Bokelskere.no

Hehe; herr Renberg! Du all verden, det er det ingen som har titulert meg som siden jeg bodde noen måneder i Tyskland for ganske mange år siden. Jeg har som prinsipp å ikke blande meg i diskusjoner om mine egne verk her på bokelskere, siden jeg synes det er lite kledelig og i tillegg synes det er viktig at folk får diskutere i fred uten at forfatteren skal stirre dem over skulderen, men litt fakta kan jeg bidra med: Det foreligger manus både til "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", og det finnes gjennomførinsgdyktige produsenter, regissører, kort sagt, det som trengs. Men de som styrer med de ulike tingene venter ennå på evt. tildeling fra Filmfondet. Jeg håper og tror mye kan hende for disse to prosjektene i 2010, men vi får vente og se. Uansett kommer det ingenting på lerretet før tidligst 2011.

Tore

Herlig!

Jeg har forresten en firbeint venn som lyder navnet Tore Hund ;)

Ettersom det er snakk om en toppliste over mest populære/leste bøker burde det vel holde med en måned?

Bøker jeg leser litt i nå og da har jeg markert som "skal lese".

Jeg har lyst å treffe Stieg Larssons Lisbeth Salander. Snakke med henne, være i nærheten av henne, observere henne, og kanskje følge henne over en tidsperiode. Hun fascinerer meg på mange måter og jeg kunne ønske jeg forstod mer av henne. Det gjør heller ingenting om hun ser ut som skuespilleren Noomi Rapace i filmatiseringen av triologien, for hun sklir perfekt inn i rollen som Lisbeth og skuffer på ingen måte. Hun har for min del blitt Lisbeths ansikt.

Ellers kunne jeg godt ha møtt Jarle Klepp, selv om jeg har en følelse av at jeg allerede har møtt ham, på en måte.. ;) Odda i oktober er mer enn fint, Tore!

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Herlig spørsmål!

Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".

Oh! For ei dame.

Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".

Ikke prøv å finne ut så mye om handlingen, bare gled deg, det er en fantastisk historie du har i vente!

Dette var litt morsomt å lese, for det var også den første voksenboka jeg leste. Jeg fikk den anbefalt på skolebiblioteket, hadde stort sett lest det som var av barne-og ungdomsbøker der. Jeg husker at jeg likte den, og følte meg helt klar for flere voksenbøker :) Men ferdig med barnebøker var jeg vel ikke, for jeg elsket å lese Anne Cath. Vestlys bøker høyt for lillesøsteren min helt til hun insisterte på å få lese dem selv.

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.

Jeg vet ikke helt om det argumentet holder mål for min del..

Det hørtes dramatisk ut. Hvorfor kan man ikke leve uten å ha lest denne, og hvorfor bør jeg lese den?

Jeg er i Stockholm sammen med Karl Ove Knausgård, i Frankrike og leter etter den tapte tid og på Costa Blanca sammen med Harald Strand som fullfører doktograden sin om Henrik Ibsens dramaer.

Utrolig hvor mange plasser det går an å befinne seg "samtidig", altså ;)

Interessant. Jeg insisterer ikke på noe konkret! Jeg tenkte på å dele den opp, ja, men så ble den som den ble, i hvert fall nå i første omgang.

Hun har begynt å legge seg tidligere enn før, det er som om kroppen hennes rømmer fra livet, den eneste måten å slippe unna på utenom døden, for når man sover vet man på et vis at man ved all sannsynlighet kommer til å våkne, det er noe vi setter vår lit til, det finnes en slags trygghet i det, for døden er ingen søvn, og det er tross alt søvnen hun er ute etter, ikke døden.

Ai. Den er kanskje litt lang, og noe jeg bare kom på i farten, men det er i det minste enn setning, genial eller ei.

:)

Jeg vil også lese den!

Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Åpningen av Mannen som elsket Yngve..! (Jeg merker at jeg stadig nevner den boken, noe som understreker hvor sinnssykt glad jeg er i den, så glad i den at det ligner en forelskelse, ikke bare ligner, men ER en forelskelse! For et liv du har laget, Tore Renberg, for et univers! Det er definitivt den boken jeg kommer til å huske om tjue år som min ungdoms aller største favoritt.) Tilbake til saken: Åpningen er så heftig! Så direkte! Så ekstremt fengende!

Okei: Det heter ikke EU, det heter ikke Russland, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists. Det finnes ingen Gulf-krig, det finnes ingen folkemord på Balkan, og det finnes ingen tiåringer som dør av LSD. E-post er science fiction, internett er mumbu jumbo og teori, og ingen kan brenne sine egne cd'er. Ingen har hørt Kurt Cobain synge "Smells like teen spirit", det er ikke grunge som gjelder, og ingen har lest i avisa at Cobain er død av overdose. Verden har ikke blitt servert Spice Girls, Beyonce eller Destiny's Child, Bono har ikke snakket med fremstående statsledere live på turné, og Blur har ikke krangla med Oasis om den nye britpopen. Keanu Reeves har ikke opphevet tngdekraften i "The Matrix", ingen har sett Ernst Hugo Järegård stå på taket av Riget i Køben og hytte neven mot Østersjøen idet han rober "Förbannade Danskjävlar", og Ross, Monica, Chandler, Rachel Phoebe og Joey har ikke fått 20- 0g 30-åringer til å sitte hjemme hver tirsdag kveld. Ingen snakker om webdesign, det går ikke an å få jobb som chatvertinne, og SMS er det ingen som har hørt om. Bill Clinton har ikke måttet tilstå, gråtende på en pressekonferanse, at han har hatt seg med aspiranten, Prinsesse Diana har ikke stått fram som anorektiker på fjernsyn, og hun er ikke død. Greta Garbo er heller ikke død, Astrid Lindgren er ikke død, Pol Pot er ikke død, og Kong Olav er ikke død. De britiske guttungene Roberg Thompson og Jon Venables har ikke myrda toåringen James Bulger på en jernbanelinje i Manchester, attenåringen Eric Harris og syttenåringen Dylan Klebold har ikke skutt ned tolv medelever og en lærer på Columbine High School i Jefferson, County Colorado. Kan du fatte det, at ingenting av dette har hendt? Synes du det høres bra ut? Det har ikke hendt.

Ja, jeg kunne fortsatt å skrive ut hele kapittelet, og neste og neste og neste. Hurra!

Denne begynnelsen får det alltid til å yre i kroppen min av pur glede over denne fantastiske boka..

Det å være annerledes og stå utenfor fellesskapet er vel noe som går igjen i forfatterskapet hans? I hvert fall ser jeg en sammenheng der mellom Falketårnet og Løvekvinnen. Skrev han ikke også en bok om prinsesse Märtha?