Mark A. Gabriel er et pseudonym, som forfatteren har gitt seg selv. Hans virkelige navn var Mustafa, ifølge Wikipedia.
Islam og terrorisme ble skrevet og utgitt året etter terrorangrepet på World Trade center 11.september 2001. Derfor er selvsagt blant annet Osama bin Laden og al-Qaida selvsagt nevnt flere ganger i denne boka. Men han nevner også mange andre terrorledere og terroristgrupper.
Mark Gabriel var en tidligere topp professor i islamsk historie ved et av de beste islamske universiteter, muligens det øverste av dem alle, Al-Azhar-universitetet i Kairo, Egypt.
Han ble født inn i en muslimsk familie. - 12 år gammel kunne han resitere hele koranen utenat.
Dette er altså en forfatter som har god greie på det han skriver om.
Boka er meget informativ, har et lettforståelig språk og forklarer svært godt hva radikal islam er, og hele historien bak islam, og hvorfor islam så lett kan føre til radikalisering og terrorisme. Boka kan være nyttig for de som vil lære mer om hva islam virkelig står for.
En tidligere professor i islamsk historie, som begynte å stille spørsmål ved islams lære, ble arrestert og kastet i fengsel, torturert og nesten drept på grunn av sine kritiske spørsmål.
Han ble drapstruet av sin egen far etter at han sto fram som frafallen i 1994, og måtte derfor rømme fra Egypt.

Boka er delt opp i fem deler:
Del 1: MIN HISTORIE:
Denne delen handler om hvordan Mark Gabriels tidligere liv var, og hvordan han begynte å tvile, da han stilte spørsmål ved islam, ble arrestert og forfulgt og drapstruet, og om at han til slutt måtte flykte fra alt. Han konverterte til kristendommen. Mark Gabriel bor nå i USA, men kan aldri føle seg helt trygg for at ikke noen en dag vil prøve å drepe ham.

Del 2: TERRORISMEN HAR RØTTER I ISLAM:
Om kjernen i islamsk tro, menneskerettigheter under islam og hellig krig i koranen; dette er en fortettet historie om islam, som en svært undertrykkende og voldelig ideologi, utbrodert med mange vers fra koranen. Han forklarer hvorfor islam er så grunnleggende voldelig, med røtter i stammekulturen i det arabiske folket, - der det gjaldt å vise tydelig makt og sterke krefter overfor andre stammer.
Han tar også for seg desinformasjonen i media, hvordan islam fører Vestens mennesker bak lyset.

Del 3: FØLGER MUHAMMEDS EKSEMPEL:
Denne delen handler om arabisk kultur, som dro nytte av den gamle stammekulturens voldsmentalitet og praksis.
Terrorismen har røtter helt tilbake til det sjuende århundres Arabia.
Muhammed erklærte jihad - hellig krig, og jihads tre stadier. Jihad ble fullt utviklet i Muhammeds tid, og derfra kommer også at islam inneholder en stor og opprinnelig plan, nemlig at islam skal ta over og styre overalt i hele verden.
Løgn blir rettferdiggjort i kampen om å underlegge hele verden under islam. Bedrag godkjennes som krigstaktikk og som middel for å unngå problemer. Muhammed benyttet moskeer til krigsplanlegging og våpenlagring, noe de blir brukt til den dag i dag.
Han tar for seg Muhammeds liv og lære, og hvordan volden kom inn i islam. Bakgrunnen for den volden vi ser i dag, har dype røtter fra den gangen Muhammed levde og underla seg områder i Midtøsten, med rå makt og vold. Han forklarer også årsakene til mange av de konfliktene vi ser i den muslimske verden i dag.

Del 4: UTVIKLINGEN MOT DET MODERNE JIHAD:
Om terrorismens forfedre, fra år 600 til 1800, og om grunnleggeren av det moderne jihad.
Om filosofene bak jihad; det finnes flere bøker som inspirerer og leder dagens terrorister. De bruker ikke bare sitater fra koranen. Rekruttering til hellig krig skjer både på universiteter og i moskeer. I Egypt kontrollerer terroristgrupper egypriske universiteter. Iran gir inspirasjon til å kjempe for en ekte islamsk stat. De kristne i Egypt er mye utsatt for ran, vold, drap og diskriminering.
Mark Gabriel beskriver hvordan jihad spres som ringer i vannet, ut fra Egypt, med alle de forskjellige egyptiske militante islamistiske gruppene. Nå handler det om å angripe USA og Vesten, med alle midler.

Del 5: MUSLIMENE OG DE GODE NYHETENE:
Del fem kan sikkert være veldig nyttig hvis man er kristen og vil drive med vekkelse blant muslimer. Siden forfatteren selv ble omvendt fra islam til kristendommen, har han erfaring med denne prosessen for muslimer, som kan by på ganske mange forskjellige spørsmål og vanskeligheter, i og med at tradisjonene og levemåten i de to religionene er så forskjellige på mange måter.
En av de tingene Gabriel nevner flere ganger er det faktum at en muslim aldri kan være sikker på Allahs godkjennelse (bortsett fra gjennom martyrdom).
Men i Kristus, er frelse sikret for den troende: "Jeg har skrevet dette til dere som tror på navnet på Guds Sønn, slik at dere skal vite at dere har evig liv." (Joh 5:13)
Denne delen kunne godt ha bli tatt ut av boka og gjort om til et vekkelseshefte, men hele boka er nyttig for å få hele sammenhengen og overblikket, og er ikke tjukkere enn at den er lest ut på noen timer.

Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden (linken går til bloggomtalen min). Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur.

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt.

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning!

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!