Jødanes gud var ein stammegud, og andre stammar i nærleiken hadde sin gud. Når ein stamme vart erobra i krig, noko som ofte skjedde, måtte taparane erkjenne at vinnaranes gud måtte vera den sterkaste, altså måtte dei begynne å dyrke han i staden. Dei som ikkje gjorde det, måtte vera toskar og illgjerningsmenn.
Men nettopp det at det "fanst" ein gud eller eit knippe gudar pr. stamme, måtte få enkelte til å tenkje at ettersom den eine eigentleg er like god som den andre, kan det vera det same med dei alle, med andre ord: Ingen av dei finst. Dessutan hadde dei kontakt med andre kulturar, både nære og fjerne, og visste at der dyrka dei atter andre gudar. Dette minner om ei enkel, men viktig innvending den britiske filosofen Bertrand Russell såg mot at religionen kan vera sann: Den som blir fødd i kristent land, blir kristen, mens den som blir fødd i hinduland, blir hindu, osv. Hadde Russell vore fødd i India, ville han ha vore ein hindu, slo han fast. Religionen er tilfeldig, og da kan han ikkje vera sann. Det var dei som kom inn i slike tankebanar, som var toskar og illgjerningsmenn.
Hehe, Harlan Coben er en luring.
I denne boka er ingenting slik du tror det er, og ingen av personene er slik du kanskje tror.
Innfløkt krim med svært høyt spill.
Blant konkurrerende hypoteser burde den med de færreste antakelsene velges.
Mannfolk som mangler selvtillit på så mange fronter, klarer fortsatt å innbille seg at de er uimotståelige for alle kvinner.
Alltid bedre å være på vakt. Ting kan alltid fortelles senere, men kan aldri bli tilbakekalt når de først er sagt.
Idiom med parodisk tilsnitt, brukt i indianerromaner av tvilsom kvalitet. Nordamerikanske indianere fikk ofte oversatt sine kjælenavn fra indianerspråket til engelsk, og enda flere nyanser kunne bli borte ved sekundæroversettelsen til norsk. Men noen ganger er disse navnene treffende: Det gjorde inntrykk på den daværende sovjetiske generalstabssjefen da han besøkte USA i 1988 og ble presentert for høvdingen for Cherokee-stammen i Tennessee. Ikke nok med at det var en kvinne; til overmål het hun Wilma Mankiller (1935-2010).
I vår tid brukes uttrykket overført mest humoristisk og satirisk, gjerne om en person som forsøker å fremstå som sluere enn han/hun er, oftest med liten suksess. Det kan også brukes litt nedsettende om personer som kommer snikende på en uten at vedkommende merker det.
Dette er bok nummer to fra politimannen og forfatteren Terje Bjøranger.
Temaet er menneskesmugling, sexindustri og narkotikaligaer, med særdeles brutale metoder for å få makt over mennesker og for å få folk til å tie. I tillegg er det noen upålitelige insidere i politiet som gjør etterforskninga mye vanskeligere enn den burde være.
En forholdsvis "grei og lettlest" krim å koble av med før påske. Det blir nok mer og mer krim å koble av med for meg nå framover. Har noen flere liggende på lur.
Skal jeg sammenligne de to bøkene fra Terje Bjøranger, så syntes jeg at den første boka hans - slik jeg husker den: Den tredje søsteren - var mer spennende og engasjerende enn denne.
Men begge bøkene har nok mange røtter fra virkelighetens politiarbeide.
Charlies enkle klisjé av en filosofi var å være snill mot de snille og hard mot de slemme.
Folk i Norge har mye penger. Samtidig har vi et tillitsbasert samfunn. Noen mener det kan være en krevende kombinasjon.
Munnene til en del mennesker har ingen glidelås.
Hadde du hatt en kvinne i livet ditt, ville hun ha reddet deg fra alle slags rare drømmer og angst. Ensomheten er som en ørken hvor vinden blåser kaldt fra alle kanter slik at hjertet fryser.
Noen hendelser befinner seg hele tida et skritt foran oss. Krigen er en av dem, og alle som står i veien for den, blir feid vekk. Enkelte mister en stor bit av sin tilmålte tid i en krig, mens andre bare mister litt. Men skadene fra krigen gjør at en blir hengende etter. Noen mister livet, andre mister meningen med livet.
Han hadde sett før at sterke kvinner var bedre ledere enn sterke menn.
Det er først senere i livet vi ser skjebnens skiftninger og kan forstå de ørsmå forskjellene i valgene vi gjør, som kan føre til katastrofe eller gjøre livet verdt å leve.
Det eneste som kommer til deg hvis du bare sitter og henger, er døden
Himmelen var svart og skinnende som kull, en hvitglødende halvmåne hang over dem som en nysmidd sigd, og stjernene var gnister fra smedens esse.
Mohammad Mostafaei, fattiggutten som vokste opp i sin humørsyke fars restaurant sør i Teheran, der han var ryddegutt, oppvasker og oppvarter - ja, en travel altmuligperson, som knapt nok fikk tid til å gå på skolen, og slett ikke hadde tid til å gjøre lekser, - men som likevel begynte å studere da han ble voksen - og han ble det han hadde bestemt seg for allerede da han var 14 år gammel; han ble advokat.
Han ble vitne til en henrettelse den gangen, en gutt omtrent på alder med ham selv, som ble hengt fra en heisekran på torget i Teheran. Denne hengningen gjorde et slikt voldsomt inntrykk på ham at han aldri glemmer det. Den hengte guttens fortvilte øyne forfulgte ham. Da bestemte han seg for at han skulle bli advokat, til tross for at han nesten ikke hadde tid til skolearbeid, og slett ikke gjorde det nevneverdig godt på skolen.
Etter harde og flittige studieår ble Mohammad Mostafaei en svært vellykket forretningsadvokat. Men ved siden av sin vellykkede advokatpraksis, jobbet han gratis som menneskerettighetsaktivist og skrev blogginnlegg der han tok opp kritikkverdige forhold der mennesker ble fengslet, torturert og dømt til døden, uten lov og dom.
Han kjempet, sammen med andre uredde og frivillige advokater som gikk sammen i et nettverk, en menneskerettighetsorganisasjon som ønsket å se nærmere på forholdene i fengslene og som ville jobbe for rettferdighet og nåde for mange av de svakeste i samfunnet, som var dødsdømte, etter prestestyrets shariaregler i Iran. Noen klarte han å redde unna dødsdommene, mens andre dødsdommer ble fullført.
Prestediktaturet i Iran er nådeløst. Særlig går shariareglene ut over unge - og fattige mennesker, og selvsagt kvinner, som nærmest blir henrettet (og steinet) av prinsipp og som avskrekkende eksempler, for å holde oppsetsige kvinner på plass i underdanighet og frykt. Justismordene er mange og så grusomme og ondskapsfulle at det gjør vondt å lese om, - og det er vanskelig å fatte at et land kan behandle sine innbyggere på en slik måte.
I Iran trumfer sharialovene det vanlige rettssystemet. Dette gjør advokaters arbeid svært vanskelig. Det iranske diktaturet likte selvsagt ikke å bli kritisert for sine shariadommer og at advokater jobbet aktivt for å få hindret dem i å utføre dødsdommene mot personer som ikke hadde fått en rettferdig rettergang. Da han fikk en hel verden til å protestere på steiningen av Sakineh Mohammadi Ashtiani ble han svartelistet for alvor. Han var blitt for farlig, en trussel mot diktaturet. Mohammad Mostafaei måtte flykte fra Iran.
Jeg anbefaler alle å få med seg denne boka. Les denne viktige historien om advokaten og menneskerettighetsforkjemperen som ikke hadde samvittighet til å se på alle de urettferdige domsavsigelsene i Iran, uten å gjøre alt han kunne for om mulig å redde dem - fra galgen og fra steiningstorturen og døden.
I dag bor Mohammad Mostafaei i Norge med sin kone og barn. Jeg tror vi trygt kan si at vi kan være stolte over å ha fått denne iranske familien til Norge.
The Storyteller
Temaet i denne boka er alvorlig, tungt og vanskelig.
Jodi Picoult tar for seg de alvorlige krigsforbrytelsene fra andre verdenskrig, og gjør det så bra at det gjør fysisk vondt å lese om det.
Hennes måte å skrive om alvorlige temaer på er forbløffende dyptpløyende og variert. Hun er en mester i å skrive om kompliserte forhold. Ingenting er bare svart/hvitt.
Er det mulig å leve videre, få et godt liv, med så ekstremt vonde og traumatiske handlinger og opplevelser som de overlevende fra Auschwitz var utsatt for, og er det mulig at en tidligere krigsforbryter og morder fra fangeleirene er blitt et "nytt og bedre menneske"? Er det mulig å tilgi et slikt menneske noe av det som skjedde i konsentrasjonsleirene?
Jodi Picoults bøker slutter aldri å begeistre meg. Hun skriver fantastisk bra og levende, og jeg liker best å lese bøkene hennes på engelsk.
Hennes hovedpersoner blir så ekte. Hun går inn i personene sine på en så overbevisende måte.
Dette er en meget engasjerende bok som ikke slapp meg så lett etter at den var ferdiglest. Det er tre år siden jeg leste boka, men den sitter i meg fremdeles.
Det nye blinkskuddet fra Jussi Adler-Olsen satt ganske bra det.
Det handler om penger.
Å drive med trygdesvindel, diskotek-ran og samtidig ha en saksbehandler i trygdesystemet som er mer enn drittlei og i tillegg utvikler seg til å bli et ondskapsfullt monster full av hatefulle hevntanker overfor alle sine egoistiske og tanketomme klienter; det dreier seg om oppdolla, selvopptatte ungjenter som aldri kunne tenke seg å jobbe for pengene de får ut av trygdesystemet, - kan bli fryktelig skjebnesvangert ...
- Særlig når en av trygdesvindlerne er et meget beregnende barnebarn av en gammel samvittighetsløs tysk nazist fra 2.verdenskrigs bestialske henrettelser, som i tillegg har tatt vare på skytevåpen og andre effekter fra krigens dager.
Carl, Assad og Gordon i avdeling Q samarbeider bare bedre og bedre; flere saker dukker opp på en og samme tid, og knyttes sammen med et gammelt drap for flere år siden - men Rose - stakkars Rose; hun lider seg igjennom hele denne halsbrekkende trygdesvindelsaken på sin helt egen måte.
Det var den tiden da sommeren akkurat lå på spranget og menneskers øyne smeltet sammen i ett blikk og hele kroppen begynte å danse innvendig.