Bokelskere.no

På havet er det ingen grenser, ingenting som sperrer. Havet er ubegrenset. Oseanfølelsen må dreie seg om at man får kontakt med det ubegrensede.

Alt blir en vane her i verden. Også det å styre en norsk titusentonner over Kinahavet gjennom en supertaifun blir en vane. Det er som å kjøre berg-og-dal-bane gjennom kjempesjøene.

Mellom trærne silte sollyset ned, og mens jeg gikk fra skygge til nye dammer av blendende hete, kjente jeg sola strømme inn i meg, like raskt som den svant i skyggene.

Fravær av tvil er en intellektuell brist. Spør hvilken som helst vitenskapsmann eller hellig mann. Tvilen er agnostikerens fallskjerm. Det er derfor agnostikere lander mykere enn ateister når det guddommelige taler til dem.

Menneskeskikkelser krøket seg sammen som stykkgods, og det var jo nettopp det vi var. Smuglede mennesker smugler med seg sine drømmer, og disse drømmene hvisket til hverandre, uten at et ord kunne høres. Hviskingen var alltid lavere enn bruset fra bølgene. Ofre for krig lærer seg taushetens kunst.

Freedom is the fragile neck of a daffodil, after the longest of winters. It's the sound of your voice, without anyone drowning you out. It's having the grace to say yes, and more important, the right to say no. At the heart of freedom, hope beats: a pulse of possibility.

If I cannot do great things, I can do small things in a great way.

The piano keys are black and white but they sound like
a million colors in your mind.

• Maria Cristina Mena.

Babies are such blank slates. They don't come into this world with the assumptions their parents have made, or the promises their church will give, or the ability to sort people into groups they like and don't like. They don't come into this world with anything, really, except a need for comfort. And they will take it from anyone, without judging the giver.

In the middle of a crisis, time is viscous. You swim through it so slowly you cannot tell if you're living or reliving each awful moment. You can see your hands doing the work, ministering, as if they do not belong to you. You hear voices climbing a ladder of panic, and it all becomes one deafening, discordant note.

When you are a nurse, you know better than most anyone else that life goes on. There are good days and there are bad days. There are patients who stay with you, and those you can't wait to forget. But there is always another mother in labor, or delivering, who drives you forward. There is always a new crop of tiny humans who haven't even written the first sentence in the story of their lives. The process of birth is such an assembly line, in fact, that it always surprises me when I am forced to stop and look twice - like when a baby I helped deliver seemingly yesterday is suddenly my patient, about to have her own child.

Jeg tror vi alle vet at det er penger og politisk makt Hamas egentlig kjemper for. Lederne deres gjør seg rike på å posisjonere seg som de store 'sionistknuserne', men samtidig kjøper de øverste lederne seg store strandvillaer. De finner bare fram den muslimske troen sin og tørker støvet av den når de selv kan tjene på det.

Situasjonen mellom israelerne og palestinerne har gått i vranglås. Jødene fortjener en trygg stat. Palestinerne trenger skikkelige hjem. Israelske barn i nærheten av grensen mot Gaza må ofte gå på skole i bomberom. Muslimske fanatikere bruker palestinere for å terrorisere. Palestinerne lever under begredelige forhold i flyktningeleirer.
Hatet som ekstremistene har mot Israel, er grenseløst, men samtidig bryr de seg heller ikke om folket i Gaza. De ser dem som brikker i et spill.

Jeg har hørt at det Saudi-Arabia tjener på olje på èn dag, ville vært nok til å bygge et hjem for hver eneste palestiner i Israel og resten av Midtøsten. Men ikke forvent at det saudiarabiske kongedømmet noen gang kommer til å skrive ut den sjekken.

Krig er aldri rettferdig.

Hva skal jeg med ei dame som bruker leiligheten min som en slags mellomstasjon? Og hva skal jeg gjøre hvis hun bestemmer seg for å gjøre det til sin endestasjon?

Førtiårene lukker dørene som gjør det mulig å venne seg til nye ting. De siste dråpene av fleksibilitet og tilpasningsevne drives ut av leddene i kroppen vår. Det er simpelthen ikke mulig for meg å bo så tett på en kvinne, og den vesle blinde fuglen av ensomhet som bor inni meg, vil aldri komme frem, om jeg så prøver å vise den vei med all verdens lys.

Det som er plagsomt når kjærligheten er forbi, er at ingenting hindrer følelsene i å avleire seg i årene og bli som en blodpropp.

Hjemme i leiligheten har jeg et speil som er så lite at jeg må vinke for å få kontakt med det. Jeg bruker det bare til barbering uansett, og jeg ville nok hatt et større speil hvis jeg bodde sammen med ei dame. Det dukket alltid opp så vanskelige og vriene spørsmål når jeg sto der og barberte meg, akkurat som når man møter igjen en gammel fiende etter mange år. Det var derfor speilet måtte være så lite, så det ikke overveldet meg med spørsmål som var for store til å svare på.