VI.12.XII Det var heller ikke noe mord
Ei logisk oppfølging av kapittelet føre: «Det var ingen penger. Det var ikke noe ran». Og nå: «Det var heller ikke noe mord». Og skjemtinga med diktarprofesjonen held fram: «I virkeligheten kan det dukke opp en mengde ting som unngår det fineste dikterblikk.» Fetjukovitsj ladar opp til det siste slaget.
Far, tilgjev dei, for dei veit ikkje kva dei gjer.
[Luk 23,34]
A MI PARTIDO
Me has dado la fraternidad hacia el que no conozco.
Me has agregado la fuerza de todos los que viven.
Me has vuelto a dar la patria como en un nacimiento.
Me has dado la libertad que no tiene el solitario.
Me enseñaste a encender la bondad, como el fuego.
Me diste la rectitud que necesita el árbol.
Me enseñaste a ver la unidad y la diferencia de los hombres.
Me mostraste cómo el dolor de un ser ha muerto en la victoria de todos.
Me enseñaste a dormir en las camas duras de mis hermanos.
Me hiciste construir sobre la realidad como sobre una roca.
Me hiciste adversario del malvado y muro del frenético.
Me has hecho ver la claridad del mundo y la posibilidad de la alegría.
Me has hecho indestructible porque contigo no termino en mí mismo.
XXIV
TESTAMENTO
(2)
DEJO mis viejos libros, recogidos
en rincones del mundo, venerados
en su tipografía majestuosa,
a los nuevos poetas de América,
a los que un día
hilarán en el ronco telar interrumpido
las significaciones de mañana.
Ellos habrán nacido cuando el agreste puño
de leñadores muertos y mineros
haya dado una vida innumerable
para limpiar la catedral torcida,
el grano desquiciado, el filamento
que enredó nuestras ávidas llanuras.
Toquen ellos infierno, este pasado
que aplastó los diamantes, y defiendan
los mundos cereales de su canto,
lo que nació en el árbol del martirio.
Sobre los huesos de caciques, lejos
de nuestra herencia traicionada, en pleno
aire de pueblos que caminan solos,
ellos van a poblar el estatuto
de un largo sufrimiento victorioso.
Que amen como yo amé mi Manrique, mi Góngora,
mi Garcilaso, mi Quevedo:
fueron
titánicos guardianes, armaduras
de platino y nevada transparencia,
que me enseñaron el rigor, y busquen
en mi Lautréamont viejos lamentos
entre pestilenciales agonías.
Que en Maiakovsky vean cómo ascendió la estrella
y cómo de sus rayos nacieron las espigas.
XXIII
TESTAMENTO
(1)
DEJO a los sindicatos
del cobre, del carbón y del salitre
mi casa junto al mar de Isla Negra.
Quiero que allí reposen los maltratados hijos
de mi patria, saqueada por hachas y traidores,
desbaratada en su sagrada sangre,
consumida en volcánicos harapos.
Quiero que al limpio amor que recorriera
mi dominio, descansen los cansados,
se sienten a mi mesa los oscuros,
duerman sobre mi cama los heridos.
Hermano, ésta es mi casa, entra en el mundo
de flor marina y piedra constelada
que levanté luchando en mi pobreza.
Aquí nació el sonido en mi ventana
como en una creciente caracola
y luego estableció sus latitudes
en mi desordenada geología.
Tu vienes de abrasados corredores,
de túneles mordidos por el odio,
por el salto sulfúrico del viento:
aquí tienes la paz que te destino,
agua y espacio de mi oceanía.
Igjen tala Pilatus til dei, for han ville gjerne gje Jesus fri. Men dei ropa imot han: 'Krossfest han! Krossfest!'
[Luk 23, 20-21]
Far, om du vil, så ta dette begeret frå meg! Men lat det bli som du vil, ikkje som eg vil!
[Luk 22,42]
Un'altra me voleva insorgere dal fondo, dove era stata sepolta sotto la crosta della mitezza, e mi si dibattava in petto mescolando Italiano e voci dell'infanzia, era tutta un clamore.
Eg seier deg, Peter: Hanen skal ikkje gala i natt før du tre gonger har nekta at du kjenner meg.
[Luk 22,34]
VI.12.XI Det var ingen penger. Det var ikke noe ran
Også i dette kapittelet viser til forteljaren til romanskriving og psykologi når han lèt forteljaren referere Fetjukovitsj, forsvararen:
Er ikke dette snarere en fantasifull antagelse som anstår seg en
romanforfatter?
og
Ærede jury, siden dette er psykologi med to ender, vil jeg ta fatt i
den andre enden, så får vi se hvilket resultat vi da kommer frem til.
Fetjukovitsj har eit stikk motsett perspektiv på saka enn aktoratet …
VI.12.X Forsvarerens tale. En stokk med to ender
Forsvararen, Fetjukovitsj, begynner; fyrst tilbakeviser han skuldingane mot Mitja, «ikke uten sarkastiske og ondskapsfulle bemerkninger», og deretter «hevet talen seg virkelig til patos». Dostojevskij lyt ha kost seg med å la forteljaren trekke parallellar til romanskriving, «særlig om man da fra naturens side er blitt utstyrt med stor psykologisk begavelse», og dette passar vel meir på forfattaren av Karamasovbrørne enn på dei fleste.
Jeg er så enig i det du skriver. Etter å ha lest alle de gode anmeldelsene, gledet jeg meg til denne for jeg liker bøker som utfordrer meg litt, men jeg ble veldig skuffet. Boka ble altfor akademisk og komplisert og jeg følte det nesten som om jeg satt og leste pensum.
J'ai horreur des condamnations à mort.
Så gjev då keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til.
[Luk 20,25]
VI.12.IX Psykologi for alle pengene. Den galopperende troika. Slutten på statsadvokatens tale.
Nå gjer statsadvokaten seg ferdig. Vi ser at (nesten) alt som skjedde før rettssaka, nå blir gjennomgått som ei rettssak, med aktorat og forsvar, ein prosess om livet og døden, om straff og skyld. Interessant er at statsadvokaten har kjennskap til Shakespeare og Hamlets monolog om å vere (dvs. leve) eller ikkje vere (dvs. døy). «Nei, ærede jury», legg han til, «andre får bare ha sine Hamleter, vi russere har nok med våre Karamasover!»
Eg ser forresten at ei dramatisering av romanen, Brødrene Karamasov, for tida går på Trøndelag Teater, og at Dostojevskij skal diskuterast på Litteraturhuset i hovudstaden. Det gror etter kommentarane våre.
C'est au moment du malheur qu'on s'habitue à la vérité, c'est-à-dire au silence.
... og det skal ikkje liggja att stein på stein i deg, ...
[Luk 19,44]