Bokelskere.no

Var det ikke slik at hun alltid hadde fått vite at hun var født til noe spesielt, og nå var hun sjuogtjue. Hvor var det spesielle blitt av?

For forsoning er ikke noe man bare tilbyr andre, det er like mye noe man tilbyr seg selv.

Det bare bekreftet inntrykket om at dette verken handlet om jus eller rettferdighet, men var et hevngjerrig angrep på kvinnelig seksualitet, med sharialoven som verktøy. Her gjaldt det å vise for allmennheten at enhver kvinne som ikke lyder sin mann, og som i tillegg søker trøst hos andre menn, skal dø, uavhengig av om det finnes lovhjemmel eller ikke.

Sakineh Mohammedi Ashtiani ble benådet og satt fri 18.mars 2014.

I saken mot Sakineh var det undertrykkelse av kvinner som var selve poenget og det egentlige mål.

Jeg visste imidlertid at for å få steinet et menneske, må det gjøres noen forberedelser. Blant annet må det rekrutteres mennesker som faktisk er villige til å holde steinene i hånden og kaste dem mot et hjelpeløst menneske, som først skriker av angst og smerte, og som deretter besvimer og til slutt dør. Det skal noe til for å verve den typen mennesker som i Guds navn dreper en forsvarsløs tobarnsmor som de ikke kjenner og derfor ikke har noen grunn til å hate eller mislike. Selv om steiningssakene avsluttes med prestens forsikring om at handlingen skjer i Guds nåde og at bødlene er Guds hjelpende hender, er det en lang vei fra ord til gjerning. Det finnes historier om dem som har brutt sammen idet de skulle kaste steinene, fordi de i siste sekund har innsett at Gud var i ferd med å gjøre dem til de usleste torturister og drapsmenn. Bødlene må derfor plukkes ut etter en slags logikk der de enten er for dumme til å forstå hva de er med på, eller så hjernevasket at de faktisk tror de utfører Guds vilje - eller har en så sterkt utviklet psykopati at de ikke tar inn over seg offerets lidelser.

Lenge hadde myndighetene vært ute etter meg, og sensuren hadde stengt bloggen min flere ganger. Jeg fant imidlertid metoder som gjorde at jeg kunne åpne nye blogger på utenlandske servere og på den måten omgå den innenlandske sensuren, selv om jeg visste at det var farlig, svært farlig. Selv om budskapet mitt var tydelig, valgte jeg alltid å holde meg til et saklig, fagjuridisk språk og med henvisninger til Gud og islam. Da var det vanskeligere å ta meg, som i dette tilfellet, der jeg viste til islamsk nåde.

Jeg hadde kjempet med alle de våpen jeg hadde, men opplevde at flere av mine klienter var blitt henrettet, klienter jeg hadde stått nær og vært sjelesørger for i tiden før henrettelsen. Det var en svært krevende oppgave som jeg heller ikke var utdannet for. Jeg hadde heller ikke noe annet å tilby enn ord og medmenneskelighet. Når man møter unge mennesker som burde hatt hele sin fremtid foran seg, men som blir nektet det av et regime som ikke er i stand til å skjelne mellom rett og galt og heller bruker frykt og religiøs overtro som våpen, virker alt nytteløst. Det finnes ikke rettferdighet, og det finnes ikke håp, bare et knugende regime som nekter sine innbyggere selv de mest selvfølgelige menneskerettigheter.

Jeg forsto at det var et endelig farvel til mitt land, min jobb og min familie. Det var ikke bare en flukt fra undertrykkelse, det var også en flukt fra alt jeg var og alt jeg sto for - og en reise inn i en fremtid jeg ikke visste noe om.

I de fleste land er fengselet en mellomstasjon, og friheten er noe der fremme det går an å se fram til. I Iran er fengselet for manges vedkommende enden på reisen, og i fengsler som Evin er det mange som bare går og venter på sin egen død, samtidig som de har et lite håp om at skjebnen skal være god mot dem, og at det likevel finnes en eller annen slags rettferdighet i form av benådning eller i det minste straffereduksjon.

Mitt liv har alltid vært som en elv. Den fører meg fram mot et mål et sted, jeg vet bare ikke helt hvor og når.

Min lykke handlet ikke om å tjene penger. Det var ikke Teherans velstående forretningsstand som trengte min hjelp. Det som ville gi livet mening var å hjelpe de svakeste, de elendige. Jeg var en av dem, en gategutt, og de trengte meg.

Et fritt menneske har tusen ønsker, men et ufritt menneske har bare ett.

For alle er det en ekstrem påkjenning å sitte i ventecelle før en henrettelse. Er du ung, er det enda verre. Er du i tillegg offer for et justismord, er belastningen ikke til å fatte.

Sharialoven, slik den tolkes i Iran, setter den nedre aldersgrense for å bli straffedømt til 15 år for gutter og ni år for jenter.

Kawsars hånd smyger seg forbi de grå hårtustene, som er blitt glisne etter et helt år med barbering, og over et glatte beskyttende hudlaget over kjønnet. Hun skrubber arrvevet og den slappe huden for å prøve å fjerne den mugne lukten hun er redd hun er omgitt av det meste av uken. Hun har ingen godhet for denne delen av kroppen sin, den har bare brakt henne smerte og skuffelse, og hvis hun kunne skure den bort, ville hun ikke savne den.

Hvem hun enn var, den bitre trollkonen som pønsket ut denne praksisen en gang i hedensk tid, må ha overbevist de andre om at dette var måten å skille de sterke fra de svake på - at jenter som ikke overlevde dette, ikke var verdt melken de trengte for å vokse.