Dette er bok nummer to fra politimannen og forfatteren Terje Bjøranger.
Temaet er menneskesmugling, sexindustri og narkotikaligaer, med særdeles brutale metoder for å få makt over mennesker og for å få folk til å tie. I tillegg er det noen upålitelige insidere i politiet som gjør etterforskninga mye vanskeligere enn den burde være.
En forholdsvis "grei og lettlest" krim å koble av med før påske. Det blir nok mer og mer krim å koble av med for meg nå framover. Har noen flere liggende på lur.
Skal jeg sammenligne de to bøkene fra Terje Bjøranger, så syntes jeg at den første boka hans - slik jeg husker den: Den tredje søsteren - var mer spennende og engasjerende enn denne.
Men begge bøkene har nok mange røtter fra virkelighetens politiarbeide.

En bok for spesielt interesserte!

Det begynner å bli noen år siden jeg leste Paul Austers (f. 1947) memoarbok "Vinteropptegnelser" (2012). Jeg ga boka toppkarakter. Boka er meget spesiell og jeg lovet meg selv den gangen at jeg skulle lese boka om igjen.

"Report from the Interior" utkom i 2013 (og på norsk i 2014), og også den handler om forfatterens liv. Boka fikk så lunkne kritikker at den har blitt liggende ulest helt frem til nå. Det var nyheten om en ny bok - "4 3 2 1" - som fikk meg til å finne frem "Rapport fra det indre", og omsider få lest den. La meg si det sånn: jeg ble skuffet over denne boka. Den første tredjedelen av boka kjedet meg, men den kom seg etter dette og da var det heldigvis noe stigning i programmet. Jeg satt igjen med en følelse av at dette var den delen av memoarprosjektet "Vinteropptegnelser" som ble til overs, og jeg opplevde heller ikke denne boka som så personlig som den første. Dette på tross av at vi i "Rapport fra det indre" får vite om sengevæting, om utenforskapet når man vokser opp og er mer begavet enn omgivelsene og om den turbulente tiden før han giftet seg med sin første kone.

Mens jeg i "Vinteropptegnelser" ble besnæret av fortellerstilen, der fortelleren omtaler seg selv som "du", var denne du-formen en smule irriterende og kunstig i herværende bok. Likevel bør ingen være i tvil om at Paul Auster er en fantastisk forteller! Litt strammere regi av boka kunne likevel ha gjort seg.

Frykten for polio i 1952, som Auster nevner i sin bok (side 62 flg.), har Philip Roth skrevet inngående om i sin roman "Nemesis". Men der Roth i tillegg beskriver et jødehat i New York i den forbindelse, der skriver Auster stort sett om frykten for å dø eller ende som krøpling for livet. Bevisstheten rundt egen jødedom våknet noen år senere, og skyldtes nok at foreldrene var sekulære og ikke fulgte noen form for jødiske tradisjoner.

"Brukte hun ordet antisemittisk? Det kan du ikke huske, men meningen var tydelig nok: Å være jøde var å være annerledes enn andre, å skille seg ut, å bli sett på som en outsider. Og du, som inntil da hadde oppfattet seg selv som amerikaner tvers igjennom, like amerikansk som noen passasjer om bord på Mayflower, forsto nå at det fantes folk som mente at du ikke hørte til i deres nærhet, at du ikke var helt hjemme selv i ditt eget hjem." (side 67-68).

Siden skulle Paul Auster utmerke seg som et svært lesende barn på skolen. Så mye leste han at en lærer en gang trodde at han bløffet da han viste frem leselisten sin, og hang ham ut foran klassen hans. Opplevelsen ble skjellsettende. Like fullt - han fortsatte å lese, samle på bøker og skrive små historier og dikt, fullstendig uvitende den gangen om at han senere ikke skulle gjøre annet ...

Det Paul Auster skriver om å føre dagbok, fant jeg glitrende og tankevekkende:

"Du prøvde å begynne på en dagbok da du var atten, men du holdt opp etter bare et par dager med en følelse av ubehag og forlegenhet og usikkerhet rundt formålet med prosjektet. Inntil da hadde du alltid sett på det å skrive som noe som beveget seg fra det indre og utover, et forsøk på å nå ut til andre. De ordene du skrev var beregnet på en som ikke var deg, et brev som skulle leses av en venn, for eksempel, eller en stil som skulle leses av læreren som hadde gitt deg oppgaven, eller når det gjaldt diktene og fortellingene dine, en ukjent person, en fremmed hvem som helst. Problemet med dagboken var at du ikke visste hva slags person du henvendte deg til, om du snakket til deg selv eller til en annen, og hvis det var deg selv, så virket det underlig og forvirrende, for hvorfor bry seg med å fortelle ting til deg selv som du allerede visste, som du nettopp hadde opplevd, og hvis det var en annen, hvem var i så fall vedkommende, og hvordan kunne henvendelser til en annen oppfattes som en dagbok? Du var for ung den gangen til å forstå hvor mye du kom til å glemme - og hvor fastlåst i nuet til å innse at den personen du skrev for, faktisk var ditt fremtidige selv. Så la du dagboken på hyllen, og litt etter litt, i løpet av de neste syvogførti årene, gikk nesten alt tapt." (side 160-161)

Siste del av boka er viet forholdet til Paul Austers første kone, fortrinnsvis før de giftet seg og befant seg i hhv. Paris og New York på slutten av 1960-tallet. Det som gjorde ham i stand til å huske så mange detaljer fra den første turbulente tiden i deres forhold, som var preget av lange perioder med atskillelse, var noen brev som han fikk tilgang til mens han holdt på med "Vinteropptegnelser". Mye av dette er absolutt interessant, men jeg ble likevel sittende igjen med en opplevelse av at det ikke helt hørte med i bokprosjektet nærmest ordrett å gjengi høyst personlige brev dem i mellom. Særlig ikke fordi andre partier i boka inneholder side opp og side ned om filmer som har gjort inntrykk på ham. Hvorfor han har valgt å sette sammen en bok med tre så umake deler, skjønte jeg egentlig ikke.

Alt i alt er dette en nokså rotete bok, som begynner med et forsøk på å rekapitulere en barndom for å finne ut hva som gjorde at han ble den han ble, nemlig et skrivende menneske. Det som likevel er interessant er opplevelsen av hva som preger et kunstnersinn eller et menneske som er over gjennomsnittlig begavet. Det handler mye om et utenforskap, om ensomhet og følsomhet, om mange indre liv-opplevelser, om et menneske som er mer tenksom enn andre, om depresjon ... Der noen kanskje bare ser "navlebeskuelser", der ser andre menneskelig dybde og innsikt i hva det vil si å være et menneske på godt og vondt. Noen mennesker, og gode forfattere i særdeleshet, evner som regel å sette ord på ting på en slik måte at alle vi andre skjønner sammenhenger vi antakelig ikke hadde skjønt på egen hånd. Akkurat dette klarer Paul Auster i denne boka også, selv om den som sagt fremstår mer rotete og ustrukturert enn hva han vanligvis er kjent for. Jeg er uansett glad for at jeg leste denne boka!

Helt bak i boka er det inntatt en hel del bilder fra den tiden Paul Austers liv refererer seg til. Jeg tenker at disse bildene ville hatt større relevans dersom de hadde kommet underveis i boka.

Dette er en bok for spesielt interesserte. Paul Auster-fans bør selvsagt vurdere å få den med seg!

Menneskerettighetsforkjemperen

Mohammad Mostafaei, fattiggutten som vokste opp i sin humørsyke fars restaurant sør i Teheran, der han var ryddegutt, oppvasker og oppvarter - ja, en travel altmuligperson, som knapt nok fikk tid til å gå på skolen, og slett ikke hadde tid til å gjøre lekser, - men som likevel begynte å studere da han ble voksen - og han ble det han hadde bestemt seg for allerede da han var 14 år gammel; han ble advokat.
Han ble vitne til en henrettelse den gangen, en gutt omtrent på alder med ham selv, som ble hengt fra en heisekran på torget i Teheran. Denne hengningen gjorde et slikt voldsomt inntrykk på ham at han aldri glemmer det. Den hengte guttens fortvilte øyne forfulgte ham. Da bestemte han seg for at han skulle bli advokat, til tross for at han nesten ikke hadde tid til skolearbeid, og slett ikke gjorde det nevneverdig godt på skolen.

Etter harde og flittige studieår ble Mohammad Mostafaei en svært vellykket forretningsadvokat. Men ved siden av sin vellykkede advokatpraksis, jobbet han gratis som menneskerettighetsaktivist og skrev blogginnlegg der han tok opp kritikkverdige forhold der mennesker ble fengslet, torturert og dømt til døden, uten lov og dom.

Han kjempet, sammen med andre uredde og frivillige advokater som gikk sammen i et nettverk, en menneskerettighetsorganisasjon som ønsket å se nærmere på forholdene i fengslene og som ville jobbe for rettferdighet og nåde for mange av de svakeste i samfunnet, som var dødsdømte, etter prestestyrets shariaregler i Iran. Noen klarte han å redde unna dødsdommene, mens andre dødsdommer ble fullført.
Prestediktaturet i Iran er nådeløst. Særlig går shariareglene ut over unge - og fattige mennesker, og selvsagt kvinner, som nærmest blir henrettet (og steinet) av prinsipp og som avskrekkende eksempler, for å holde oppsetsige kvinner på plass i underdanighet og frykt. Justismordene er mange og så grusomme og ondskapsfulle at det gjør vondt å lese om, - og det er vanskelig å fatte at et land kan behandle sine innbyggere på en slik måte.

I Iran trumfer sharialovene det vanlige rettssystemet. Dette gjør advokaters arbeid svært vanskelig. Det iranske diktaturet likte selvsagt ikke å bli kritisert for sine shariadommer og at advokater jobbet aktivt for å få hindret dem i å utføre dødsdommene mot personer som ikke hadde fått en rettferdig rettergang. Da han fikk en hel verden til å protestere på steiningen av Sakineh Mohammadi Ashtiani ble han svartelistet for alvor. Han var blitt for farlig, en trussel mot diktaturet. Mohammad Mostafaei måtte flykte fra Iran.

Jeg anbefaler alle å få med seg denne boka. Les denne viktige historien om advokaten og menneskerettighetsforkjemperen som ikke hadde samvittighet til å se på alle de urettferdige domsavsigelsene i Iran, uten å gjøre alt han kunne for om mulig å redde dem - fra galgen og fra steiningstorturen og døden.

I dag bor Mohammad Mostafaei i Norge med sin kone og barn. Jeg tror vi trygt kan si at vi kan være stolte over å ha fått denne iranske familien til Norge.

The Storyteller

Temaet i denne boka er alvorlig, tungt og vanskelig.
Jodi Picoult tar for seg de alvorlige krigsforbrytelsene fra andre verdenskrig, og gjør det så bra at det gjør fysisk vondt å lese om det.
Hennes måte å skrive om alvorlige temaer på er forbløffende dyptpløyende og variert. Hun er en mester i å skrive om kompliserte forhold. Ingenting er bare svart/hvitt.
Er det mulig å leve videre, få et godt liv, med så ekstremt vonde og traumatiske handlinger og opplevelser som de overlevende fra Auschwitz var utsatt for, og er det mulig at en tidligere krigsforbryter og morder fra fangeleirene er blitt et "nytt og bedre menneske"? Er det mulig å tilgi et slikt menneske noe av det som skjedde i konsentrasjonsleirene? 

Jodi Picoults bøker slutter aldri å begeistre meg. Hun skriver fantastisk bra og levende, og jeg liker best å lese bøkene hennes på engelsk.
Hennes hovedpersoner blir så ekte. Hun går inn i personene sine på en så overbevisende måte.
Dette er en meget engasjerende bok som ikke slapp meg så lett etter at den var ferdiglest. Det er tre år siden jeg leste boka, men den sitter i meg fremdeles.

Det nye blinkskuddet fra Jussi Adler-Olsen satt ganske bra det.
Det handler om penger.
Å drive med trygdesvindel, diskotek-ran og samtidig ha en saksbehandler i trygdesystemet som er mer enn drittlei og i tillegg utvikler seg til å bli et ondskapsfullt monster full av hatefulle hevntanker overfor alle sine egoistiske og tanketomme klienter; det dreier seg om oppdolla, selvopptatte ungjenter som aldri kunne tenke seg å jobbe for pengene de får ut av trygdesystemet, - kan bli fryktelig skjebnesvangert ...
- Særlig når en av trygdesvindlerne er et meget beregnende barnebarn av en gammel samvittighetsløs tysk nazist fra 2.verdenskrigs bestialske henrettelser, som i tillegg har tatt vare på skytevåpen og andre effekter fra krigens dager.
Carl, Assad og Gordon i avdeling Q samarbeider bare bedre og bedre; flere saker dukker opp på en og samme tid, og knyttes sammen med et gammelt drap for flere år siden - men Rose - stakkars Rose; hun lider seg igjennom hele denne halsbrekkende trygdesvindelsaken på sin helt egen måte.

Har ikke lest boka fra Hoff.
Derfor kan jeg ikke vite hvor veldokumentert hans etterforskning er. Jeg kan derfor bare forholde meg til sitatet om de 7 såkalte "profetiske åpenbaringene" som nevnes ovenfor, som gir meg assosiasjoner til diverse useriøse "profeter" opp gjennom tidene, i diverse mer eller mindre fanatiske religiøse sekter og trosretninger.

Hva denne Hoff står for, mener jeg kan være heller tvilsom misjonering. Her sier angivelig forfatteren norskamerikanske Jeremy Hoff (34) at han har skrevet «22. juli-profetien» for å vise hva som skjer når menneskene ikke følger Guds ord, og for å hindre at slike fryktelige ting skjer i Norge i framtida.
Og videre sier han: - Vi har et ansvar. Når vi ikke lever i samsvar med Hans ord, kan fryktelige ting skje.

Da må jeg spørre:
Er dette dommedagsprofetier fra en fanatisk religiøs person?