Ja, på sundagar der eg har god tid, bruker eg å sjå litt i Vulgata, som er den latinske utgåva av Bibelen. Desse orda er altså frå 1. Mosebok, heilt fyrst i boka. Eg har begynt på den nye norske utgåva, men på sundagar prøver eg å studere den latinske teksta. Hebraisk lyt vente.

Kronologisk: Holberg, Wergeland, Bjørnson, Ibsen, Hamsun, Kielland, Undset, Duun, Nilsen, Grieg, Vesaas, Borgen, Nedreaas, Jacobsen, Henriksen. Og så blir desse tre ståande: Ibsen, Ibsen og atter Ibsen.

Har du nøyaktig tittel på denne lydboksamlinga?

Jeg skjønner at du opplevde det slik. For meg gikk imidlertid ikke årstidene i surr. Det var mer vekslingen i tid som kunne gå litt i surr.

En annerledes historie om den evige stad

Simen Ekern er idéhistoriker, forfatter og journalist, og han har tidligere utgitt boka "Berlusconis Italia". Men i stedet for å være oppfølgeren til denne boka, betegner han "Roma" mer som en slags forløper. For mens "Roma" handler om tiden fra 1950-årene og frem til i dag, med hovedvekt på ting som skjedde på 1970-tallet, handler "Berlusconis Italia" om tiden fra midten av 1990-årene og frem til utgivelsen av boka i 2006.

"Roma" inneholder en blanding av reiseskildringer og et politisk essay. Som Ekern uttalte i et intervju med Klassekampen 29. august 2011:

" ... skal man skrive om Romas skjønnhet, må man også skrive om de mørke sidene. Det moderne Roma har ei ganske blodig og konfliktfylt fortid. Og det politiske livet i byen er fremdeles preget av si nære fortid."

Mange grove forbrytelser begått i det politiske liv i årenes løp, fremstår fremdeles som mysterier, uoppklarte som mange av dem er. Blant annet inneholder boka et intervju med den aldrende politikeren Giuli Andreotti, som har rukket å bli 92 år. Ikke uten grunn betegnes han som "mørkets fyrste", fordi han har vært mistenkt for så mye, men har sluppet unna det meste. Det Andreotti har forstått, og som gjorde ham til en særdeles vellykket og inflytelsesrik politiker, er viktigheten av å være inne med Vatikanet og kirken for øvrig. Ekern har uttalt at han er "en av dem som virkelig har skjønt at for å styre Roma så må man balansere politisk makt med religiøs makt". Vatikanet har vært innblandet i mange skandaler opp gjennom historien - i så vel sexskandaler som finansielle skandaler. At kirken har lukket øynene for hvor pengene kom fra, og endog har bidratt til hvitvasking av dem, er ingen hemmelighet. Men bare så det er sagt: Mor Theresa var ikke særlig opptatt av hvor pengene kom fra, hun heller. Penger var penger - dvs. midler til å utføre mye bra, tross alt. Like fullt er det grunn til bekymring at Vatikanet angivelig har forbindelser inn i Italias mafia.

Aller mest fascinerende fant jeg historien om Røde Brigader og kidnappingen og til slutt drapet på politikeren Aldo Moro. Det har lykkes Ekern å få til et intervju med en av bakmennene, Valerio Morucci. Det har i årevis vært spektulert på at Røde Brigader samarbeidet med andre terrorister, og konspirasjonsteoriene som har versert gjennom flere ti-år, er utallige. Morucci insisterer på at medlemmene av denne organisasjonen opererte på egen hånd. Men det er mange pussigheter i historien som gjør at man nok må konkludere med at den fulle og hele sannheten fremdeles ikke er kommet frem.

For øvrig må jeg nevne at Fellinis filmer, og i særdeleshet La Dolce Vita, er viet plass i boka. Det søte liv står i dyp kontrast til den utvikling som har funnet sted i Roma i årene etter 1950-tallet. Eller gjør det det? Kjendiseriet og paparazzi-tendensene som nettopp oppsto i glamour-gaten via Veneto er i alle fall fascinerende lesning, og den fikk meg til å ville se filmen igjen. Og satt i et historisk perspektiv er filmen absolutt interessant, selv om tiden nok har løpt fra den!

Og når det hele ender med at fascismen, som ble forbudt ved lov i Italia etter andre verdenskrig, på ingen måte er død, så stiller jeg spørsmål ved om det egentlig er noen grunn til optimisme når det kommer til stykket. Roma - "den evige stad" - som jeg fra før av fortrinnsvis kjenner som en perle av en turistby med mange gamle bygningsklenodier, varme sommerkvelder, romantisk stemning og god mat - blir aldri den samme etter at jeg har lest denne boka. Likevel - eller på tross av dette - får jeg lyst til å kaste meg rundt og bestille en ny tur til denne fantastiske byen. Som Ekern skriver avslutningsvis i bokas forord: "I alle fall har jeg skrevet en bok jeg ville lese, men ikke fant, da jeg kom hit første gang." Nettopp!

Jeg opplevde "Roma" som den reneste page-turner! Simen Ekern er dyktig på å formidle kompliserte historiske sammenhenger, og han har åpenbart brukt mye tid på å granske ulike kilder. Dette vitner ikke minst et rikholdig noteverk og en flere siders litteraturliste på. Alltid når sakprosa-tekster og forsøksvise skjønnlitterære virkemidler blandes, kan det av og til halte litt. Like fullt synes jeg Ekern har lykkes godt i å få til en flyt i teksten som fengslet meg fra begynnelse til slutt. Her blir det terningkast fem!

Og for å gjere ferdig II.60:

Roque Guinart skjønner at dQs sjukdom hadde meir med å gjere med galskap enn med tapperhet («más en locura que en valentia»). Så kjem Claudia Jerónima, dotter av Simón Forte, og don Vicente. Kommentator LAM held fram med fotnotar om landevegsrøvarar, men dei får vente til neste gong eg les romanen.

Takk! Klassekampen vil i laurdagsmagasinet Bokmagasinet presentere Charles Dickens i jubileumsåret. Laurdag 7.1.2012 har Frode Johansen Riopell to artiklar. Og fleire kjem, kan vi lese.

Bolken er lang, og eg har brukt mykje plass på å kommentere fyrste delen av det fyrste kapitlet. Derfor postlegg eg denne kommentaren her, så får vi ta resten av bolken etter kvart:

I denne bolken er dQ på veg til og kjem inn i Barcelona. Han går her nesten inn i forteljinga om seg sjølv for å vise at den falske forfattaren tek feil (II.60). Han synest at SP er slapp – og trekkjer parallellar mellom seg sjølv og Aleksander den store, som ordna den gordiske knuten. Men SP tek litt innersvingen her på herren sin og krev orden i sysakene – ja, eit lite opprør mot etablerte maktstrukturar er dette: «¿Contra tu amo y señor natural te desmandas?» («Set du deg opp mot husbonden og den naturlege herren din?») spør dQ. Er ikkje stillingane så naturgitte likevel? SP er sin eigen herre – «ayúdome a mi, que soy mi señor» (heile denne replikken er frå eit ordtak om å hjelpe seg sjølv). SP gir seg ikkje; han siterer ein romance, dei siste verselinjene i den kjenderomancen «A cazar va don Rodrigo», seier LAM (svikt i allmenndanninga her; eg kjenner ikkje denne romancen, men kanskje står han i ei samling eg har):

Aquí morirás, traidor,
enemigo de doña Sancha

Det seier litt om forholda der nede på den tida at dQ skjønner at han nærmar seg Barcelona fordi det heng så mange lik i trea! Dette var lika av landevegsrøvarar, bandoleros, og dQ og SP blir raskt tekne til fange av nokon som driv i denne bransjen. Leiaren deira er ein person som faktisk har levd, fortel LAM. Pedro – eller Perot – Roca Guinarda er ein famosa personaje histórico, får eg vite, og eg skammar meg på ny: han er ukjend for meg. Fødd i 1582, i alle fall, som om det skulle hjelpe på (i 1614 ville han vere i trettiåra, slik Cervantes skriv at el capitán er). Cervantes teiknar eit idealiserande bilete av han – med edelt sinn, riddarleg verdiar, vågemot, høvisk framferd og det eine med det andre; dei to fotnotane om denne karen og landevegsrøvarar generelt er faktisk ein av dei lengste i heile boka. Cervantes «forspanskar» - castellaiza - det katalanske namnet hans til Roque Guinart, Røvaren hamna i Italia, og var i live i 1630, i alle fall. Kanskje, seier LAM, las han om seg sjølv i romanen, der Cervantes portretterte og idealiserte han. Sikkert artig, ja!

Interessant er forresten at Roque Guinart seier at dQ ikkje skal vere så lei seg, for han har ikkje falle i hendene på «algún cruel Osiris». LAM opplyser at han her seier «Osiris» i staden for «Busiris», som etter legenda var konge i Egypt. W bruker berre «Busiris», så her går vi glipp av ei forveksling, for Osiris var jo sjølve guden.

Vi går vidare med resten av kapitlet ein annan dag, og klarer sikkert dei andre kapitla i bolken etter kvart.

Eg har i kveld sett Et dukkehjem på dvd - fjernsynsteaterversjonen frå 1973 med Lise Fjeldstad og Knut Risan. Fjeldstad er ei av dei få i hovudrolla som får fram ei truverdig utvikling hos Nora - korleis ho speler til å begynne med fordi ho har vorte pressa inn i rolla som dotter, ektefelle og mor, for så, gjennom Helmers reaksjonar på breva frå Krogstad, innser samanhengen. Sjå berre på auga hennes!

Eg beit meg forresten merke i ein replikk eg ikkje hadde tenkt så mykje over før: På spørsmålet om ho ikkje ser utvegar, seier ho at ho ikkje ser nokon utveg som ho har lyst til å bruke ("til å benytte meg av") for å komme på fote økonomisk. Sjå dette i samanheng med det ho seier om at ei heimeverande mor lett kjem i kontakt med nesten "legekyndige koner", der samtalen dreier seg om sjukdommen til Rank, og vi får inntrykk av at lerkefuglen ikkje er så fremmend for heilt andre sider ved livet enn dei som dokkeheimen byr på. Dette er sterke saker.

Nå som dei fleste av oss sikkert er ferdige med A Christmas Carol, har eg flytt denne forteljinga til den plassen der ho kronologisk hører heime. Dickens skreiv forteljinga etter The Old Curiosity Shop og mens han dreiv med Martin Chuzzlewit. Men eg såg etter stoff for å drive litt med forteljinga i engelsktimane, kom eg over ein spørjekonkurranse. Eit alternativ til juletrefestar?

Uheldig at vi ikkje kan gi meir enn ei stjerne til eit innlegg.

Her er min oppfatning av boka:

Sigrid Undset befant seg i landflyktighet i USA under andre verdenskrig, hvor hun engasjerte seg sterkt bl.a. for Norge og de allierte. Hun hadde måtte rømme fra Norge pga. sitt engasjement for jødene samt sin motstand mot Hitler og nazismen. Hun reiste til USA via Sverige, og oppholdt seg i USA helt til krigens slutt.

Boka "Lykkelige dager" ble i utgangspunktet skrevet for amerikanske barn mens forfatteren oppholdt seg i USA. Ideen om at forfattere fra okkuperte land som var alliert med USA skulle skrive bøker om hvordan barn hadde det der "før tyskerne rykket inn og gjorde ende på de lykkelige dagene inntil videre", kom fra Eleanor Roosevelt. Etter hvert som bøker ble skrevet av de ulike forfatterne, våknet også Sigrid Undsets ønske om å skrive om norske barn.

Gjennom minner fra ett spesielt år på Bjerkebæk (ved Lillehammer) skriver Undset om sitt eget liv og hennes egne barns oppvekst i 1920-årene. Det handler om feiring av norsk jul, "pottit-ferie", multeplukking, familiens hundehold, somre på sætra, 17. mai-feiring og andre typiske forhold fra landsbygda i Norge. Det har åpenbart vært viktig å få frem det typisk norske i historiene.

"Lykkelige dager" er en nydelig liten bok, men som kanskje er mest interessant grunnet årsaken til bokas tilblivelse. Beskrivelsene av både mennesker og natur bærer preg av at en rutinert forfatter står bak. Det er ingenting å si på det rent språklige. Det er mulig at det er som å banne i kirka, men jeg synes at historiene som sådan ikke er blant Undsets beste. Fordi jeg vet at Undsets liv var alt annet enn idyllisk, svekker nettopp det forhold at hun har skrevet om sitt eget liv i svært bonderomantiske vendinger og skjønnmaler det meste, noe av kraften i historien. Det hadde nesten vært bedre om hun hadde skrevet en roman løsrevet fra sitt eget liv. Dette er nok ikke en bok som kommer til å sette noe varig preg på meg. Derfor ender jeg med terningkast fire denne gangen.

Takk for opplysningen! Det gleder meg at flere av bøkene hans er å få tak i!

Her er mitt inntrykk av boka:

Da jeg i oktober 2010 fikk se et intervju med Greg Mortenson om hans heroiske innsats for å bygge jenteskoler i Pakistan, var jeg ikke sen om å skaffe meg papirutgaven av denne boka - svært sikker på at den kom til å bli lest omgående. Slik skulle det ikke gå. Da jeg kom over lydbokutgaven på biblioteket for et par tre uker siden, tenkte jeg at det sannelig var på tide å få lest den ... en gang for alle.

Jeg var knapt kommet i gang med boka før jeg fikk vite at Greg Mortenson angivelig var en svindler, og at grådigheten tok overhånd i forhold til veldedighetsmidlene han har rådd over. Dette hadde jeg ikke fått med meg tidligere. I alle fall ødela det veldig mye av opplevelsen min av denne boka, og jeg lurte til og med på om jeg skulle gidde å fortsette.

Underveis i lesningen har jeg for øvrig prøvd å lese meg opp på hva denne svindelen egentlig handler om, uten at jeg har funnet ut annet enn at det er snakk om påstander som så langt ikke er endelig bevist. Særlig er det en meget irritert giver ved navn Jon Krakauer som i sin tid donerte 75 000 dollar til organisasjonen Central Asia Institute (CAI), som har gått historiene i "Tre kopper te" nærmere i sømmene. Dette har resultert i boka "Three Cups og Deceit" (Tre kopper svik), hvor Krakauer tar for seg alt som fremlegges som fakta i "Tre kopper te", og som han altså mener er oppspinn. Som Krakauer så lakonisk uttaler: "It´s a beautiful story, and it´s a lie." Uansett - det hele koker ned til at det blir opp til hver enkelt hvem man vil tro på, for noen fasit foreligger ikke, så vidt jeg har klart å finne ut. Kanskje er det ikke så rart at en mann som har oppnådd så mye og til og med har blitt nominert til Nobels fredspris (i 2010), utsettes for mistenksomhet og til og med litt misunnelse? Og hva tror egentlig de som donerer penger til slike prosjekter? At hver dollar skal gå til bygging av skoler, mens de som står bak ikke skal ha noe å leve av?

I "Tre kopper te" forteller Davis Oliver Relin Greg Mortensons historie, som starter med et mislykket forsøk på å bestige K2 i 1993. Han ble reddet av befolkningen i landsbyen Korphe i Nord-Pakistan, og i takknemlighet over dette lovet han å komme tilbake for å bygge en jenteskole. Mortenson holdt ord, og boka inneholder historien om alle vanskelighetene og utfordringene han møtte underveis i sitt prosjekt. I dag står han bak en rekke skolebygninger og er dessuten leder av CAI.

Mistanken som hviler over Greg Mortenson preger min oppfatning av denne boka. Akkurat det klarer jeg ikke å se helt bort fra. Når det er sagt må jeg også si at jeg ble grundig skuffet over boka. Den handler for mye om Greg Mortenson og for lite om prosjektene hans. Dessuten er fremstillingen av ham så ukritisk og glorifiserende at man kan spørre seg hvem som egentlig har skrevet boka - han selv eller biografen David Oliver Relin? Det eneste kritiske som fremkommer om Greg er at han ikke akkurat er noen organisator - ofte til de andre samarbeidspartnernes store fortvilelse. Jeg reagerer også over at det er mulig å få til så mye som Greg har fått til, og samtidig fremstå nærmest som rørende naiv. Han har tross alt fartet rundt i Taliban-dominerte områder, er amerikaner og det i en periode hvor USA ikke akkurat har styrket sin posisjon som verdenspoliti - definitivt ikke i det området han har operert i.

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, og kanskje er det riktigst å ende på noe midt i mellom. Ved denne vurderingen er det spesielt det ukritiske bildet av Greg Mortenson som trekker ned, i tillegg til at boka langt på vei handlet om noe annet enn jeg hadde håpet på. Boka er dessuten så full av klisjeer at dette tidvis kom i veien for budskapet.