av løftene har de innfridd."

I slutten av 2014 skal alle utenlandske styrker trekkes ut av Afghanistan, og spørsmålet er hva som da kommer til å skje. Bryter det ut ny borgerkrig i landet? Vil Taliban lykkes i å ta makten igjen? Og hva med kvinnenes stilling? Mens fremmede styrker har vært i landet, har uroen tiltatt og antall selvmordsbombere har økt betydelig.

Haji Sahib Rohullah Wakil er en innflytelsesrik stammeleder fra Jalalabad. Rett etter den amerikanske invasjonen gikk han til de lokale amerikanske styrkene og fortalte at de ikke kom til å klare å oppspore al-Qaida fordi de manglet fullstendig lokalkunnskap. Han opplyste samtidig at han betraktet al-Qaida som sin og Afghanistans fiende. På vei ut fra amerikanernes tilholdssted ble han arrestert, og hans henvendelse kostet ham seks år på Guantanamo. Paranoiaen var total ... Og ydmykheten og evnen og viljen til å lytte var totalt fraværende ...

"Wakil hadde foreslått for amerikanerne at de skulle snakke med lokale talibanere som var innstilt på forsoning. Det var dette forslaget som fikk ham til å fremstå som en terrorist i deres øyne. "Alt dette kunne vært unngått, hvis de hadde lyttet den gangen," sier han. "Hadde amerikanerne bare strukket ut en hånd i stedet for å kjempe mot Taliban, hadde det vært fred i stedet for krig." (side 116)

Noe av problemet alle møter på i Afghanistan - noe forfatterne av denne boka også fikk merke - er at det alltid er to versjoner av alt. "Slik ser den asymmetriske krigen ut." (side 135)

"Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende." (side 137)

"Alt dette kunne vært unngått" er en meget oppsiktsvekkende og interessant bok jeg virkelig håper at flere kommer til å lese. Tidligere har jeg bl.a. lest Fredrik Barths bok "Afghanistan og Taliban", som vinkler utfordringene i Afghanistan noe annerledes (og kanskje også mer akademisk). Mens Barth tar utgangspunkt i stammekulturen og ideen om det statsløse samfunnet, noe han for øvrig er blitt kritisert for, tar Jensen og Hammer utgangspunkt i det nokså enkle: hva frykt faktisk gjør med mennesker. Så er vel også det forhold at landet preges av en stammekultur en viktig premiss for at det er å vanskelig å samles rundt en leder? Mest av alt handler det likevel om en totalt feilslått invasjon som har kostet mer enn det smakte, og som på ingen måte har bidratt til noen varig fred i landet. Det er som Vali Nasr - tidligere utenriksminister Hillary Clintons rådgiver - skriver i The Dispensable Nation. Amerikan Foreign Policy in Retreat:

"Vi har verken vunnet denne krigen på slagmarken eller avsluttet den ved forhandlingsbordet. Vi bare toer våre hender og håper at det vil gå litt tid mellom avreisen vår fra landet og den uunngåelige katastrofen så ingen vil bebreide oss for noe." (side 26)

Afghanerne må imidlertid være et tålmodig folk, som har tålt mye under de verste forhold. Jeg håper at de kommer til å være pragmatiske den dagen de utenlandske styrkene trekker seg ut av landet, og at de finner en løsning som er til å leve med. Vi i Vesten er uansett ikke de rette til å vurdere hva som er rett og galt, eller hva det er rimelig å finne seg i, all den tid våre vestlige verdier er så totalt annerledes afghanernes verdier.

Denne boka har både beriket meg, gjort meg klokere og mer ydmyk. Det har også vært smertefullt å lese alle historiene, som først og fremst handler om møter med mennesker. Bokas styrke er at forfatterne ikke later som de forstår alt, men inntar en spørrende og nysgjerrig holdning. Konklusjonene overlater de langt på vei til andre å trekke ... i den grad det er mulig å konkludere i det hele tatt. Med ett er man aldri i tvil om etter å ha lest denne boka; nemlig hvordan det aldri kunne lykkes å invadere et land som Agfhanistan! Krigen er og blir en fiasko, uansett hvordan dette måtte fremstilles i vestlige medier. Sannheten om dette eier nemlig ikke vi, men afghanerne selv. De vet at de i dag har grunn til å være atskillig mer redde enn de var før invasjonen i 2001.

Historien om den mislykkede invasjonen i Afghanistan er dessverre ikke enestående, og jeg håper at dette tas som en læring med tanke på andre fremtidige uroligheter i verden. Akkurat der er jeg imidlertid ikke veldig optimistisk ...

Sitatet er frå Pan.

Så tok eg delvis feil. Det får så vere. Eg kjenner ikkje romanen, som radioteaterversjonen bygger på (og har ikkje fått så veldig lyst til å lese han heller), og det kan hende at romanen inneheld spor som lesaren kan bruke for å prøve å løyse mysteriet. Men i radioens påskekrim kom det fullt opp av informasjon som lesaren ikkje kunne tenkje seg til sjølv, ei avsløring av Eileens fortid som det vanskeleg å finne på bakgrunn av samtalene i påskekrimmen. Jaså, var det slik det hang saman, tenkjer vi, utan å ha ha hatt høve til å vere med på oppklaringa. Slik er det ikkje hos Agatha Christie når ho er på sitt beste. Men greitt nok å lytte til når ein har litt ferie ..

Jo, så klart at dette er godt sagt, men uttrykket stammar ikkje frå Chandler, noko han heller ikkje påstår, for det blir sagt i radioteaterversjonen at franskmennene har eit godt uttrykk for å ta farvel. Og uttrykket stammar frå Mme de Staël, så vidt eg veit, og heiter "Partir, c'est mourir un peu". Godt sagt, uansett.

Om sannhetens illusjon

Ferdinand von Schirach (f. 1964) er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater, som så langt har utgitt fire bøker - to novellesamlinger og to romaner. Jeg har omtalt alle hans tre foregående bøker på bloggen min; "Forbrytelser" (2009), "Skyld" (2010) og "Collini-saken" (2011). I min verden har han allerede etablert seg som en forfatter hvis bøker jeg ganske enkelt bare må få med meg! Jeg var derfor ikke sen om å anskaffe hans siste bok "Tabu" (2013) da den nylig utkom i norsk oversettelse.

Innledningsvis i boka presenteres vi for fotografiets historie. Hvor mye akkurat følgende skal ha å si for utviklingen av historien om Sebastian von Eschburg, senere berømt kunstfotograf, skal etter hvert gå opp for oss ...

"En lys vårdag i 1838 ble en ny virkelighet skapt på Boulevard du Temple i Paris. Den forandret menneskenes syn, viten og hukommelse. Og til slutt forandret den sannheten." (side 7)

Sebastian vokser opp i en kald og distansert adelsfamilie der barn helst ikke skal synes eller høres. Kjærlighet er så og si ikke-eksisterende i denne familien.

"Barn hadde aldri stått i sentrum i Sebastians familie. Man lærte dem hvordan man skulle holde bestikket når man spiste, hvordan man kysset på hånden og at et barn skulle snakke minst mulig. Men mesteparten av tiden brydde man seg ikke om dem. Da Sebastian ble åtte år gammel, fikk han for første gang lov til å spise ved foreldenes bord." (side 13)

Ti år gammel sendes han på kostskole, og den som gråter da han drar er familiens kokke. Siden er det spesielt én hendelse som skal komme til å prege ham for resten av livet, og det er farens selvmord begått mens han to år senere er hjemme på sommerferie. Han opplever at sannheten blir fordreid, som om det ikke var et selvmord men en tragisk ulykke som forårsaket farens død.

"De neste årene på internatskolen satt Sebastian nesten bestandig i biblioteket og leste. Han var i India, i Sierra Nevada eller i jungelen, han kjørte hundeslede og red på drager, han fanget hval, var sjøfarer, eventyrer og tidsreisende. Han skilte ikke mellom historiene og virkeligheten." (side 41)

Moren treffer en annen mann, som hun gifter seg med, og Sebastian ender etter hvert opp med å bryte kontakten med henne. Nå er han så godt som helt alene i verden - en ensom mann som skal komme til å elske sin egen grenseoverskridende kunst, der tabuer - bl.a. vold og sex - gjøres om til estetikk.

Nære relasjoner er ikke det han er best på - naturlig nok kanskje, siden han ikke akkurat fikk dette inn med morsmelken - men én kvinne skal likevel komme til å bli en del av hans liv, og det er Sofia. Sammen skal de skape et kunstverk som for alvor fører til Sebastians berømmelse. Dette er inspirert av Goyas "Den nakne Maja". Sebastians bilde - med Sofia som Goyas Maja - får tittelen "Majas menn", og salget av bildet gjør ham til en rik mann.

I andre halvdel av boka, der kapitlene har fått titler av farger ("Rødt", "Blått" etc.), er Sebastian arrestert med mistanke om mord. Det vil si så sikre er man på at et drap er begått at en eventuell tvil ikke er noe tema.

Forsvarsadvokaten Biegler engasjeres av Sebastian, og spørsmålet er hvordan forsvaret skal legges opp for en mann som allerede har tilstått drapet på en ung kvinne. Problemet er bare at det ikke finnes noe lik ...

"Tabu" fremstår både som en kriminalroman og et kunsterportrett. Selv om Ferdinand von Schirachs styrke først og fremst har vært som kriminalforfatter frem til nå, er jeg denne gangen av den oppfatning at det er kunstnerportrettet som utgjør bokas sterkeste del. Hva skaper stor kunst? Så visst ikke en oppvekst i en lykkelig familie, skulle man tro. Sebastian er sønn av to særdeles dysfunksjonelle foreldre, og han klarer seg mot alle odds relativt bra, selv om han sliter med å etablere nære relasjoner over tid. Når det for alvor går opp for ham at skjønnhet ikke er sannheten om livet og kunsten, forløses han for alvor i sin kunst. Så er spørsmålet om han til slutt skal komme til å falle for eget grep, fordi han drar sin higen etter sannheten, eller rettere sagt illusjonen om sannheten, litt for langt?

Ferdinand von Schirach er en fantastisk forteller, som behersker en helt spesiell fortellerstil som for lengst har blitt hans varemerke som forfatter. Som kriminalforfatter står han helt for seg selv, og kan ikke sammenlignes med noen andre. Han er nokså nøktern i sine beskrivelser, han går temmelig rett på sak, det ligger mye mellom linjene og de virkelig dypereliggende meningene i teksten må leseren lete frem selv. Plottene i fortellingene hans er helt spesielle - kanskje fordi de faktisk er inspirert av virkelige hendelser, der ting sjelden er slik de tilsynelatende kan se ut til å være. I "Tabu" kan man kanskje si at plottet virker vel konstruert. Samtidig tenker jeg at hele boka er en kraftig påminnelse om at sannhetene kan være så mangefascettert, og at vi gjør en stor feil når vi uten videre "hopper i konklusjonene" fordi alt virker så utvetydig opplagt ... Og som en parallell til hovedpersonen selv i boka, Sebastian von Eschburg: i kunsten er alt tillatt! Jeg fant historien fornøyelig og underholdende, og satte ekstra stor pris på de underliggende psykologiske temaene i boka. Som jurist må jeg dessuten si at jeg elsket scenen hvor forsvarsadvokat Biegler spurte ut politimannen som hadde gjennomført avhøret av Sebastian ... Dette er rett og slett mesterlig!

Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at dette er den svakeste boka Ferdinand von Schirach har skrevet. Tvert i mot opplevde jeg stigning i programmet i forhold til hans forrige bok - "Collini-saken"! Vi snakker uansett om en forfatter som ligger i det helt øvre skiktet av karakterskalaen. Helt til slutt: Boka er nydelig oversatt av Sverre Dahl!

Trur det var slik:

Chicago, du slumrende drømmeby, ved bredden av Michigan-vannet,
deilig om kvelden og i morgengry, må jeg sanne, må jeg sanne,
Deilig i dårlig vær, da smeller det så det drønner her, og med solen over by,
kan du pumpe ham full av bly, å, Chicago, mitt Chicago.

Chicago, deg lengter jeg alltid tll, du fyller mitt bankende hjerte,
der vet jeg bestandig hva jeg vil, jeg vil knerte, jeg vil knerte,
Deilig i dårlig vær, da smeller det så det drønner her, og med solen over by,
kan du pumpe ham full av bly, å, Chicago, mitt Chicago.