Verner og Bitte prøver å holde avstand, Verner er tross alt sammen med Ingrid som straks er høygravid med deres felles barn. De kastes inn i en merkelig drapssak som etter hvert viser seg å ha forgreninger bakover i tid og det fører også til at Bitte og Verner må jobbe mer sammen.
Spennende og med action hele veien - og både romantikk og dramatikk! Man kan da ikke avslutte en bok sånn?! Det MÅ bare komme en til om Verner Jacobsen!
Veronica Henry er av de bedre forfatterne i denne sjangeren synes jeg. Denne boka koste jeg meg med.
Hadde lyst til å lese noe annet enn krim og valget falt på denne lille boken. Anna flytter til den ørlille stuen Fiskerjentas lykke i en liten fiskerlandsby i Skottland etter et brudd med sin samboer gjennom mange år. Hun har kjøpt huset usett og i det hun går inn i det for første gang angrer hun og bestemmer seg for å være der til dagen etter og så dra sin vei igjen. Men sånn går det selvfølgelig ikke.
Historien er søt, romantisk, dramatisk og litt spennende og jeg storkoste meg med denne - anbefales som koselig og deilig, lett litteratur i sommervarmen!
Alice Feeney er en svært populær thrillerforfatter for tiden, og jeg valgte å lese hennes mest kjente bok for å se om det var noe spesielt med den eller ikke.
Jeg liker ikke hype og ofte styrer jeg unna det. Hvis det er en bok jeg er interessert i, venter jeg med å lese den når bokas populæritet har sunket. Jeg venter ofte med å lese en bok til da i stedet mens mange andre leser den.
Et siste forsøk
Rock Paper Scissors er om et spesielt ekteskap. Amelia og Adam har vært gift i ti år og har bare en hund. De er barnløse fordi de har gitt opp håpet med å få barn etter mange forsøk. Amelia vinner en weekendtur gjennom jobben og tar med seg mannen og hunden i et forsøk på å redde ekteskapet. De skal overnatte i et kapell som ligger øde til, som er renovert til et overnattingssted. Det nærmeste er en hytte som en gammel kvinne bor i. Ellers er de isolerte med nedsnødd landskap.
Adam har alltid drømt om å skrive noe eget, men inntil videre er han en manusforfatter som skriver manus som er basert på bøker. Samtidig er han ansiktsblind. Han gjenkjenner ikke ansikter, ikke en gang konas ansikt. Dette blir nevnt til det kjedsommelige. Skjønner det er en ubehagelig tilstand, men trenger ikke å nevne det i nesten hver eneste kapittel.
Man blir kjent med Amalie og Adam gjennom nåtiden og gjennom brev som kona skriver, som hun ikke vet om hun skal la mannen lese eller ikke. For på hver bryllupsdag skriver hun et brev om ekteskapet og livets hendelser.
Underveis i boka gis det små hint at bare en av dem kommer til å dra derfra. Skal de gå fra hverandre eller kommer det til å skje noe mer drastisk? Under oppholdet opplever de også uhyggelige ting i kapellet.
En noe vag beskrivelse av boka og det har en årsak. Dette er en thriller man må lese uten å vite så mye om den på forhånd, for plottet er ikke så stort, og dermed kan det heller ikke skrives så mye om det uten å røpe noe.
Svak fortellerstemme
Likte at denne psykologiske thrilleren besto av et lite persongalleri og foregikk i et øde landskap i Skottland. Personlig foretrekker jeg bøker med mange karakterer, men det var fint med en bok med få karakterer til en forandring. Det svakeste delen av boka må vel være fortellerstemmen og skrivestilen, for her er det mye som gjentas og det er en luftig tekst. Forfatteren går aldri helt i dybden, hverken i plottet eller karakterene. Det blir noe overfladisk. Det er en bok som er mest ute etter å sjokkere fremfor å levere noe stødig. Ble heller ikke overrasket over slutten, og jeg likte å lese fra nåtiden fremfor konas brev. Er ikke spesielt glad i brevformat i bøker av en eller annen grunn. Synes ofte det ikke har noen virkning.
Et underlig ekteskap som var fascinerende å lese om og man bare venter det verste. Men ikke forvent helt det store. I det store og hele var dette en helt vanlig psykologisk thriller som er underholdende der og da, men ikke noe mer enn det. Den var ikke så sjokkerende som mange skulle ha den til å være, og det er heller ikke en bok man grubler på lenge etter at den er ferdiglest.
Fra min blogg: I Bokhylla
Boka inneholder masse informasjon, fakta, historier og myter om havørn og også om andre fugler. Kjempeinteressant for en fugletulling som meg!
Dette ble for langdrygt for meg
Moestue har seil opp som en av mine favoritter og Skyggefolket er både velskrevet og spennende. Sannelig ble det også en overraskelse på slutten. Da er det bare å vente på mer Even Stubberud!
Nydelig roman om foreldrerollen og morskap! Om å balansere egne behov med andres og hvem sitt ansvar er det å oppdra noen, er det kun foreldrene eller er det andres ansvar også?
Dette er noen av temaene meksikanske Guadalupe Nettel tar opp i denne romanen som var på kortlisten til den internasjonale bookerprisen i fjor.
Anbefales på det aller varmeste!
Hele omtalen kan leses her.
Bok nr. 7 i serien Mot & mysterier, om Hannah som driver med sykling, kompisen Einar og kjæresten hans Karoline. Nok en gang dumper de opp i et mysterium og denne gangen blir det ekstra personlig for en av ungdommene!
Theorin leverer som vanlig og trekker linjer fra krigens dager til handlingen i dag med stor eleganse.
Det sies at man skal følge med på hva barn gjør på nettet, og det gjelder vel også ungdom? Noe som denne boka er et godt eksempel på. For hva gjør ungdom egentlig på nettet?
Isolert bygdesamfunn i hardt vær
Fritt vilt er bok nummer fire i Bengt Alvsaker serien, og det er mengder av snø i Øystese. Stedet er rystet fordi en ung gutt er funnet død, og en tenåringsjente er forsvunnet. Tiden er knapp med tanke på værforholdene. Samtidig blir Bengt mast på om å snakke om følelser, noe han helst ignorer, og fokuserer på jobben i stedet. Mens politistasjonssjef Bengt Alvsaker graver i saken, oppdager han mørke hemmeligheter og det gjør ham bekymret for sønnen Thomas. Kan man noen gang vite hva ens barn driver med til enhver tid?
Matre tar opp et viktig og aktuelt tema, om det "usynlige" livet på Internett, og hva som kan foregå der. Det er også grenser over hvor mye oversikt foreldre kan ha. Noe Matre beskriver godt i denne boka. Man tror man kjenner noen, men kanskje man ikke gjør det likevel. Det er en ubehagelig tanke. Det er også et mareritt å få noe på Internett om seg selv, som man ikke vil skal være der. Hun er samtidig god på å beskrive været, og det å føle seg noe isolert på grunn av det. Følelsen av å være innestengt.
Spenningen uteblir
Til tross for aktuelt og skremmende tema, er ikke Fritt vilt den sterkeste boka i serien. Matre skriver fremdeles godt, og karakterene er like engasjerende å lese om, spesielt siden det stadig skjer noe i Bengts private liv. Men denne gang uteblir det en del spenning som de tidligere bøkene hennes har hatt. Dialogene og handlingen har ikke den samme snerten som har vært der før.
Likevel en god bok som er verdt å lese. Selv om Fritt vilt ikke nådde helt opp spenningsmessig, leser jeg gjerne neste bok i serien. Det er også forfriskende å lese krim som ikke foregår i Oslo eller langt opp i nord, slik at man i bøkene blir kjent med flere steder i Norge.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.
Interessante refleksjoner rundt (dum)snille Norge
Fenget ikke så veldig, men godt skrevet
Nå har jeg lest Claire Keegans bok Tre lys (Foster) utgitt i 2010, på norsk i 2022 og sett den prisbelønte filmatiseringen av boken. The Quiet girl (2022) En bok og en film som kan leses og ses flere ganger. Filmen er tro mot boken, her er det ikke tatt mange kunstneriske friheter. Som boken er slutten på filmen gripende som Aftenposten skriver i filmanmeldelsen:
«Akkurat som forfatteren, makter regissøren å holde igjen. Dermed får dramaet full emosjonell uttelling i den gripende sluttscenen. Den er akkurat så håpefull og tvetydig at man tenker på den stille jenta lenge etterpå.»
Det som inspirerte meg til å lese boken og se filmen, var Anne Cathrine Straumes omtale av Claire Keegans siste bok I seneste laget historier om kvinner og menn utgitt i Norge i 2024 i NRK Åpen bok,
Forlagets omtale av handlingen i Tre lys:
«En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen er.»
Romanen er så kort at det nærmest er en lang novelle. 79 sider, og plutselig var jeg komme til siste side. Men den har et stort innhold. Det finnes ikke en unødvendig bokstav, ord og setning i boken. Og boken gir meg så klare bilder at det er nærmest er som å se en film. I boken som starter slik er det jenten som er fortellerstemmen:
«Tidlig en søndag, etter morgenmesse i Clonegal, kjører ikke faren min hjemover, men inn i Wexford og utover mot kysten der slekta til moren min kommer fra. Det er en varm dag, solblank, med skiftende flekker av skygge og grønnlige lysglimt langs veien. Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne igjen like etterpå. Faren min slenger hatten på passasjersetet, ruller ned vinduet og røyker. Jeg rister flettene ut av håret, legger meg på rygg i baksetet og ser opp gjennom bakruta. Noen steder er det bar, blå himmel. Noen steder er den blå himmelen hvittet over med skyer, men mest er det en svimlende handling av himmel og trær, streket over av telefontråder som innimellom krysses av små, brunlige fugleflokker i kjapp flukt.»
Dersom jeg skal sammenligne boken med noe annet jeg har lest hva angår det å skape klare bilder av handlingen, er det historiene i Dylan Thomas bok Portrett av kunstneren som hvalp– her fra starten av historien Ferskenene:
«På den gressgrønne kjerra som stanset i brosteinssmuget mellom «The Hare's Foot» og «The Pure Drops sto det malt OJ. Jones, Gorsehilb med skjelvende skrift. Det var sent en aprilkveld. Onkel Jim, som hadde på seg sin mørke markedsdress med hvitstivet skjorte uten snipp, skrikende nye støvler og en rutet lue, knirket og klatret ned. Han halte en bred vidjekurv frem av en halmhaug i en krok av kjerra og svingte den opp på skulderen. Jeg hørte et hvin fra og så tippen av en lyserød hale slå ut i en krøll i det samme onkel Jim åpnet døren inn til pure Drop».
«Jeg blir ikke borte lenge,» sa han til meg. Baren var full. To tykke kvinner i fargeglade kjoler satt tett ved døren, den ene med et lite, mørklett barn på fanget. Så snart de oppdaget onkel Jim, skubbet de seg inn over benken.
Jeg kommer straks ut igjen,» sa han truende, som om jeg hadde motsagt ham. «Bli rolig hvor du er.»
Jeg har lånt Claire Keegans bok Småting som dette, og står på venteliste for å få lånt boken I seneste laget historier om kvinner og menn.
En sterk og medrivende historie, absolutt verdt å lese.
Sist sett
