Takk for nyttig info. Jeg tenkte jeg skulle prøve å lese et skuespill på Det nasjonale biblioteket etter det du sa, men så klart, de ligger ikke der.

Lykkes med andreboka!

Stig Beite Løken (f. 1985) debuterte i 2012 med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". (Linken fører til min omtale av denne boka.)

I år er forfatteren ute med sin andre bok - denne gangen med romanen "Skogen i tapetet". Rent sjangermessig mener jeg at denne boka må plasseres i grenseland mellom en voksenroman og en ungdomsroman, fordi den har noe å gi til begge målgrupper.

I romanen møter vi Mathilde, som er 17 år. Moren, stefaren og Mathilde har reist ut på landet for å rydde et hus de har arvet av mormoren. Relasjonen mellom disse tre, en død elg i skogen (som forresten er en hjort) og nabogutten Aslak, som ikke er helt som alle andre, er det vi kan kalle den røde tråden gjennom hele romanen.

Mathilde har det ikke greit. Uten at dette sies direkte, aner vi at moren antakelig er narkoman. Hun sover mye, er ikke til stede når hun bør være det, og overlater dermed Mathilde mye godt til den forfyllede stefaren Sverre.

"Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svette fra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyvedøren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv opp døren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen og glante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tomflasker.

Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare så vidt klarte å snakke.

Hva er det, spurte han. Stemmen var snøvlete.

Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen.

Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte." (side 7)

Mathilde har et eget forråd av penger, fordi dette er helt nødvendig. De to voksenpersonene som skulle ha tatt vare på henne, er stadig i beit for penger til mat, strømregninger og andre nødvendighetsartikler. Hun opptrer ikke bare som en reddende engel i det skjulte. De voksne regner med henne når de er blakke. Lønningene hennes som ekstrahjelp på Bunnpris varer imidlertid ikke evig, og en dag gjør Mathilde noe som ville ha gjort de fleste foreldre skrekkslagne dersom de hadde visst det. Mathildes voksenpersoner merker imidlertid ikke en gang at hun er borte.

"Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vi måtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hans og Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tornerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru av mitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg liggende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fasaner og blomsterkroner på det, områnget av mørke krokete greiner som lignet på lange tynne menneskehender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene for å være helt sikker på at de ikke beveget seg." (side 18-19)

Slik drømmer Mathilde seg tilbake til en barndom som har innholdt lysere sider ved livet enn hva hun er vitne til nå, omgitt som hun er av dysfunksjonelle voksenpersoner. Tittelen "Skogen i tapetet" og bokas nydelige og spesielle omslag henspeiler på akkurat dette: barndomsdrømmene om en skog i tapetet, som når som helst kunne bli levende i et barns fantasi, særlig når natten erstattet dagen.

Samtidig med at livet foregår der ute på landet, hvor ensomheten og et litt for stort ansvar trenger på, får vi innblikk i en verden som det dessverre er mange ungdommer som opplever: mobil- og nettmobbing av styggeste sort, hvor det henspeiles til sex. Vi aner også at Mathilde er forelsket i en venninne, gjennom at hun følger med på alt som skjer på Facebook-siden hennes. Hvordan hun blar forbi "kjedelige feriebilder", og hele tiden jakter på selfies ... Så faller hun i unåde hos vennene på grunn av et feiltrinn, og helvete er for alvor løs.

Stemningen i boka er fortettet og dyster, der den stort sett foregår i dysfunksjonelle omgivelser i skogen, like i nærheten av en død elg, som altså egentlig er en hjort. På dette punktet kjenner jeg en hel del igjen fra novellesamlingen som Løken debuterte med i 2012. Hvor langt må Mathilde gå før de rundt henne skjønner at det er hun som trenger hjelp og omsorg?

Stig Beite Løken har med denne boka evnet å sette meg i en tilstand av tristhet mens jeg leste, og det uten ty verken til melodramatiske triks eller klisjéer. Mathilde går nemlig ikke rundt og oppfører seg som en man bør synes synd på. Hun prøver bare å overleve i en tilværelse hvor hun egentlig ikke vet om noen annen måte å leve på. Samtidig skjønner hun at det er de voksne som må skjerpe seg - ikke først og fremst hun selv. Dysfunksjonaliteten hos henne kommer først og fremst frem når hun forsøker å skaffe mer penger, fordi forrådet hennes er i ferd med å gå tomt. Et forråd som utgjør selve basisen, det trygge i livet hennes. Uten penger risikerer hun å miste grepet over tilværelsen. Dette og små drypp av godhet som tross alt kommer fra omverdenen - også fra stefaren - er redningen for henne ...

"Skogen i tapetet" er en tynn og lettlest bok på 217 sider, men Løken har like fullt klart å skape et troverdig univers innenfor romanens nokså knappe rammer. Han skriver godt, og jeg merker at han har tatt sitt forfatterskap et skritt videre rent kvalitetsmessig. Spesielt Mathilde fremstår som svært sammensatt og med mange sider i sin personlighet, og dette beskriver Løken overbevisende fordi han åpenbart innehar den psykologisk innsikten som må til. Det øvrige persongalleriet er mer perifert, og beskrives kun i den grad deres handlinger og valg griper inn i Mathildes liv - slik det jo som regel er i en jeg-person-roman. Underteksten i romanen gjør at det blir en del igjen til leserens fantasi. Han våger å la det være en hel del uuttalt i relasjonene mellom personene i boka - slik det jo nettopp er også i det virkelige liv. Vi vet ikke alt, men er henvist til å gjette og tolke. Dét liker jeg godt, og akkurat dette skiller ofte det gode fra det middelmådige innenfor litteraturen, slik jeg ser det. Dessuten vil jeg understreke at Løken er god på dialoger. Disse flyter lett og naturlig, og dette medvirker til å gjøre romanen enda mer helstøpt.

Denne romanen kan jeg uten videre anbefale!

Hei Krira!

Mitt første innlegg satte jeg veldig på spissen når jeg skrev det, for å få frem poenget mitt. La meg forklare meg for deg, så du ikke tror jeg er ondskapsfull.

"Alle vet at å lytte til lydbøker er 'juks'" - Krira, vær så snill å legg merke til at jeg har skrevet ordet Juks med gåsetegn. Det gjorde jeg bevvist, for å vise at ordet Juks er en overdrivelse og ikke helt sant. La meg forklare mitt syn på lydbøker versus bøker:

Å lese en bok synes jeg er tyngre enn å lytte til en bok. Fordi når jeg leser er jeg mer aktiv i prosessen, men når jeg lytter er jeg litt latere. Det krever ikke like mye av MEG å lytte som å lese. Derfor skrev jeg å lytte er 'juks' fordi jeg føler jeg har fått med meg mye mer av en bok når jeg leser den.

La meg påpeke for deg at jeg også bruker lydbøker. Og at jeg ikke mener jeg er bedre enn deg eller noen andre. :-)

"En kan ikke si at en har lest en bok om en har hørt den nei. Da hadde jeg 'tatt deg' på det med en gang. Når det er sagt lytter jeg til lydbøker. Mange. Masse. I tillegg til å lese så klart. Det føles alltid bedre å lese en bok selv." - Da jeg skrev jeg hadde 'tatt deg' var også satt på spissen og er en overdrivelse, et språklig virkemiddel. I virkeligheten hadde jeg ikke fysisk eller psykisk ville tatt noen, jeg ville kanskje PÅPEKT at det er språklig feil å si LEST når en har LYTTET.

For alle dere jeg har provosert - det er jeg ikke lei for. Jeg er for yttringsfriheten.
Men for alle jeg har dypt fornærmet og fått seg til å føle mindreverdige fordi de lytter til lydbøker: til dere vil jeg virkelig si unnskyld. Jeg ser ikke ned på noen som lytter til bøker.

Jeg ønsker dere alle sammen en god helg.

Hei! Jeg synes det verken er uærlig eller mindreverdig å lytte til dn bok. Jeg gir bort lydbøker i gaver, anbefaler lydbøker og lytter til dem selv.

Ønsker deg en god helg.

Et interessant tema synes jeg for jeg har akkurat samme reaksjon som deg om det motsatte. For å sitere deg: «Mener du det? Dette kan neppe være noe "alle vet".....» - slik er det for meg når jeg leser at du synes er opplagt at man har lest en bok når en har hørt den.

Det blir helt feil for meg, det. Også brenner jeg for dette, så jeǥ synes det er like relevant med formatet (e-bok, lydbok, hardperm, mykperm) som innhold i boka. Selv foretrekker jeg å lese, men gjør alt; jeg lytter, leser og ser..

Som sagt tidligere i denne tråden, vi er jo forkjellige. :-)

Ønsker deg en god helg!

Forfatteren av boka, Lars Kittilsen var journalist og redaktør for Varden. Han innrømmet sitt alkoholproblem i sin egen avis i 2013, og deretteer ble det bok fordi han mener det er viktig med åpenhet.

I lang tid skjulte han alkoholproblemet og ble god til det. I boka skriver han hvordan alkoholen tok over hans liv. Han drakk når han var hjemme for seg selv. Det hjalp mot ensomhet og på humøret. Han drakk også mye mens han laget mat. Han skjulte problemet overfor familie og arbeidsplassen. Han fant hans måter å skjule det på, men når han en dag fyllekjører, er dobbeltlivet hans over. Sammen med hans nærmeste innser han at han må få gjort noe med problemet og søker opphold på Vangseter for å få hjelp til å leve et liv uten alkohol. Han forteller om livet før Vangseter, tiden på Vangseter for å få bukt med problemet og tiden etterpå. Hvordan det er å være åpen med et privat problem.

Dette er på mange måter en modig bok. Vi nordmenn er nokså private av oss og i den tiden vi lever i nå skal ingen innrømme sine feil. Man skal være lykkelige, pene og ambisiøse absolutt hele tiden. Svakheter er nærmest forbudt. Derfor er det fint og modig når noen har guts nok til å innrømme at de ikke har det så bra og står frem med sine svakheter. Å være menneskelig er nærmest "kriminelt" nå for tiden, for man skal alltid være så vellykket og fremgangsrik på alle plan, så det er bra at noen står frem med et privat problem. Vise at man bare er et menneske som "går" i kjelleren, fordi det hender, men det er bare ikke mange som innnrømmer det. Og det er leit fordi det er synd at folk skal se på en som skadet når man innrømmer sine feil. Alt skal være så forbanna feilfritt. Så det er fint at det er folk der ute som skriver bøker om sine feil og utfordringer. At de viser en menneskelig side av seg selv. Det er en lettelse i en tid som denne da alt skal være en dans på roser.

I og med at alkoholisme er et kjent problem som mange sliter med og det er heller ingen tvil om at Kittilsen skriver godt, så har temaet og biografier generelt lett for å bli litt tørt. Slike bøker har lett for å bli ensporet og man på en måte vet hva man får selv om man ikke har eller har hatt samme problem selv. Men det er "lett" å forestille seg det. Med tanke på at boka er kort kan innholdet likevel bli langdrygt siden det er snakk om bare ett tema og lesingen blir da gjerne litt tungtrødd.

Hei, jeg heter Lars ... (en alkoholikers dobbeltliv) er en dønn ærlig selvbiografi om et alvorlig tema og det er beundringsverdig at forfatteren innså sitt eget problem og gjorde noe med det. Ikke nok med det; han klarte også å fullføre en livsforandring. Boka er varm, informativ og menneskelig. Selv om jeg innrømmer at biografien er litt kjedelig innimellom (noe som det har lett for å bli i biografier ellers) er denne boka vel verdt å få med seg. Boka er et bevis på at det er lov til å feile. Det er lov å vise sine svakheter og få gjort noe med det.

Ps: Forordet i boka er skrevet av selveste Jonas Gahr Støre.

I helga skal jeg psyke meg opp til å møte opp på min mors 70 - års dag førstkommende tirsdag. Jeg hater slike anledninger for smalltalk er noe av det verste jeg vet (jeg mestrer det bare ikke), og jeg har ikke noe forhold til slekta ellers heller. Men det er snakk om en kveld, så det må jeg vel overleve og hva gjør man ikke for sine foreldre?:)

Men i mellomtiden blir det lesing i helga og jeg leser i: Stalker av "Lars Kepler" og Historiefortelleren av Jodi Picoult. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Alex av Pierre Lemaitre før helga er over. Kommer ikke til å bli ferdig med alle disse, men håper jeg leser ferdig minst to av bøkene før helga er over.

Ellers er det stille og rolig som vanlig, og jeg kjeder meg fordervet, haha. Jeg og denne kjedsomheten.

God helg til dere også.

Gode spørsmål gretemor. Tittelen er jeg veldig usikker på, men jeg føler den henspeiler seg på moren i boka. Hun er kontaktsøkende, får bevis på at hun får til ting hun ikke hadde ant (filmen) hun får faktisk også til en god kommunikasjon med Linn. Hun får til noe, hun betyr noe, og det tror jeg hun skjønner selv av det jeg kan huske fra boka.
Bokas omslag, vel, den ser jeg på som noe sort - hvitt i overført betydning. Er det forholdet til sønnen som er enten eller, sort - hvitt, godt - dårlig? Er det en scene fra bryllupet, fra filmen mon tro?

Tusen takk.

Imponerende at du leser førsteutgaven. Jeg snoket på utgavene til Hamsun som er skannet og ligger ute gratis til lesning på Nasjonalbiblioteket. Men jeg orket ikke, syntes det så så vanskelig ut, tungt. Men burde vel, språklig men også fordi det er gratis. I det minste vet jeg de ligger der.

Nå er jeg ferdig med Ny jord. De er ikke så ille, de minst leste, så langt.

Gåten Knut Hamsun som du anbefaler noterte jeg meg da jeg leste gjennom denne tråden. Jeg kan ikke annet enn å notere ned når noen som du, som har lest så mye av og om Hamsun anbefaler. Jeg noterte også alt det andre som du og flere anbefaler under.

Nå skal jeg lese lettere, og mer moderne litteratur. En liten Hamsun-pause før jeg begynner på et skuespill. Det blir å kjøpe og lese på nettbrettet det også.

Jeg er veldig opptatt av litteratur på den måten at både historiene (innhold) og formatet er spennende og relevant info for meg. Når jeg snakker bøker er jeg like interessert i å snakke om lesebrett\mykperm\hardperm\lydbok, innleser, oversetter... Dette brenner jeg for og liker å holde på med. Så er jeg så heldig å kjenne folk som har like dilla som meg, både bokbloggere og venner, søsken.

Hei! Jeg ville bare si at også jeg nyter bøker, tar meg god tid med dem, leser dem flere ganger, leser setninger og avsnitt om igjen. Skriver av og tar vare på favorittsitater. Jeg skriver om og snakker om litteratur. Jeg gir bort bøker i julegaver og bursdagsgaver. I jula ga jeg bort flere lydbøker jeg kjøpte som jeg syntes var bra. Jeg brenner for litteratur. Er opptatt av litteratur. Litteratur er ingen sport for meg, det er en del av livet, hverdagen.

Alle er vi forskjellige. Og det skal være lov.

Ønsker deg og dine en god dag.

Her er en anmeldelse jeg har skrevet om romanen Redaktør Lynge.

REDAKTØR LYNGE AV KNUT HAMSUN - EN POLITISK ROMAN

Da jeg begynte å lese Mysterier av Knut Hamsun visste jeg ikke det er flere verker av ham med noen av de samme karakterene som i denne boken. «Mysterer er løst sammenknyttet med de etterfølgende romanene ‘Redaktør Lynge’ og ‘Ny jord’ på den måten at deler av persongalleriet føres videre i de to bøkene.» Kilde. Nå har jeg lest ferdig Redaktør Lynge også. Neste blir Ny Jord, men først koseleser jeg Sorgenfri av Jo Nesbø, den fjerde boken om Harry Hole. Ved siden av å lese Redaktør Lynge hører jeg på en biografi om Knut Hamsun (Svermer og erobrer av Ingar Sletten Kolloen). Jeg fanget opp at karakteren Endre Bondesen og Leo Høibro som vi treffer for første gang i Redaktør Lynge møter vi igjen i Hamsun sitt drama Aftenrøde. Og det dramaet er tredje i en trilogi på 3 skuespill. Konklusjon: Planen med å lese en bok av Hamsun har utviklet seg til å lese seks. Litteratur er et spindelvev der alt er knyttet sammen og jeg er fluen som stadig er fanget i nettet.

Trengselen var forbi, fornedrelsens år var omme, han hadde så å si
intet annet minne tilbake om den enn de simple blå bondebokstaver som
han hadde tatovert inn på hendene engang derhjemme på bygden og som
aldri gikk ut hvormeget han nu hadde gnidd dem i mange år. Og hver
gang han skrev, hver gang han rørte seg til noe, lå disse blå,
skjemmende merker i lyset, – hans hender var og ble simple.

Redaktør Lynge er en politisk roman. «Romanens redaktør Lynge er en karikatur av datidens redaktør i Verdens Gang, Olaf Thommessen, og romanen ble skrevet i den hensikt å diskreditere ham som politisk motstander.» Kilde. Redaktør Lynge («man er presse, man er statsmakt») er vår hovedperson, en travel mann som jobber i Norges mest leste avis: Gazetten. Redaktøren er en slags kjendis som alle vet hvem er, og som alle menn vil være.

Han stanset helt borte ved den annen vegg og hilste hjertelig på en
ung dame med lyst hår og mørke øyne. Hun flyttet seg hurtig på benken
og han satte seg åpenlyst ved siden av henne. Det var klart å se at
han var ventet. Damen var fru Dagny Hansen født Kielland, en dame som
var kommet inn fra en av kystbyene og nu hadde oppholdt seg i
Kristiania i det siste år mens mannen, marineløytnant Hansen, var på
tokt. Hun hadde et overordentlig svært lyst hår som var oppsatt i
knute og hennes drakt var meget rik. Godaften, sa hun; De kommer
sent.

Dagny Kielland, som nå har giftet seg og heter Hansen, har en liten rolle i Redaktør Lynge. Henne møtte vi for første gang i Mysterier der hovedpersonen Nagel er grusomt forelsket i henne. Hennes venninne, Martha Gude som vi også treffer i Mysterier, har hun tatt med seg til Kristiania da hun giftet seg. Hun nevnes bare i noen få setninger før hun igjen er borte for oss. Hun har fått jobb som kammerpike hos Dagny. Dagny beveger seg fortsatt innenfor de dannede kretser og det er på den måten hun kjenner Redaktør Lynge. Hun innrømmer faktisk (for seg selv) at hun aldri har glemt Nagel fra Mysterier, at det var like før hun sa ja til hans frieri. Men så tok jo han livet sitt da han trodde det ikke var noe håp... Dagny er fortsatt en kokette i denne boken som i den forrige. Hun liker fortsatt å ha beundrere og å leke seg med disse.

Siden sitt ulykkelige forhold til en ung fremmed, en ren eventyrer ved
navn Johan Nagel, en uanselig dverg, som hadde dukket opp på hennes
vei ifjor og gjort henne ganske forvirret, hadde fru Dagny hatt sine
dulgte sorger å trekkes med. Forholdet var ikke endt med at en hatt
senkedes dypt og et pyntelig farvel hadde lydt, nei den ville mann var
gått på hodet i havet og hadde gjort ende på seg uten å si et ord. Så
hadde han simpelthen latt henne bli tilbake med hele ansvaret og
følgen var at hun hadde reist hjemmefra såsnart hun kunne og bosatt
seg i Kristiania. Også en tidligere historie hadde hun hatt; for en
stakkars blååret teolog var blitt så heftig forelsket i henne at ….
men det var for ynkelig, virkelig altfor latterlig, hun gadd ikke
skjenke det en tanke.

Redaktør Lynge har satt seg fore å felle regjeringen. Han er en venstremann og regjeringen har for øyeblikket gått over til høyre. Men på et tidspunkt sklir han litt ut av kurs, han forelsker seg nemlig i en ung pike; Charlotte Ihlen, som på sin side er forelsket og leker i sengen med Endre Bondesen. Disse to er hemmelig forlovet. Leo Høibro, som leier et værelse i familien Ihlen sitt hus, stakkars; han er også forelsket i Charlotte, han kjøper en sykkel til henne som han ikke har råd til og setter seg selv i gjeld. Vår kjære redaktør ansetter Charlotte sin bror, som er en høyremann! til å skrive i Gazetten, som jo er en venstre-avis. Dette gjør han for å komme nærmere Charlotte. Dette er et underholdende firkantdrama som blåser liv i denne karikatur-romanen.

Lynge hadde hatt lykken med seg, han var blitt en av landets mest
kjente personligheter, en mektig mann som med ett ord kunne bøye
nakker ned og tvinge sin vilje igjennom.

Leo Høibro er den karakteren jeg - som sikkert er meningen også - liker best. Politisk er han som ‘en ruteløs komet’, uten noen bestemt mening eller knagg å henge jakken sin på for å si det på den måten. En gang elsket Leo Høibro Lynge men nå ser han gjennom ham, han planlegger å avsløre ham som den falske mannen han er. Dette er, på toppen av firkantdramaet, pengeproblemene og den politiske maktkampen nok et spenningsmoment i historien. I Redaktør Lynge er Høibros meninger de samme som hos Hamsuns. Det Høibro sier har Knut tidligere gitt uttrykk for i virkeligheten.

Det var ennu et menneske tilstede, en frøken Gude, en dame med ganske
hvitt hår. Lynge hilste hjertelig på henne, han hadde truffet henne
før herute, hun bodde sammen med fru Dagny som søster, som kamerat.
Frøken Gude gikk forresten straks ut av stuen. Det gjorde hun alltid
når det kom fremmede.

I virkeligheten ble Knut Hamsun sveket av redaktøren i Verdens Gang: Olaf Thommesen. En gang i tiden var de venner. Olaf Thommesen lovte Knut å forsvare ham om han skulle bli beskyldt for plagiat av romanen Spilleren av Dostojevskij. Knut skrev nemlig en novelle med navn Hazard som lignet Spilleren. Men Både Hamsun og Olaf visste at Knut skrev den før Spilleren. Som Hamsun fryktet ble han beskyldt mange år senere for plagiat, men den ene personen som hadde så mye makt og som kunne redde ham sa ikke et ord. Derav fikk Hamsun ideen til å skrive Redaktør Lynge. Han maler et bilde av en redaktør som skifter politisk mening etter hva som gagner ham selv mest; en regissør som bare bryr seg om å ha flest mulige abonnementer. Redaktøren er svikefull og sleip, bare opptatt av penger og seg selv. Hele grunnen til at Olaf ikke ville hjelpe Hamsun skal visst være at Hamsun slaktet Ibsen. Olaf kalte Hamsun en sjarlatan i avisen sin. «Nå aktet Knut Hamsun å hudflette en redaktør som hadde alle likhetstrekk med Olaf Thommessen».
I biografien jeg lytter til før jeg sovner om kveldene lærte jeg at det er bruk og kast mentaliteten som beskrives rått og kaldt i Redaktør Lynge; en kaster bort mennesker når en ikke har bruk for de mer. Og selve smittebæreren er Redaktør Lynge (Olaf Thommessen).
Etter bare en uke måtte forlaget til Hamsun bestille et nytt opplag av boken. Det var første gang det hendte.

Men legg merke til at denne mann uten overbevisning, uten
vederheftighet satt tildoms over mennesker og ting bare i kraft av sin
evne til å lytte til seg byens mening. Hans personlige løshet trakk
ned den offentlige diskusjon, sådde forvirring hvor han kunne komme
til og svekket folkets følelse for ansvaret. Avveien, Lynge vil gjøre
en sving på seg, Lynge vil holde publikum i ånde med en merkelig ny
ting! Han viser seg fra en fremmed side, han overrasker, han vender
opp ned på alt stabilt og fast, enn ikke sin egen tidligere mening har
han mere aktelse for enn at han flirer den bort løst og lett, visker
den ut med en pussighet og lar den så glemmes. For en slik mann er
moralsk trohjertethet en smukk og hyggelig husdyd, politisk troskap og
sanndruhet en frase, et navn. Og han handler derefter. Han går og gjør
det ærlige venstrearbeide usikkert ved sine plutselige manøvrer, slår
til skjækene, fyller broderlandets presse med falske forestillinger om
den norske folkemening og setter oss år tilbake i vår forhandling med
svenskene om vår rett.

Jeg synes Redaktør Lynge inneholder et levende språk. Den er betydelig lettere å lese enn Mysterier. Tåpelige pek, søkte innfall, flere sider om bærsorter og sykkelritt gjør at jeg synes Knut Hamsun kan være ganske usaklig. Det samme følte jeg i Mysterier da han skrev side opp og side ned om en nedslitt stol. Det er flere karakterer å følge (Bondesen, Lynge, Charlotte Ihlen, Fredrik Ihlen, Høibro) og det liker jeg veldig godt. Det er mye fjas i Redaktør Lynge og Mysterier, jeg vet ikke enda om dette er typisk for Hamsun, at det er så mye snakk rundt og om ting. Hamsun tester tålmodigheten min, og etter to bøker av ham på rappen er Nesbø en befrielse å lese. Noen bemerket på Bokelskere.no det er lite naturskildringer i Redaktør Lynge, og det er sant. Det er en tendensroman. Den er ikke særlig dyp sammenlignet med hans psykologiske romaner. Den underholder mer enn den beveger. Jeg vet ikke om jeg helt forstår når Hamsun er ironisk eler spydig bestandig; men jeg har jo merket at denne boken er amper: «Redaktør Lynge og Ny jord blir kalt Hamsuns knyttneve-bøker». De er sinnabøker.

Nå skal jeg fortsette å lese krim før jeg på nytt tar tak i en roman av Hamsun.

Redaktør Lynge av Knut Hamsun
Gyldendal Norsk Forlag AS 2007
Format: E-bok
ISBN 978-82-05-41716-8
332 sider
Roman
Kilde: Kjøpt og lastet ned selv, lovlig hos ebok.no