Bokelskere.no

I tausheten min er jeg uten ansvar.

Bare tanken er et sukkertøy som jeg suger på for mest mulig nytelse.

Jeg tenker på alle de kiloene som er meg og som jeg må bære med meg hele tiden. Bare huden min veier tre kilo alene, og tarmene mine er ti meter lange. Og alle nervetrådene bundet sammen i en eneste lang snor ville rekke tre ganger rundt ekvator.

Mine egne ord har lagt seg ned innved veggen. Jeg prøver å puste liv inn i dem, kiler dem og blåser. For det verste er når ordene mine dør.

Røret er et dødt lem, en likdel, og stillheten er uutholdelig som et altfor stramt belte rundt livet. Jeg hører bare mitt eget sus, havet i konkylien, blodet i årene mine, øret som synger.

Buskene står i snø til livet. Jeg veit akkurat hvordan det kjennes.

Tenk om jeg bare kunne lene meg tilbake og forsvinne i luft og skygge, slippe taket i dagene og la dem løpe vekk fra meg, løpske hunder fri fra båndet. La dagene forsvinne i det fjerne. Tenk om jeg bare kunne lukke øynene og oppløse meg i en vind, bli flak og aske og jord og sand og virvles vekk. Klippe meg ut av kalenderen, skli sidelengs ut mellom linjene og forsvinne.

Noen ganger føles det som om noen har tatt en kniv og skåret over alle trådene i hukommelsen min. Jeg har følelsen av at det er noe viktig jeg burde huske.

Jeg er på fornavn med dørhåndtaket, det tar meg i hånden.

Jeg prøver å lese himmelen over meg. Jeg prøver å tyde snøens lette skrift.

Savn er bølger på havet, ulik i styrke, men alltid i bevegelse.

Og da han først tenkte seg om, kom detaljene tilbake, de har en tendens til det. Kanskje var det derfor han prøvde å unngå å tenke så veldig, kanskje djevelen lå i detaljene, detaljer han helst ville glemme?

Sånn i ettertid tenker jeg at det fantes millioner av veier fram til oss. Og bare en vei ut.

Og likevel. Karen med så svære never at det tykke tauet virket som en sytråd mellom fingrene hans, hadde åpenbart sett verre ting gå i land.

Skal jeg bare fortsette? Som om alt er ved det samme? Som om solnedgangene er de samme og steinene fortsatt ligger som et perlekjede langs fjellets nakke? Som om gresset duver i vinden på samme måte, og grusveien svinger seg til høyre i akkurat samme vinkel rett ved der du løftet en tafatt hånd til meg da du dro?

Skal jeg bare ta én dag av gangen? Skal disse armene bare omfavne en annen som venter på kaia, stryke ham over kinnet, skal leppene mine smile helt naturlig til ham, skal jeg forme ord som beskriver denne sommeren, det jeg kan fortelle fra denne sommeren? Alt det andre, alt det jeg aldri kan fortelle og aldri kan glemme, skal jeg bare legge det bort?

Kanskje hver dag er et liv for seg.

Dette
er kyster vi aldri har sett, kanskje tidsaldre
bak mørkets tepper, dimensjoner
like ved vårt ansikt som kan forandre alt.

Kanskje et ekko av oss selv, konkyliesuset av våre kriger
eller bølgeslagene fra et hav under menneskets hjerte.

Jordklodens helautomatiske rotasjonspresse
trykker daglig sin avis, for den som kunne lese.
Adresseløs og katalogført i evigheten.

Hvor finner vi nu
det som kan binde sammen det spredte.
Stien i stjernene, kompassnålens veier
eller linjene i alle pikers hender
som ligner vinden gjennem rosene.
For det er sent

snart bærer elven mine bilder ut,
åssider, speilinger av hus, et elsket ansikt
bærer den ut til havet. Alt skal ryddes
uten et ord og kloden bøyer
rolig sin skulder mot natt og dag.

Noen som prøver å spille fløyte med amputerte hender