Bokelskere.no

Su Kyi håpet han ville ta også Tin Win under sine vinger, lokke ham ut fra mørketsom omga ham, lære ham det han hadde lært henne: at lidelse og sorg er flettet sammen i livet. At sykdom er unngåelig i alle liv, uten unntak. At vi kommer til å bli eldre, og at vi ikke kan sleppe unna døden. Dette er lovene og reglene for menneskets eksistens, hadde U May forklart henne. Lover som angår alle, over hele verden, uansett hvor dramatisk tidene måtte skifte. Det finnes ingen makt som kan befri et menneske fra smerter eller fra sorgen man måtte føle som et resultat av den innsikten - hvis man da ikke selv er det mennesket.

Folk som forlater et barn på grunn av stjernens stilling ved hans fødsel? De må jo være syke i hodet.

Hun håpet at Tin Win ville lære det hun selv hadde funnet ut i løpet av årene: at det finnes sår som selv ikke tiden kan lege, selv om de kan gro såpass at man kan leve med dem.

Før eller siden kommer vi til et slags katastrofalt vendepunkt i livet, et punkt der den trygge tilværelsen vår ikke lenger eksisterer. Et øyeblikk som forandrer oss til et annet menneske, fra ett hjerteslag til et annet. Øyeblikket når den vi elsker innrømmer at det er en annen, og at han vil forlate deg. Eller den dagen vi begraver en far eller en mor eller en bestevenn. Eller det øyeblikket når legen informerer oss om at vi har en ondartet hjernesvulst. Eller er slike øyeblikk ikke annet enn en dramatisk avslutning på en mer langvarig prosess, en konklusjon vi kunne forutsett, hvis vi bare hadde tolket tegnene og ikke oversett dem?

Er man ordentlig glad i et menneske, har man ikke behov for å flørte med flørte eller være utro med andre.

Ikke tenk! Katja gikk sakte inn i stuen igjen. Hvordan kunne la være å tenke når hele tilværelsen plutselig syntes å bli snudd på hodet.

Sjalusi var en så tåpelig følelse, og Katja hadde alltid mislikt mennesker som så med eiermine på sine partnere og som ikke klarte å kontrollere sjalusien sin.

Katja tenkte ofte på det, at det var jo sånn det burde være overalt i verden. Mennesker skulle leve sammen i fred og fordragelighet, uansett hudfarge, religion eller hvor de kom fra. Men sånn var det ikke alltid, dessverre.

Katja hadde egentlig aldri skjønt hvorfor verden måtte deles opp med landegrenser som fortalte hvor folk skulle høre hjemme og helst holde seg i ro. Helt fra hun begynte å reise utenfor Norge hadde hun ønsket seg en annen verden. En verden som ikke var min og din, men som var vår verden. En verden der godene kunnes deles.

De fremmede luktene, de uforståelige språkene, klesdraktene og den fargerike blandingen av raser og nasjoner fascinerte henne.

Er du klar over hvor heldig vi er? Hvor godt vi har det?

Hvorfor ikke gripe dette øyeblikket? kanskje kommer det aldri igjen.

Fordi kommunismen er slik at alle skal ha like mye. Ingen skal ha mer enn andre. Ingen skal ha noe som er luksus. Det er en fin tanke, men den fungerer ikke i virkeligheten.

Hun påsto alltid at hun ikke trengte alkohol for å danse på bordet. Det var mye tøffere å slå ut håret i edru tilstand. Dessuten var det morsommere etterpå , for da husket hun alt sammen og slapp å ergre seg eller skamme seg over å ha gjort noe hun ikke selv var klar over.

Vi er kanskje bortskjemte i Norge. Vi har for mye, og klager hvis en tv kanel faller ut. Men det kan bli for lite av godene også. Folk skal jo trives, ikke bare arbeide og slite.

Å bli voksen medfører seg så mye ansvar at egentlig kunne jeg tenke meg å være barn bestandig.

En annen ting hun hadde lært av det som var skjedd, var at det egentlig var mer voksent å innse sine begrensninger og forstå sitt eget beste, enn å trasse all fornuft i et barnslig og umodent forsøk på å leke verdensmester. Å be om hjelp var ingen fallitt erklæring. Det var ikke tegn på at man var uselvstendig og umoden, tvert i mot. Det er vel mer et tegn på at man var voksen nok til å bruke fornuften.

Kanskje ble man aldri helt voksen, tenkte hun og det var egentlig like greit. Hun hadde ikke lyst å bli helt voksen. Litt barn, måtte hun vel få lov å være, selv om hun nå skulle stå på egne ben i årene framover.

Fami hadde ofte sagt at det gjorde vondt å bli voksen. Nå skjønte Katja at hun hadde rett. Det var litt vondt og skremmende å gi slipp på en trygg og ansvarsfri barndom, men samtidig lengtet hun utålmodig etter å komme i gang med sitt eget, helt selvstendige liv. På en måte var det en slags rar, forvirrende følelse av å stå midt i mellom to verdener. Men hun måtte gi slipp på en av dem, den naturlige gangen i livet krevde at hun ga slipp på barndommen.