Er det mer mellom himmel og jord?

Fire ungdommer rømmer fra Vassmo Gård ved å stjele en bil. Vassmo Gård er et sted for "vanskeligstilte" ungdommer. Disse fire ungdommene er mektig lei av autoriteter, terapi, og alt som har med Vassmo Gård å gjøre. De vil rømme fra alt og alle, gjerne forsvinne fra jordens overflate og bestemme over seg selv. Gjøre det de selv vil istedet for å høre på hva som er "best" for dem. De kjører av gårde uten noen plan eller strategi. Alt de vet er at de vil langt vekk fra den plassen som mulig. Kjøre til et sted hvor ingen kan finne dem. Ved en tilfeldighet havner de ironisk nok på en annen gård. I motsetning til den gården og Vassmo Gård er at gården de har rømt til ligger veldig øde og gjemt, det er gammelt (de må leve uten strøm), og der får de akkurat den friheten de trenger. Ingen masing, ingen regler. Hva er vel bedre enn det?

Denne vennegjengen som er på rømmen består av tre gutter og ei jente. Kalle er overmannen; han med muskler, "kult" språk og som mange frykter. Pia er den fineste jenta fra Vassmo Gård og har på en måte et forhold til Kalle. Andreas er Kalles "venn" som aldri tør å motsi ham og prøver å være like "kul" som ham. Og Jon er musikeren og drømmeren. Og hemmelig forelsket i Pia. Vennegjengen består mildt sagt av veldig forskjellige personligheter.

Hvor lenge kommer de til å oppholde seg på den forlatte gården uten å bli funnet? Holder de ut med hverandre? Og hva er alle disse hullene i bakken, og hvorfor står denne gården forlatt? Hva har skjedd med folkene som har bodd der tidligere? De fire vennene får uventet, hektisk, mystiske opplevelser og utfordringer i vente ...

Må innrømme at Jan Tore Noreng var en ukjent forfatter for meg, men å lese bøker av forfattere jeg aldri har lest noe av tidligere, er jo alltid spennende. Og grøss/mørk litteratur er i alle fall min gate, samme om målgruppen er for ungdom eller voksne. (Ja takk, begge deler). Med lovende, grøssende bokomslag og lovende konsept, måtte jo dette være bra! Men siden jeg er en erfaren leser, spesielt i den sjangeren, så har jeg jo selvfølgelig blitt mer kresen med årene, enten jeg vil det eller ikke. Det jeg mener er at som leser, spesielt i den sjangeren, krever jeg jo noe nytt. Noe nyskapende. På et vis var konseptet det, men på et annet vis så var det ikke det. Det er ikke ofte at jeg leser grøsserbøker om den type folketro som denne forfatteren bruker, bortsett fra i boka Stallo av Stefan Spjut som jeg leste tidligere i år. Så siden dette ikke var så originalt som jeg ønsket det skulle være, koste jeg meg med boka både med de overnaturlige elementene som dukket opp underveis og personbeskrivelsene. Det var lett å se disse ungdommene foran seg, og det var nesten som å være der på gården sammen med dem, på godt og vondt. Personene var troverdige og det er en gjeng som man lett kjenner seg igjen i fra ungdomstiden der en var sjefen/overmann og vi andre prøvde å finne vår plass i gjengen.

Og selv om de overnaturlige elementene ikke var så originale var som jeg hadde håpet, var dette likevel spennende lesing, selv om jeg egentlig er for "gammel" til å lese denne boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker (også bøker for voksne), men grunnen til at jeg også liker å lese ungdomsbøker er at jeg liker å holde meg oppdatert på hva ungdommer liker å lese nå for tiden. Jeg er en nysgjerrig leser. Og selv om denne boka ikke skremte meg på noe vis eller gjorde meg mørkredd (er dessverre hverken mørkredd eller husredd. Jeg må være kurert:), så tipper jeg at ungdommer som vil prøve å lese noe fra denne sjangeren, vil få mange gufne opplevelser både mens de leser denne boka og muligens etterpå. For min del ble dette som en mørk komedie, men det hadde vært artig å se denne på film!

Godvond leseopplevelse ....

Året er 2012 og Rose fyller 105 år. Selv om kroppen er gammel er hun likevel oppegående og fremdeles klar i toppen. Hun bestemmer seg for å skrive sin egen biografi. Hun har tross alt levd et langt liv, hun har opplevd det meste, og hun har ikke tenkt å gi seg med det første. Vi får et innblikk i livet hennes fra hun ble født i 1907 og frem til 2012. Hun skriver for det meste fra den tiden hun møtte og var gift med sin første mann, Gabriel, som hun fikk to barn med. Hun forteller også om tiden hun drev sin egen restaurant. Men familieidyllen slår sprekker når Gabriel finner ut at Rose har vært utro. Han bestemmer seg for å flytte og ha omsorgen for barna. Rose prøver å holde sorgen i sjakk ved å jobbe enda hardere, og en dag entrer Heinrich Himmler inn på restauranten hennes, og de får en spesiell connection. Eks - mannen hennes, Gabriel har påstått at han selv ikke er jøde, men en dag får Rose vite at både han og barna deres er fraktet bort sammen med de andre jødene. Himmler påstår at han vet omtrent hvor Gabriel og barna hennes er og skal holde henne informert. Men kan hun stole på ham eller har han andre intensjoner? Heinrich Himmer er/var tross alt Hitlers høyre hånd eller hans løpegutt om du vill. Er han til å stole på og er han den han utgir seg for å være?

Dette er en bok som er vanskelig å skrive om. Ikke bare på grunn av at boka inneholder alvorlige temaer, men boka er meget kort og jeg er redd for å avsløre for mye, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Så jeg har prøvd å formulere denne anmeldelsen i hele dag og jeg har ikke brukt så lang tid før på en bokanmeldelse. Jeg tar jo alle bokanmeldelsene jeg skriver seriøst og bruker mye tid på dem, men denne boka er ekstra vrien å skrive om, føler jeg. Men prøver det beste uten å ødelegge for noen.

Jeg ble litt skeptisk angående denne boka. Ikke for at den er basert på 2.verdenskrig, men fordi jeg følte at denne boka var litt i samme gate som Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson som jeg leste i fjor. Der også hovedpersonen er gammel, forteller om sitt liv og ting som er litt hinsides skjer. En slags mørk/svart komedie, og det kunne også Himmlers kokk også lett oppfattes som, i hvert fall i begynnelsen. Jeg var redd det ville bli omtrent det samme for jeg likte ikke Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant noe særlig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg liker ikke svart humor i bokformat. Det vil jeg heller se på tv-skjermen. I bokformat blir uansett type humor for tørt på en måte. I hvert fall for min del. Det er ikke helt min sjanger og jeg var redd denne boka skulle gå like bananas som Hundreåringen ....

Heldigvis er det ikke helt samme sjanger. Litt like, men samtidig ikke. Himmlers kokk er ikke bare en alvorsroman, men den har en mørk humor som også overdriver litt på lik linje som Hundreåringen som klatret gjennom vinduet og forsvant, bare at denne type humor var mer realistisk og nøktern. Denne forfatteren prøver ikke for hardt å være artig, og så er det en stor dose alvor også. La oss si at det er en dyster roman med en del gullkorn. Det er humor på alvor, om dere skjønner hva jeg mener? Ingen av delene er overdrevent. Den er nøytral og hvem bruker jo ikke litt humor i dystre situasjoner? Alle har jo hver vår form for forsvarsmekanisme. Og til tross for all motgang og nedturer som Rose forteller oss om, så er det alltid noe som holder henne oppe. Hun har en evig livsgnist og ingenting knekker henne til tross for alt hun har opplevd. Hun har sin sære måte å overleve på og kommer bare styrket ut av ting. Og hun tar oss med på livsreisen hennes ved å veksle nåtiden og helt tilbake til 1907, på en oversiktelig måte og kommer alltid til poenget. Franz-Olivier Giesbert har en lett og oversiktelig måte å gjøre dette på uten at vi roter oss bort i hvor i livsfasen til hovedpersonen vi befinner oss i.

Franz - Olivier Giesbert skriver om en sterk hovedperson som reiser seg opp hver gang hun møter motgang og sorg, hvordan hun har råd for alt, han beskriver hvordan hun prøver å overleve i de mest utenkelige situasjoner med en liten dæsj humor. Boka er litt overdrevent i blant, men det gjør ikke noe. Selv om jeg grudde meg litt til å lese boka for tenkte at det ikke var en bok for meg. Jeg var redd det var en overdreven humoristisk bok, men det var det heldigvis ikke. Selv om den ikke alltid er like realistisk, og inneholder litt galgenhumor så var dette ikke en bok å grue seg til å lese likevel. Og dette gir meg mersmak å lese flere bøker angående 2. verdenskrig. For jeg har noen bøker som er basert fra den tiden ulest i hylla og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å åpne dem om ikke altfor lenge.

Himmlers kokk var både hjertevarm, sårt og småvittig leseopplevelse. Og selv om det ikke ble en favorittbok for meg, så kommer jeg ikke til å glemme hovedpersonen Rose med det første.

Noen tanker: At forsvaret internt og overfor de som de har måttet rapportere til har rettferdiggjort sine valg og konsekvensene av dem med et slikt narrativ er jeg ikke i tvil om. Jeg vil dog ikke si at dette er et narrativ som har preget journalistikken her til lands (noe som heller ikke påstås i sitatet, jeg vet det), annet enn når norske soldater har dødd, i slike tilfeller blir det nærmest en nødvendighet av respekt for de etterlate. Jeg mener dekningen av krigen til tider har vært svært kritisk (med rette).

Flere bøker utgitt de siste par årene har grepet fatt i Norges feilsteg før, underveis og etter denne krigen. Få har sagt noe om det jeg noen ganger tenker er problemets kjerne: oss. Vi leser jo om og forstår forsvarets virksomheter som om det var et eget foretak, en business med "ups and downs". Afghanistan var en drømmekrig, ganske riktig. For oss var den fjern og uten konsekvens. Like nådeløs som historiens dom over krigen kommer til å være, vil den kanskje også være over vår manglende mobilisering mot den. Kanskje ser vi her baksiden av den medaljen jeg jo mener utvanningen av nasjonal stolthet på mange måter er: folk følte ikke sterkt nok at hva vi gjorde i Afghanistan også var nært knyttet til hva Norge skal og bør være.

Det norske forsvaret fikk en internasjonal bestilling og leverte sin tjeneste uten protest fra aksjeeierne.

Denne gangen velger jeg meg Arthur Omre - Smuglere
Jeg har lest Espen Søbyes gode biografien, men ingen av Omres bøker.

Biografi om Arthur Omre, en av mellomkrigstidens forfattere som levde et liv som overgår mang en roman. Han var anleggsarbeider på Rjukan-anleggene, i USA og Panama, og tapte alt under den norske jobbetidens spekulasjonskarusell. Omre startet et nytt liv som smugler i forbudstiden, og endte i fengsel - gang på gang.
Han het Ole Arthur Antonisen før han ble forfatteren Arthur Omre. På slutten av sitt liv ble han oppfordret til å skrive sin selvbiografi. Men han la den bort. - Mitt liv har vært for jævlig, sa han. Da han ble spurt om det ikke var mye selvbiografisk stoff i bøkene hans, svarte han: Ja, særlig i Flukten og i Smuglere, men pyntet på. Sannheten er mye verre.

Jo, jeg ser den. Jeg ble bare så entusiastisk, for nå håpet jeg at jeg kanskje kunne få lest de. Da tror jeg at jeg sletter tråden, rekker å komme med et annet forslag innen fristen i kveld.

Jeg har også hatt gleden av å lese denne boka. En rørende historie på så mange måter, der både far og datter møter vansker og store utfordringer i livene sine.
Interessant å følge den store mesters arbeid, forfatterskap og ikke minst hans korrespondanse med datteren som tidlig ble innskrevet i et kloster og som var ham til stor glede og støtte.

En varm og velskrevet bok om Galileo Galilei og hans datter, og som har undertittelen:
Et historisk drama om vitenskap, tro og kjærlighet.

Lekent, ømt og sårt

Om forfatteren og hans forfatterskap

Øystein Wingaard Wolf (f. 1958) er forfatter og sanger, kan jeg lese på Wikipedia. Det er særlig lyrikk han er kjent for, og hans imponerende bibliografi består også i all hovedsak av dikt - med en og annen roman innimellom. "I norsk samtidslyrikk figurerer han som en original og kraftfull outsider", kan jeg videre lese, og det er dessuten "skildring av enkeltmenneskets mentale og emosjonelle holmgang med livets store gåter" gjennom et "energisk og billedrikt språk" som kjennetegner hans diktning.

Selv må jeg innrømme at jeg hadde minimalt med kunnskaper om Wolf og hans forfatterskap før jeg møtte ham på Forfatterfight delfinale III på Kulturhuset (på Youngstorget, Oslo) rett før påske - der vi begge satt i juryen sammen med krimforfatteren Ørjan Nordhus Karlsson. Jeg fant ham så fascinerende at jeg bestemte meg for at jeg rett og slett måtte lese noe han hadde skrevet. Line (bloggeren bak Lines bibliotek) tipset meg i den forbindelse om "Brighton Blues", som hun selv har anmeldt på bloggen sin.

For øvrig kan det være verdt å få med seg at Øystein Wingaard Wolf debuterte med diktsamlingen "Morderleken" i 1981. Jeg teller dessuten 33 bokutgivelser og tre albumutgivelser i oversikten bakerst i boka. "Brighton Blues" er hans foreløpig siste bokutgivelse (2011), men det skal visst være enda en roman på gang i disse dager. Forfatteren har selv slitt med psykiske problemer (og har stått åpent frem med at han er bipolar), og at dette må ha inspirert ham i hans diktning, er vel hevet over enhver tvil. Da jeg møtte ham fortalte han dessuten at han har jødiske røtter, og også dette finner man visstnok spor etter i bøkene hans.

Om "Brighton Blues

Daniel er 18 år og har fått diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. Han lever sammen med sin gale (udiagnostiserte?) mor, etter at faren for mange år siden overlot dem til deres egen skjebne. Underveis kan man saktens lure på hvem som egentlig er "galest" - Daniel eller hans mor ...

"Jeg så på de røde skyene på himmelen. De liknet blødende katter, og jeg kjente meg kvalm. Jeg tok opp en skarp stein og skar meg i halsen. Alle nederlag ble tydelige. Bipolar. En skam for familien. Det eneste som hjelper er litium og elektrodene. Mamma gråter.

Det skyer over. Solen smelter inn i psykiaterens øyne. Jeg ønsker jeg var en gris som kunne slaktes en gang for alle. I stedet blir jeg ønsket velkommen tilbake til menneskeheten, må reise meg opp og gå med mamma på tehuset hvor hun ble sittende og gråte. Halve tiden ligger hun til sengs, halve tiden vasker hun for de rike. Hun gjorde meg til en gnom etter at jeg ble født, lærte meg å løpe alle de bratte bakkene til Seven Dials, men jeg falt ned i avmakten over å ha sett alle sammenhengene raskere enn noen. Hun tåler meg, men elsker meg ikke. Det er for mye å be om." (side 7-8)

Daniel drømmer om så mye - bl.a. om Sophia, datteren til O´Brien, som han jobber hos. Sophia som er så vakker at hun jobber som fotomodell, og som virker uoppnåelig ... For hva kan vel Daniel egentlig stille opp med? Han som har vært tvangsinnlagt åtte ganger de siste fire årene, og som er en skam for familien ...

Min oppfatning av boka

Kapitlene i boka er korte, og er nesten som små noveller i seg selv. På tross av alt det triste, øyner vi likevel håp. Masse håp! Språket er poetisk og vakkert. Boka er en tynn liten flis, men ikke la deg forlede til å tro at det er en lettvekter man har med å gjøre. Setningene er fortettede og presise, og fanger mye mer enn ordene i seg selv uttrykker. Kanskje er det det enkle, autentiske som ligger i uttrykket som gjør så sterkt inntrykk?

Det er så mange lag i romanen, som berører meg sterkt. Som f.eks. behandlingen Daniel får både av sin egen mor, psykiateren og det som må være barnevernet. Hele tiden er det de voksne som har definisjonsmakten, og mot dette er han sjanseløs. Men bare nesten. Redningen ligger i bluesen og munnspillet, vennskapet med Greyhound (en ulovlig innvandrer fra Nigeria), drømmen om Sophia og diktene han skriver. Da får det heller være at moren ikke elsker ham, håner diktene hans og anser ham som en skam for familien.

Jeg synes for øvrig at Frode Helmich Pedersen uttrykker det hele så fint i sin anmeldelse av boka:

"Selv om Daniel lider under morens manglende kjærlighet, er han altså også i stand til å more seg over henne. Selv når hun er på sitt mest ondskapsfulle, finner han glede i å skildre henne. Dette forteller oss noe om litteraturens og musikkens terapeutiske egenskaper. Gjennom poesien lærer den unge gutten å sette pris på livet slik det er, han «lærer å se», som Rilke i sin tid uttrykte det. Og gjennom bluesen finner han form til sin lengsel, og det gjør ham mer godt enn all verdens medikamenter og konsultasjoner hos psykiateren."

Jeg klarte aldri helt å få tak i når handlingen i boka kan ha funnet sted, men dette er heller ikke det viktigste. Badebyen Brighton utgjør et stemningsfullt bakteppe, med mye lettlivet moro sommerstid. Dette gjør at Daniel sluntrer unna medisinene som skal holde ham frisk og stabil, fordi det brennende ønsket om å være levende og fullstendig til stede i sitt eget liv vinner over fornuften. Han blir med andre ord atter manisk ...

Jeg ble svært sjarmert av romanen "Brighton Blues", og kan absolutt tenke meg å lese flere av Wingaard Wolfs bøker. Han klarer det kunststykke å kombinere smerte og humor og en slags letthet oppi det hele - noe som røsker solid opp i fordommene rundt at livet er slutt dersom man har vært så uheldig å få en psykisk lidelse. Er det noe jeg sitter igjen med etter å ha lest "Brighton Blues", så er det nettopp det stikk motsatte!

"Brighton Blues" er en roman som virkelig fortjener mange lesere! Den er rett og slett en perle!

Takk Jostein, skal jammen meg prøve det ut en dag.

Denne boka må jeg se å få lest skjønner jeg. Så morro å følge dere alle sammen i tekst og bilder. Hvordan får dere forresten inn bildene?

Haha! For øvrig artig å bli gjort oppmerksom på dette bildet, har aldri sett det før og "uventa moderne" traff spikeren på hodet.

Hesten som beskrives til slutt er kanskje av Delacroix.

Edit: Der var'n:

Hehe, artig øvelse. Sånn umiddelbart er det bare de to første jeg tar, det må være Hveteåker med kråker av Van Gogh og Hunden av Goya.

Kvinner i kunsten

Litt om forfatteren og hennes forfatterskap

Siri Hustvedt (f. 1955) debuterte som poet i 1982, men er nok mest kjent for sine romaner (i alle fall i Norge) - seks i alt - som har utkommet i årene etter 1992, hvor det så langt er "What I Loved" (2003 - "Det jeg elsket" på norsk) og "The Sorrows of an American" (2008 - "Når du ser meg" på norsk) som har vært ansett som høydepunktene i hennes forfatterskap. Inntil hennes essays og da særlig "The Shaking Woman or A History of my Nerves" (2009) og også "Living, Thinking, Looking" (2012) har plassert henne på kartet som en særdeles kunnskapsrik kvinne med særlig interesse for og innsikt i nervesystemet. En personlig opplevelse utløste i sin tid denne spesielle interessen.

For øvrig er Siri Hustvedt kjent som kona til Paul Auster, skjønt snart er det vel han som er kjent som mannen til Siri Hustvedt, dersom man skal bedømme dette etter hennes popularitet her i landet ... Vi er jo dessuten litt ekstra glad i henne siden hun har norske aner, og derfor må kunne sies å være norsk, selv om hun er oppvokst i USA. Mens jeg har lest så og si alt Paul Auster har skrevet opp gjennom årene, må jeg med skam å melde innrømme at jeg så langt kun har lest "Sommeren uten menn" og "Når du ser meg" - selv om jeg har omtrent alle bøkene hennes stående i mine bokhyller. Noen stor Siri Hustvedt-kjenner er jeg derfor ikke. Ikke enda ...

Promoteringen av boka

Dersom du er blant dem som av og til stikker nesen innom en bokhandel og da spesielt Tanum, kan du ikke ha unngått å legge merke til at Siri Hustvedt siste roman - "Denne flammende verden" - promoteres voldsomt for tiden - som "boka som gjelder nå". Leser du ikke denne boka, er du ganske enkelt ikke "med"!

I begynnelsen var jeg en smule ambivalent til at en bok som dette blir frontet så voldsomt, fordi jeg har tenkt at dette neppe kan være en bok som går rett hjem hos flertallet av norske lesere. Siri Hustvedt og Jo Nesbø har heller lite til felles, for å si det sånn. Etter hvert har jeg imidlertid endret standpunkt. For mens bokbransjen beskyldes for å satse altfor mye de typiske bestselgerne (og Jo Nesbø i særdeleshet) - ja, ofte bestselgere som ikke en gang tilbyr god kvalitet - så har man altså denne gangen gjort det stikk motsatte! Måtte riktig mange lesere få øynene opp for denne boka - selv om det koster litt å komme gjennom de første hundre sidene. Jeg lover at det går lettere etter hvert!

Om boka

Allerede på første side i boka presenteres det som på en måte er "plottet" i "Den flammende verden". Det handler om kunstneren Harriet Burden som etter å ha blitt skuffet over mottakelsen av sin kunst i New York på 1970- og 1980-tallet, bestemte seg for å gjøre noe helt nytt på slutten av 1990-tallet. Eksperimentet varte i fem år og endte i tre separatutstillinger i tre New York-gallerier.

"Ifølge Brickman engasjerte Burden tre menn til å opptre som stråmenn for hennes eget kreative arbeid. Tre separatutstillinger i tre New York-gallerier, tillagt Anton Tish (1999), Phineas Q. Eldridge (2002) og kunstneren bare kjent som Rune (2003), var i virkeligheten Burdens arbeider. Hun ga prosjektet som helhet tittelen Maskeringer, og erklærte at det var ment ikke bare å avsløre kunstverdenes antikvinnelige fordomsfullhet, men også å avdekke de komplekse mekanismene i den menneskelige persepsjon og hvordan ubevisste forestillinger om kjønn, rase og berømmelse påvirker en betrakters forståelse av et gitt kunstverk." (side 5-6)

Bokas forteller og redaktør er I.V.Hess, og historien(e) som etter hvert blir fortalt om Harriet Burden - til vanlig kalt Harry - og hennes virke består av mengder med fragmenter; mest av alt notatbøker merket med alfabetets bokstaver ført i pennen av kunstneren selv, men også intervjuer, skriftlige forklaringer m.v. Harriet - en oppdiktet person, bare for å ha nevnt det - er død (noe som skjedde 18. april 2004), og boka tar sikte på å fortelle historien om henne og hennes livsprosjekt - i form av en biografi utgitt etter hennes død. Hvem denne Hess egentlig er, utover at han/hun er kunstprofessor, får vi aldri vite.

Vi møter Harriet Burden, enke etter Felix Lord, mannen som gjorde det mulig for henne å leve av sin kunst uten å være opptatt av innkomster ... Harriet Burden som mor, som eksentrisk kunstner, som en figur i offentligheten som mange har meninger om (men kanskje ikke først og fremst som kunstner), men som ingen egentlig kjenner ... ikke utover myten om henne. Og nå altså med et brennende ønske om å teste ut hva som er årsaken til at hennes kunst overses i kunstkritikerkretser ... Fordi hun er kvinne? Bare derfor? Kvinne i en mannsdominert verden som egentlig setter mest pris på menns bidrag i kunstverdenen? Dette ønsker hun å komme til bunns i!

Så viser det seg likevel at det har sine sider å låne andre mennesker for å virkeliggjøre sin kunst - særlig etter som hele prosjektet i all hovedsak blir en stor suksess gjennom de stråmenn Harry har valgt ut til å respresentere hver sine deler av kunstverket Maskeringer. Kan en kunstner bli sjalu på en annens suksess - en suksess som i bunn og grunn skyldes henne og henne alene?

"Det er ingen tvil om at Anton var Harrys marionett. Hun hadde ønsket seg et tomt mannlig redskap å fylle med kunst, men Anton var ikke hul. Han var en person, og det var han som hadde levd i smigeren, som var blitt feiret og dyrket, ikke Harry. Han hadde kommet til henne og krevd sin rett som dyktig skuespiller, en annen type kunstner, det er så, men ikke desto mindre kunstner. Og jeg (Rachel Briefman - min kommentar) tror Harry misunte ham og foraktet ham for hans behendighet. Hun hadde vært naiv. Hun hadde innbildt seg at hun kunne låne kroppen til en mann til hevnplanen sin, men mennesker er ikke forkledninger. Om Anton hadde følt seg fanget i Harrys fantasiers garn, hadde hun på sin side oppdaget at hennes protesjé hadde sine egne drømmer." (side 128)

Den av Harriet Burdens "tre masker" som viser seg å være mest lojal i forhold til hennes prosjekt, er Phineas Q. Eldrigde. Ikke bare er han farget, men han er også homofil. Med andre ord med dobbel grunn til å bli diskriminert, men for alt annet enn kjønn som sådan. Han betrakter Harriet fra sidelinjen og sier det slik:

"Men Harriet Burdens status vokste i alle fall, ikke som kunstner, men som deltaker i spillet hvem-er-noen-og-hvem-er-ingen i New York City. Hun hadde holdt seg borte fra "alt det der" siden Felix Lord døde, og hadde skydd dette med hvem og hva, pengeelitens hertuger og hertuginner, snobbene med ervervet smak. Men nå var hun midt oppe i det igjen, ikke som Felix Lords "inngiftede vertinne" (Harriets eget uttrykk), men på egen hånd. De som ville være noe, likte Harry som formidler, likte henne som velstående forkjemper for unge, begavede kunstnere og som samler. (Ingen visste at hennes første "oppdagelse", Anton Tish, hadde stukket av. De gikk ut fra at han var i full gang med å forberede en ny utstilling.) Harry spilte rollen sin. Hun iførte seg sin egen maske, og da den først var på, ble hun bedre i rollen, sikrere på seg selv. Den passet henne. Hun ble faktisk mer sannferdig, "Jeg syntes den artikkelen var sprøyt fra ende til annen", sa hun til en dame som omhyggelig hadde merket sitt eksemplar av Art Assembly med Post-it-lapper. Og hun begynte å kjøpe kunst, for det meste av kvinner. Det er fabelaktig, sa hun om et oljemaleri av Margaret Bowland, og det er et røverkjøp." (side 147-148)

Snobberiet innenfor kunstverdenen, der noen få sitter med definisjonsmakten på hva som er god og dårlig kunst, ja, i det hele tatt med tanke på "hva som er noe", spisses i Siri Hustvedts roman om Harriet Burden. For verden vil bedras, og dette blir hun i særdeleshet klar over da hun etter hvert beveger seg over i den fasen der hun ønsker å avsløre den egentlige kunstneren bak prosjektet med de tidligere nevnte tre stråmennene. Man kødder nemlig ikke med kunstbransjen!

"Hva vil en kvinne? Hva ville Harry? Hun ville ikke være Rune. Hun ville ikke selge arbeidene sine for millioner av dollar. Hun visste at kunstverdenen stort sett var en mudderpøl av forfengelige posører som kjøpte navn for å hvitvaske pengene sine. "Jeg vil bli forstått," kunne hun skrike til meg. Det var et berusende spill hun bedrev, et filosofisk eventyr. Å, Harry hadde forklaringer, rettferdiggjørelser, argumenter. Men, spør jeg deg, i hvilken verden skulle denne forståelsen finne sted?" (side 188)

Hariet Burden gjør til slutt alvor av å avsløre sitt spill - at hun har brukt tre "levende mannlige masker" som psevdonym for sin kunst, og opplevde at kunsten hennes fikk en helt annen betydning i møtet med publikum - ikke minst takket være kunstkritikerne som har tillagt kunsten en helt annen tyngde når den er presentert gjennom menn. Dermed avkler hun hele kunstbransjen som falsk, og det gjør man ikke ustraffet.

Så kan man jo sagtens spørre seg om det er Harriet Burden som har utviklet seg til virkelig å ha noe å bidra med som kunstner, eller om suksessen hennes gjennom stråmennene ene og alene skyldes at publikum generelt og kunstkritikerne spesielt slipper å forholde seg til at den som har skapt kunsten, egentlig er en kvinne ... Det hele koker ned til hva kunst rent faktisk er - kun noen gjenstander som er mer eller mindre kunstferdig laget, eller om virkelig kunst er fyllt med noe mer - for eksempel at kunstneren har skjenket kunstverkene sine selveste sjelen og sine energier ...

Mine tanker om boka

Hvem er så Harriet Burden når det kommer til stykket? Bildet som tegnes av henne inneholder mange motstridende opplysninger, alt etter om man likte henne eller ikke. At hun på en måte ble "kjerringa mot strømmen", som kvinne i en mannsdominert verden, hersker det i alle fall liten tvil om. Likeledes at hun ikke helt mestret de sosiale kodene (les: snobberiet) for å skli inn i det gode selskap.

Underveis tenkte jeg også at montro om forfatteren selv har følt på det samme, der hun i mange år må ha kjent på at hun har levd i skyggen av sin ektemanns berømmelse - inntil hun på mange måter har tatt ham igjen og vel så det, uten at jeg har noe som helst belegg for å mene at det har vært noen innbyrdes konkurranse mellom ektefellene. Til det virker ekteskapet for solid og godt, rett og slett. Derimot handler det kanskje mer om ytre omstendigheter utenfor deres kontroll.

Jeg har lyst til å sitere noe Siri Hustvedt selv har sagt om sin bok i et intervju med Dagsavisen tidligere i år:

"– Romanen er en samling skrifter av og om Harriet Burden. Den har mange stemmer: Både menn og kvinner, hennes to barn; hennes elsker i senere år, hennes venninne som ble psykoanalytiker, og mange andre. Boka har introduksjon av en fiktiv kunsthistoriker som også har laget fotnoter, sier Hustvedt.

– Historien fortelles gjennom en kollisjon av tekst. Jeg ville skape det Bakthin ville kalt en polyfonisk tekst, der stemmene er svært ulike og brytes mot hverandre. Det er et narrativt forløp, men det er samtidig et komplekst litterært verk, der de motstridende ideene får stå i forhold til hverandre og skape noe som resonnerer sammen, sier Hustvedt."

I dette intervjuet forteller Hustvedt dessuten at romanen har noe mer enn et "underliggende feministisk raseri". Harriet Burdens eksperiment handler om persepsjon (hvordan vi tolker og oppfatter sanseinntrykk, for å si det enkelt), om hva som påvirker oss når vi vurderer kunst (blant annet). Harriet Burden føler det byrdefullt å være kvinne, og Siri Hustvedts valg av navn på kunstneren (Burden = byrde) er nok i så måte ment symbolsk.

I Morgenbladets artikkel datert 04.04.2014, som bare delvis er tilgjengelig på nettet, trekkes det paralleller til Carl Frode Tillers romantriologi "Innsikling", fordi Harriet Burden sirkles inn gjennom de ulike fragmentene i boka. En spennende sammenligning, synes jeg! For hva vet vi egentlig om andre mennesker og deres innerste hemmeligheter, når det kommer til stykket? Som en betrakter utenfra er vi i stor grad henvist til å gjette og tolke, med stor fare for at vi misforstår, underkjenner eller overdriver viktige sider ved andre menneskers personligheter.

Det er en komplekst anlagt roman Siri Hustvedt har skrevet denne gangen. Historien er så original og spesiell at jeg knapt kan huske å ha lest noe som ligner. At kvinner har lidd for sin kunst, er kanskje ikke noe nytt. At en kvinne velger å gå ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, er derimot ikke vanlig. Historien i denne romanen er meget fiffig bygget opp. Her skildres en kvinne som at på til snubler på startstreken fordi en av stråmennene som er valgt ut, nekter å innrømme spillet. Dette ble en nokså pikant del av historien, og bidro svært langt på vei til å bygge opp en dramaturgi i romanen. Som om kunsteren til slutt faller for eget grep, fordi hun har vært for naiv eller ikke sikret seg når det kom til stykket ... Hun ønsket å ta over hele regien, hun ønsket å overstyre det faktum at hun er kvinne, og så kommer det i siste instans likevel en mann i veien for henne ...

Riktig morsomme og originale var alle fotnotene underveis i teksten, og til og med Stefan Zweig er med på side 75! Hustvedt har dessuten fått med 11. september (2001) og dets betydning for kunsten og dens vilkår. Og som om ikke det var nok: Harriet Burden er jøde! Det kan jeg like!

Min konklusjon er at Siri Hustvedts bok er en fantastisk roman som spenner over mange temaer, som krever sin leser og som gir mangfold igjen til dem som orker å fullføre boka! Det er verdt slitet!

Godt svar. Problemet med generalisering er at man ikke fanger opp det individuelle og partikulære, slik som din nåværende situasjon. At prisstigningen på kyllingkjøttdeig har rast fra inflasjonsmålet er kanskje ikke noe som plager nordmenn flest, men det er av langt større betydning for de som ikke berøres nevneverdig av en prisnedgang på luksusprodukter (jeg hører selv til de som bryr meg mer om kyllingkjøttdeig- enn iPhone-priser). Kanskje er dette symptomatisk for en (skummel) utvikling mange har spådd vil ende i et middelklassens død-scenario (der brorparten har kommet seg høyere, mens en liten, ikke-hensyntatt minoritet relativt sett blir svakere og svakere).

Du lærte meg også nytt om leiemarkedet i byen. Måtte finne ut litt mer, merket jeg, og fant blant annet denne artikkelen som gjorde meg oppmerksom på forskjeller mellom de nordiske landene som jeg ikke var klar over: http://www.nrk.no/viten/privatisert-leiemarked-er-dyrere-1.11215303

Fotnote, litt relatert til første del av dette innlegget: Jeg leste akkurat her om dagen at World Economic Forum regner stadig økende inntektsforskjeller som den største trusselen mot verdensfred. Verdens 85 rikeste individer sitter nå på like mye penger som den fattigste halvparten av verdens befolkning, altså rundt 3,5 milliarder mennesker. Sykt.

Herlig. Den skulle jeg gjerne ha hatt hjemme hos meg. Jeg er horrorfreak:)

Sånn har været vært her også, spesielt i dag. Hvit himmel og snø som faller, så blå himmel med noe solgløtt. Våren er og blir ubestemmelig. Glad jeg er høstmenneske. Da er det mer stabilt og det er fint ute

Ja, det blir trist å avslutte Min kamp serien siden jeg har vært en hardbarket leser av den for tiden. Selv om den sjette (den siste) ikke måler helt opp til nivåene fra bok 1 - 5 blir det likevel litt trist og vemodig å avslutte serien. Litt blandet følelser. Litt vond og litt trist. Så grugleder meg til å bli ferdig med boka/serien. Litt rart å tenke på i etterkant at jeg sverget på at jeg ikke skulle lese disse bøkene siden den serien fikk så mye omtale i media, og tenkte også at det var bøker som ikke var for meg, men glad jeg tok feil og at jeg våget å lese den. Ingen tvil om at Knausgård kan å skrive. Han treffer meg i hvert fall.

Og ja. Å sitte hjemme hele tiden betyr ikke nødvendigvis at vi slapper av, er glade for å slippe å jobbe, og kan gjøre det vi vil osv ... Det stemmer i hvert fall ikke med meg. Dette er den 11 måneden jeg trør hjemme nå og jeg hater å være sykemeldt. Har ikke følt at det har gått bedre med tiden heller, heller det motsatte. Lei av å gå meg selv på nervene:) Så hjemmelivet er ingen fryd. Jobber hardt for å komme tilbake til arbeidslivet igjen, men vet ikke hvor lang tid det tar. Det er det som er det verste. Man vet ikke hvor lenge denne tilstanden varer. Så hvordan jeg holder ut vet ikke jeg, men må jo bare holde ut på et vis:)

Og det er bra at du leser noen sider når konsentrasjonen ikke er på topp. Det gjør jeg også. Hadde lesesperre for noen uker siden, men likevel leste jeg selv om det var bare noen sider pr.dag. Det er bedre det enn ingenting. Og glad for at det har løsnet seg for jeg blir litt apatisk når lesesperren kommer.

Poenget mitt var ganske enkelt at min regjering, ved å ha dannelse som overordnet mål, ville kunne skjøvet til side realpolitiske hensyn og at dette ville hatt en negativ innvirkning på vårt BNP og dermed på den enkeltes mulighet til å kunne kjøpe seg bøker. Det var ikke særlig gjennomtenkt eller seriøst ment, hehe.