Trolldom i lufta er tittelen på ein stor roman av Kristofer Uppdal. I dag hørte eg på Isabel Allendes Ines, jeg elsker deg i bilen på veg til arbeidet, omsett av Risvik & Risvik og lesen av Gisken Armand. "Det ble spilt boccia og pelota," hørte eg i rundkjøringa; handlinga skjer i Chile i fyrste halvdelen av 1500-talet. Heldigvis har trollmennene velsigna meg med undervisningsfri fyrste time på fredag slik at eg kunne dure til ordboka og finne dette under oppslagsordet pelota:

3 Juego que se ejecuta con esta bola

Og esta bola er "denne ballen", som har vorte definert tidlegare, som nr. 2 i artikkelen om pelota. Og eksemplet er

Los niños jugaban a la pelota en el parque.

Så pelota er tydelegvis eit anna spel enn boccia, og omsetjinga "pelotaspiller" er derfor sikkert riktig, og reglane for dette spelet står her.

Fint! Da veit du vel om Dickensprosjektet her - det har ein del datoar som på ingen måte er bindande, og ein kan sjølvsagt lese dei bøkene ein ønskjer og i den rekkjefølgja som passar. Ja, vi har Goethe å ta vare på òg- har tenkt å ta med hans Italienische Reise neste gong eg skal til Italia.

Offisielle aktivitetar i Charles Dickensåret 2012 ligg på http://www.dickens2012.org/

Å. jaså, her skulle det ikkje vere trolldom? Kva møter vi her i denne bolken, etter å ha diskutert om celebro var trykkfeil for cerebro i den førre bolken? Jo, nettopp ein diskusjon om ein trykkfeil, som LAM viser til!

Men fyrst: Ein digresjon. Ein kamerat av meg var i Italia og fekk menyen på ein restaurant. Der stod det cervello, som han trudde var hjort – som heiter cervo («Mi verso es un ciervo herido,» som det heiter på spansk). Så det han fekk, var hjerne, cervello. Eg såg det på menyen førre veke, men stod over.

Så til denne vekas trykkfeildiskusjon: I II.24 seier don Quijote: «Todo es morir, y acabóse la obra; y según Terencio más bien parece el soldado muerto en la batalla que vivo y salvo en la huida; […].» Alle skal døy, og så er det slutt. Og etter det Terens seier, er det betre for soldaten å døy i slag enn å flykte i god behald. Seier don Quijote, ja. Men dette står ikkje hos den romerske diktaren Terens, seier LAM: «No se encuentra esta máxima en Terencio.» Ein annan utgivar, Arturo Marasso, meiner at det heller er tale om den greske diktaren Turtaios (Tirteo på spansk), og trur ikkje at vi har å gjere med ein trykkfeil («un error de imprenta»), men ei samanblanding av namnet på opphavsmannen til uttrykket, «intencional por parte de Cervantes, inconsciente por parte de don Quijote». Ja, så klart. For det kunne jo ikkje bli omvendt, kjære kommentator? At don Quijote var klar over at han snakka feil, men ikkje Cervantes?

Dei same tankane om døden skal vi, seier LAM, forresten finne att i prologen til dette bindet. Han om det, akkurat nå.

Og ikkje nok med dét: Eg underviser i det viktigaste faget i skolen her i landet, og klassa mi skal nå ta fatt på mellomalderen. Kva anna stod på planen min i norsk for denne veka enn Rolandskvadet? Tilfeldig? Neppe.

Da har eg fått kopla meg på denne vekas tråd. Så lagar eg eit nytt innlegg om andre sider ved II.22-24 seinare. Det gjer ingenting at vi er litt på etterskot - det ordnar seg. Eg skal snart til Tyskland, og da skal eg ha med Hans Fallada. Vi klarer oss!

Barnlig foreldrelykke

Forfatteren Geir Gulliksen har frem til nå vært helt ukjent for meg - inntil jeg fikk denne boka spesielt anbefalt av innehaveren i min stam-bokhandler for et par uker siden. Til min store forbaueselse kan jeg lese på Wikipedia at han har en rekke bokutgivelser bak seg - utgivelser som har gått meg fullstendig hus forbi. Mange av dem er riktignok diktsamlinger, og det kan selvsagt være noe av forklaringen. Like fullt - fire voksenromaner har han gitt ut, og "Forenkling" er den siste i rekken, som kom ut i 2010.

Boka handler om det pur unge studentparet Kristin og Kim som er dypt og inderlig forelsket i hverandre. Så dypt og inderlig at de egentlig ikke har lyst å gi plass til andre i sitt forhold enn hverandre. Hvor den ene slutter og den andre begynner, er ikke viktig for dem, for de er ett med hverandre. Kim heter forresten ikke Kim, men Kristin liker ikke hans egentlige navn og ender opp med å kalle ham Kim, som hun synes er mye finere. Det er Kim, som egentlig ikke heter Kim, helt enig i.

En dag oppdager Kristin at hun er gravid, og i den forbindelse bestemmer paret seg for å leie en mer egnet leilighet. Tilfeldigvis blir de leietakere i sokkelleiligheten til det litt eldre, barnløse paret Anna og Per. Uten egentlig å ville det, infiltreres Kristin og Kims liv i utleiernes liv. Samtidig som det å bli førstegangsforeldre er et sjokk for dem, kanskje særlig for Kims vedkommende, og Anna og Per kommer vel tett innpå, trenger de deres mer modne hjelp i en fase hvor babyen tærer på kreftene deres. Kim er farlig nær å skade barnet når han innimellom rister det for å få det til å slutte å gråte. Da de en dag opplever at de sovner i dobbeltsenga med spebarnet mellom seg, og våkner av at barnet, som fremdeles ikke kan krabbe selv, ligger på stuegulvet, regner de med at noen må ha vært inne i leiligheten deres. Gradvis bygges det opp en uhyggelig spenning mellom de nybakte foreldrene og det barnløse utleierparet ... Og det unge parets kjærlighet settes på så harde prøver at spørsmålet er om deres kjærlighet har en sjanse til å overleve ...

Geir Gulliksen skriver svært, svært godt! Og selv om han i likhet med mange av sine samtidige har gått på forfatterskole i Bø, har han helt sin egen fortellerstemme. Den mest dekkende beskrivelsen jeg kan komme på om hans måte å skrive på, er nærmest poetisk. Jeg siterer fra side 16:

"Han satt oppe om nettene mens det uformelige, det uferdige, det uforståelige vokste. Han satt som om noen ventet på ham, det måtte vel i så fall være henne. Var det sånn? At hun ventet på at han skulle ta henne igjen, at han endelig en gang skulle sitte overfor henne med åpent og avklart ansikt?

Se.

Se på meg.

Ser du meg?

Ja, jeg ser deg, og jeg lar meg bli sett av deg."

Det er virkelig en uhyggelig stemning som bygges opp etter hvert, og jeg klarte en stund ikke å legge boka fra meg. Desto større ble overraskelsen da jeg - med fare for at jeg nå røper for mye av handlingen - opplevde at spenningen til slutt forduftet ut i ingenting. Eller kanskje handlet boka egentlig om at parets indre spenninger ble projisert ut til omgivelsene? At den største faren egentlig lå i dem selv hele tiden? Styrken i boka ligger utilsomt i at vi kommer svært tett på hovedpersonene og deres følelser. Selv om jeg, etter å ha tenkt meg grundig om, ender med å gi denne boka kun terningkast fire - en sterk sådan, vet jeg med meg selv at dette er en forfatter jeg skal se nærmere på!

Og den hadde eg ikkje ført opp, nei! Så takk i like måte!

Tja, dei er jo forskjellige og har ulike innfallsvinklar. Hoem har jo ein fullstendig biografi, mens de bøkene aom Martin Nag er (med)forfattar av, meir ser på enkeltsider. Jo, nå veit eg det: Reise gjennom vår egen tid! Spennande tidsdokument! Sjølv har eg på spansk, som eit arbeidskrav under studiet, skrive om Grieg og den spanske borgarkrigen, men eg kjem nok aldri dit at eg får gjort manuskriptet klart til publiering.

Bøker i samlinga mi om Nordahl Griegs liv og forttarskap