Jeg kom hit i forventning om noe, men fikk noe helt annet.
Vi må alle forsone oss med det som har skjedd før vi kan gå videre.
Det er alltid mer enn du ser ved første øyekast.
Det viktigste av alt, sa hun og strakte ut armen mot omrisset av byen, - er komposisjonen; hva øye ditt velger å vise. Hun pekte på kameraet. Når du ser gjennom linsen, må du finne ut hvordan det gir mening. Du må spørre deg selv om du kan se det du ser på en annen måte, kanskje fra en annen vinkel, på en ny måte, en måte du ikke hadde tenkt på. Det er så mange ulike måter å betrakte samme ting på, Ellen.
Jeg kunne se for meg mormor som liten i en av disse hagene, slik jeg hadde sett henne senere, - med en planteskje i hånden og en vidbremmet, gul hatt på hodet. Hun pleide å gå og nynne mens hun trakk opp ugress og knep av visne blomster og kanskje la litt mer torvstrø her og der. Det kjennes så trist å vite at jeg aldri mer skulle se henne stelle i hagen. Jeg strevde for å hindre tårene i å komme. Jeg ville ikke miste forbindelsen til henne.
Vi bærer fortiden i oss, alle sammen, på en eller annen måte - bokstavelig talt i cellene våre, slik som Celi gjør, i hulrommene av sjelen, i form av bortgjemt frykt man kanskje ikke engang har innrømmet for seg selv, eller i gammel kjærlighet og knuste hjerter, avstengt fra det vi føler i dag, pakket vekk der ingen kan se det. Historiene våre er her, alle sammen, og kommer snart opp til overflaten igjen - og det flommer over av liv under den glatte overflaten, akkurat som Alligatorvannet på en varm sommerdag. Hvorfor skal man gjenskape seg selv et annet sted når det er så mange overraskelser i det jeget man nettopp har begynt å bli kjent med, og som har røtter langt tilbake i fortiden? Vi kan ikke forandre fortiden, men vi kan skrive vår egen del av historien.
Det slo meg at vi alle tar avgjørelser på grunnlag av kjærlighet eller frykt, eller begge deler, og disse valgene sender oss i helt nye retninger.
Noen ganger tror jeg ikke vi vet hva vi vil før det treffer oss i ansiktet.
Selv om jeg har jobbet på sykehus i mange år, hater jeg fortsatt lukten av venteværelser. De minner meg om alle de gangene jeg har stått og sett på mens en lege har gitt dårlige nyheter til en utslitt familie, eller når jeg har kommet inn for å hente foreldrene til et barn med kreft fordi det gikk mot slutten.
Minnene fra da jeg var ung, fra min fortid med Mason Collier, kommer ubudt og uventet. Har jeg egentlig noensinne sluppet helt taket i Mason? Hvorfor gjør det fortsatt så vondt å tenke på at jeg mistet ham?
Kanskje det er fordi Mason Collier var min første kjærlighet, og ens første kjærlighet graver ut en grop i hjertet som aldri kan fylles av andre. Dette er jeg helt overbevist om, og likevel var jeg sikker på at jeg hadde befridd meg fra disse følelsene.
Før jeg oppdaget at jeg var gravid , hadde jeg ikke engang vurdert tanken på å få barn, men da Celi ble født, smeltet hjertet mitt til en pytt som jeg ikke har klart å tørke opp siden. Hver gang hun ser på meg med de store, grønne øynene og stiller et ab sine bisarre spørsmål, forelsker jeg meg i henne på nytt, selv om hun sliter meg fullstendig ut med den endeløse nysgjerrigheten sin.
Den sjeldne følelsen, når bøker er solstråler, sjelevarmere og så følelsesmessig gjenkjennbare, uansett hvilket sted man er i livet, - akkurat den følelsen sitter jeg med nå. Forfatteren Berit Helberg byr på seg selv, i vakre bilder og tekster og skaper gjenklang i enhver menneskesjel, enten vi strever, gleder, nyter eller gråter i livet vårt.
Boka er både trøst og gjenkjennelse. "Tanker i naturen 2" er en høyst etterlengtet oppfølger til "Tanker i naturen", som kom i 2011.
Dette er en annerledes bokserie, - ingen pageturner, heller tvert i mot. Bildene og tekstene vekker ettertanke, og skal nytes. Denne refleksjonen tror jeg alle mennesker anno 2013 har behov for. Et verktøy for pauser i hverdagen og mentalt påfyll.
Bøkene anbefales på det varmeste. Terningkast seks på grunn av ekthet, det spennende og annerledes konseptet og ikke minst roen/ettertanken som kommer sigende etter å ha lest.
Det var visse ting et menneske som gikk gjennom verden på to friske føtter ganske enkelt ikke kunne forstå. De trodde folk så med øynene sine. At skritt kunne overvinne avstand.
[...] Det er ingenting, verken godt eller ondt, som et menneske ikke er i stand til å gjøre.
Bare noen dager tidligere hadde han forklart henne at han ikke bare leste i en bok, han reiste med den, at den tok ham med til andre land, til ukjente kontinenter, og med bøkenes hjelp ble han stadig kjent med nye mennesker, og mange av dem ble til og med vennene hans.
Tingenes innerste vesen er usynlig for øynene.
Sansene våre elsker å føre oss på villspor, øynene våre lurer oss aller mest. Vi stoler altfor mye på dem. Vi tror vi kan se verden rundt oss, likevel oppfatter vi bare overflaten. Vi må lære oss å oppdage tingenes sanne natur, substansen i dem, og da er øynene våre mer til hinder enn hjelp.
Men først og fremst var hovedmålet hans å gi videre den leksen livet hadde lært ham: at et menneskes største skatt er visdommen i hans hjerte.
Livet, hadde U May sagt, er en gave full av gåter, hvor lidelse og lykke henger uløselig sammen.