Bokelskere.no

Måtte jeg forsvinne for at de skulle bry seg om meg?. Plutselig var jeg gjenstand for all mulig oppmerksomhet, så mye at jeg nesten ble kvalt.

Han lyver ved hvert åndedrag, han lyver med hvert åndedrag, han kommer med teorier som er like ynkelige som han selv , og jeg håper at han langsomt blir kvalt av dem. Når jeg tenker på at han har barn, at kona hans har vært medhjelper, at hun ventet i årevis før hun tilsto det, samtidig som små jenter døde i ensomhet, mens andre lå begravet i hagen hans. Slike mennesker er ikke mennesker. Jeg vet ikke hva de er. Han heter Marc Dutroux, hun heter Michele Martin, men for meg har de ikke navn.

Borgermesteren besøkte meg hjemme. Jeg benyttet sjansen til å be ham installere belysning i den beryktede gaten ved stadion hvor jeg var blitt bortført. Mange barn gikk forbi der morgen og kveld. To eller tre uker senere var det kommet lys der. Dette måtte altså skje for at det skulle bli noe av !

En forbryter vender ikke tilbake til åstedet!

Heldigvis for meg var jeg, uten å vite det, en av dem som "overlever". Håpet lå der hele tiden et eller annet sted, det hadde ikke noe navn, ingen konkret eller logisk merkelapp. Det var knøttlite, men det var der, gjennom alle de motbydelige dagene.

Skyldfølelsen er et like effektivt våpen som en truende revolver.

Men når jeg nå er modig nok til å gjenopplive denne smerten, er det først og fremst for at en dommer aldri mer skal løslate pedofile midt i soningstiden på grunn av "god oppførsel" og uten noen form for forhåndsregler. Noen av dem regnes for ansvarlige for sine handlinger, og som intelligente. De regnes som soningsdyktige, med oppfølging av psykolog etterpå. Denne holdningen er skremmende dumsnill.

Mishandlede barn må være i besittelse av sinne og mot til å si i fra. Det verste det gjør, er å finne seg i den uretten de utsettes for. Problemet de møter, er hvor de skal rette sinnet, hvem de skal la aggresjonen gå ut over. Men de må ikke bare gi opp og "legge seg flate". Da har de tapt, og da står de i fare for å tape selve verdigheten, det viktigste et menneske har.

Det er om å gjøre at representanter for barnevernet , ansatte i barnehager og skoleverk, naboer og andre medlemmer av det samfunnet vi lever i, er på vakt overfor misbruk og mishandling. Ingen barn fortjener å bli utsatt for slike ting.

" Det jeg ønsker med å stå frem og fortelle min historie, er å gi det mishandlede barnet et ansikt - og så si klart og tydelig fra om at det offentlige hjelpeapparat ikke må svikte flere unge. I mitt tilfelle kunne alle rundt meg se at et sinnsykt menneske gjorde meg til voldsoffer. Kanskje er det slik også i dagens Norge at omgivelser og hjelpeapparatvet at det skjer overgrep, men ikke tar belastningen ved å gå inn i saken og foreta seg noe?"

Like før midnatt sto representanten for barnevernet i leiligheten. Da følte jeg en umiddelbar trygghet, selv om jeg aldri hadde sett mannen før. Intuitivt forsto jeg at han og de andre som sto i leiligheten, ville meg vel. Det var en uvant følelse. Jeg tror aldri jeg hadde kjent noe slikt tidligere. Noen ville meg vel !

Det jeg opplevde i miljøet rundt Jernbanetorvet sjokkerte meg. Dødsfallene gjorde et sterkt inntrykk, likeså at jenter helt ned i elleve års alderen prostituerte seg. Jeg var nysgjerrig, og jeg ble skremt. Selv om de ikke var eldre enn meg, trakk jeg et skarpt skille mellom deres liv og mitt. Gudskjelov gjorde jeg det. I dag vat jeg at det var det som berget meg fra et liv som deres.