Til slutt ble han kompromissløs ateist. Men med sterke åndelige interesser. «Han ble frelst fra troen - og den største frigjøringen var å kunne slippe alle religiøse grublerier», sier han.
«Gud er som mye annet i menneskehetens liv et resultat av evolusjonens virkning på hjernen vår», fortsetter han. «Mennesket har utviklet en forestilling om gud fordi det har vært nyttig. Men når det ikke finnes noen vitenskapelig holdbare bevis for Guds eksistens, da går det ikke lenger an å tro på den gamle måten. Da kan vi bare tro på Jesus som vi tror på de greske gudesagnene.»

Jeg tror slike tyranner finnes innenfor alle slags religiøse samfunn, og jeg har en mistanke om at de ikke tenker over hvor stor makt de har. De vil heller kalle seg tjenere. I alt hva de gjør - henviser de til den høyere makt. Den mektigste av alle: Gud. Eller Allah. Eller Jahve. Eller ...
Og det er nettopp det som gjør dem så farlige.
Verden er full av mennesker som har makt over andre. De fleste av dem er menn. Det er likevel en stor og viktig forskjell mellom en religiøs og en ikke-religiøs leder:
Den som er sjef for bedriften, kan sparke deg. Påføre deg en masse konkret elendighet. Det kan ende med at du må selge huset ditt, bilen din. Du kan føle at livet ditt er ødelagt, ja, det kan virkelig være ødelagt.
Sjefens begrunnelse kan være den dårlige økonomien, miljøet på arbeidsplassen, udugelighet. Begrunnelsen kan være sann - eller dekke over noe annet.
Men den religiøse sjefen kan ta fra deg noe mer grunnleggende. Fundamentet i livet ditt. Livshåpet. Den religiøse sjefen kan støte deg ut i det endelige mørket. I kraft av en autoritet langt større enn økonomisk lønnsomhet.
Denne sjefen kjenner nemlig sannheten. Den eneste, den saliggjørende. Og kan ved hjelp av den, støte deg ut i det ytterste mørket. Til fortapelsen. Til Helvete.

Men om Pernille bevarte det meste av gleden og trosvissheten, var hun ikke akkurat noen gledesspreder. For hennes store frelsesopplevelse hadde samtidig gjort henne til en troens tyrann. Og hun nølte ikke med å bruke sin autoritet som mor, svigermor, mormor og bedriftseier til å tvinge andre under seg. Gjør som jeg sier, noe annet er ikke mulig!
Hun hadde funnet friheten, de andre havnet i fangenskapet. Ble et offer for hennes rettroenhet.
Jeg husker fortsatt hvordan hun kalte til seg de ansatte - betjeningen - èn for èn. Underkastet dem strenge forhør. Som liten fikk jeg snike meg inn på soverommet hun og Synnøve Finden delte, og overvære forhørene. Hva har du gjort? Det var ikke bare arbeidsinnsatsen som ble saumfart. De måtte også gjøre rede for fritida, hvor de gikk, hvem de var sammen med, hva de gjorde. Pernille lå i senga med den åndelige målestokken klar, og holdt de ikke mål, var det verst for dem.
Jeg husker hvordan de ansatte - særlig de unge jentene - gråt.
Et lite lystelig resultat av den store, åndelige befrielsen: Den store, åndelige undertrykkeren.

Meningen med alle disse barnemøtene og søndagskolemøtene jeg ble sendt på, var vel at troen skulle få et solid feste. Og noe ble festet, for alltid. Noe jeg ikke kan legge bak meg. Men hvis tanken var at jeg skulle vokse med dette, og troen modnes til noe livsvarig, slik at alle møtene, og ikke minst møtene for voksne, søndags formiddags- og kveldsmøtene, skulle sikre troen i meg for evig og alltid, så - nei. Jeg kjedet meg, mer og mer jo eldre jeg ble. Og fordi jeg kjedet meg, ble det som skjedde på møtene, mer og mer fjernt og meningsløst. Jeg var og er så lei av møter at jeg alltid kvier meg for å gå på noe som helst som kan ligne på møte.

Nå er menneskene døde - vi kjenner knapt noen pinsevenner lenger. Men de er der likevel. De la premissene for troen, det vil si tryggheten over å tilhøre et sted, det riktige stedet.
Det er der all religion har begynt. Den har samlet i seg og gitt uttrykk for stammens fellesskap. Kanskje var dette de hadde felles ikke noe mer enn en stein. De har stilt seg rundt den, ofret og bedt og sunget. Steinen har vært kjernen i fellesskapet, styrken som gjorde dem trygge. Ja vel, det var bare en stein! Men det var deres stein. Og den var hellig, den var mektig, den var det eneste de hadde å ty til når vanskelighetene dukket opp. Vi må ofre, vi må be! Vi trenger hjelp! Så ofret de. Og ba. Og når det gikk bra, og vanskelighetene ble overvunnet, vendte de tilbake til steinen og takket. Nå hadde de beviset! Steinen var stor og mektig!

Når mine foreldre leste eventyr for meg som barn, husker jeg aldri at jeg ble advart mot å tro på troll og hekser etc. Det var helt unødvendig, det var noe jeg intuitivt skjønte. Kan det samme være tilfelle med himmel og helvete? Jeg lyttet på hva som ble sagt om disse stedene, men jeg trodde egentlig ikke på det, det var altfor usannsynlig. Jeg tror det er forklaringen på at jeg aldri ble bekymret for om bestefar endte opp i helvete. Jeg trodde rett og slett ikke på det.

Noen kristne synes å mene at vi mennesker er Guds favoriserte vesener. Det er da litt merkelig at han ventet 13,7 milliarder år før han skapte oss. La gå at han trengte noen milliarder år for at solen og jorden skulle oppstå med levelig vilkår for planter, dyr og mennesker. Men han kunne vel ha skapt oss for noen millioner år siden, det var mange dyrearter som klarte seg fint på jorden den gang. Men man regner med at menneskearten, Homo sariens, først oppsto for ca. 200.000 år siden. Først da oppnådde Gud sitt mål: å få tilgang til en dyreart med så høy intelligens at de var i stand til å tro på en gud. Det tyder ikke på at Gud var så veldig interessert i at vi skulle oppstå. Og i stedet for å skape oss fra ingenting, noe som mange kristne tror han ville ha klart, så lot han naturen gå sin gang og lot den skape oss ved hjelp av naturlover og naturlig utvalg, slik som darwinismen påstår skjedde. Det ser ikke ut som Gud blandet seg inn i denne utviklingen i det hele tatt. Selvfølgelig tror kreasjonistene noe annet, men de har ikke klart å overbevise noen andre enn sine egne om det. Så hvorfor skal jeg tro på en Gud som ikke har skapt oss, som synes å være helt fraværende i vår utvikling og samtidig synes å være helt uinteressert i oss?

Mange norske akademikere og intellektuelle baserer seg på at man gjennom dialog vil nå en slags enhet der alle etter hvert forenes om de samme grunnleggende demokratiske verdier. Feilen er ikke at de tror at egne verdier er rette, men at de tror at andre så lett vil bli enige om at de er rette. Denne troen hviler blant annet på forestillingen om at islam vil kvitte seg med middelalderske trekk, omtrent slik kristendommen gjorde.

I Norge er forestillingen om at menneskerettighetsideen er universelt akseptert, blitt sanksjonert også fra politisk hold. I den stortingsmeldingen som la grunnlaget for menneskerettighetenes inkorporering i det norske lovverket, slo Bondevik 1-regjeringen fast at menneskerettighetene er universelle, og at alle religioner har utviklet dem.
Meldingens forsøk på å hevde at ideen om menneskerettigheter ligger skjult i alle de store verdensreligionene, burde ført til protester fra religionsforskere og andre. I stedet ble tesen akseptert uten debatt. Norges problem er følgende: Den offentlige troen på at de eneste mulige og virkelige verdier en rasjonelt kan ha, er verdier som ligner på dem som er utviklet innenfor den nordiske velferdsstatens rammer.
Dette synet kan gi dystre perspektiver for integrasjonen av muslimske innvandrere i det norske samfunn. Men ikke nødvendigvis, fordi man må skille mellom islam og islamisme. Men det er grunn til å være pessimistisk for samfunnets utvikling hvis ikke intellektuelle og andre erkjenner at folk faktisk mener det de sier og gjør, også når de går inn for flerkoneri og steining eller avviser demokratiet og folkesuvereniteten som idé.

*Akkurat mens det ble stadig tydeligere at den etniske, kulturelle og religiøse sammensetningen av befolkningen i Norge gjennomgikk dramatiske endringer, foreslo Norges forskningsråd at historiefaget skulle forlate det nasjonale som fagets arena; den «metodologiske nasjonalisme» var farlig og anakronistisk. Forslaget ble lagt frem i Rådets evalueringsrapport om historieforskningen i Norge, «Bortenfor nasjonen i tid og rom: Fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historie.»* (2008).

Det er på høy tid at også Norges nasjonale historie blir forsøkt skrevet inn i globalhistorien. Da vil det vise seg at denne norske historien vil kaste nytt lys over flere av de store transformasjonene i verdenshistorien og berike fortolkningene av dem.

Jeg var luft og jeg var jord
Jeg var så mye
jeg ikke er lenger

Du kan se det på fotografiene
som finnes av meg fra den tiden

Jeg er ikke til å kjenne
igjen

Jeg er ikke
min nærmeste

Den tanken har erobret meg
med sterkere og sterkere kraft
i det siste

Altså: klarere ser jeg dere
meg selv får jeg ikke øye på

For seks millioner år siden hadde vi felles forfedre med sjimpansene. Så i løpet av seks millioner år har vi fått en sjel, i motsetning til apene. Vil denne forskjell gjenfinnes i genene og kan disse sjelsgenene identifiseres? Så vidt jeg vet har ingen lett etter slike gener, noe som vel tyder på at ingen tror at slike gener finnes. Men det finnes jo kristne biologer, de burde kanskje forske på dette spørsmålet. Men siden heller ikke disse synes å tro på sjelsgener, så finnes det vel heller ingen anatomiske forskjeller mellom mennesker og sjimpanser som forklarer at mennesker har sjel. Da ligger det veldig nær å konkludere at heller ikke mennesket har sjel.

Målsettingen for alle trossamfunn er ikke å frelse flest mulig mennesker, men å få flest mulig tilhengere. Og Gud er bare et hjelpemiddel for å oppnå dette.

Jeg begynte selv å tro at jeg var innenfor rekkevidde av hva jeg kunne mestre. Dette skulle jeg klare. Det ene benet foran det andre. Tjueseks runder gikk med et skrik på en kveldstrening inne på Bislett. Jeg hadde saaaaakte fart. Jeg kunne ikke gå, men jeg kunne løpe.

Grete Waitz skrev at det å føle at en må tisse kunne gå over. Det er bare å løpe på så absorberes fuktigheten i kroppen. Når jeg forsøkte å kjenne etter på de litt lengre treningsøktene, merket jeg at det forbausende nok stemte. Tissepresset gikk over. Det var spennende å utfordre min egen kropp.

Valgmulighetene vi har i den vestlige del av verden gjør livene våre komplisert. Det meste er opp til oss selv. Et liv i for eksempel Sør-Sudan inneholder derimot sterke føringer og begrensninger. Jentebarn blir voldtatt på vei til skolen og barn føder barn. Sult og krig herjer. I andre land er kvinneundertrykking systematisk og har ofte sammenheng med religion. Kvinner blir nektet utdannelse og muligheten til å forsørge seg selv. Det er langt unna vår vestlige ressurssterke verden der valgmulighetene nesten er uendelige.