Bokelskere.no

[...]hun vil ta øya med seg ut i verden og fylle den med alt den mangler[...]

Maria heiste seg opp på albuene og sa at unger ikke er noe man har, men noe man får, de er gaver.

En gjest skaper savn.

[...] Flaskepost er mystiske formidlere av savn, håp og ulevde liv[...]

Ingrid fryser, helt inn i margen, det gjør hun alltid når hun står her og ser faren forsvinne. Det er årets andre dag, den tristeste av alle trehundreogfemogseksti, og den avsluttes med synet av den sveivende akterlanterna som fortaper seg innover i den brølende natta som en glo opp gjennom et piperør.

Når vi sammenligner med de fleste andre land i verden har den homofile frigjøringen i Norge kommet langt på kort tid. Det tror jeg de fleste er enige om. Personlig har jeg opplevd at min sivilstatus har fulgt samfunnets lovendringer. Jeg har gått fra å være samboer, til partner og til sist ektefelle, til samme mann over en periode på 25 år. I dagens Norge er det lett å glemme at jeg ble født kriminell. Det er lett å glemme at de rettighetene homofile har i Norge er kjempet frem av relativt få mennesker, på relativt kort tid og under stor motstand.

Jeg er ikke så glad i uttrykket å stå fram som homofil, selv om jeg bruker uttrykket selv. Uttrykket å stå fram antyder at man i utgangspunktet har fremstilt seg som heterofil, men at man så, plutselig eller over tid, omsider blir ærlig og sier det som det er. Man står fram som homofil. Men ingen står fram som heterofil. Dette viser igjen til heteronomativiteten. Alle forutsetter å være å heterofile og dersom du ikke er det må du selv sørge for å få fortalt det til omverdenen, ellers lever du i skapet.

Diskrimineringen av homofile er ofte ikke så uttalt og direkte. Det er sjelden at noen sier høyt og tydelig at de ikke liker homofile eller at du ikke får en tjeneste eller vare fordi du er homofil. Selv om det hender.

Diskriminering er ikke en privatsak. Arbeid mot diskriminering og for likestilling er en samfunnssak. Alle har ansvar for at homofile og lesbiske blir inkludert og ikke diskriminert.

Det kan være vanskelig å se diskriminering. Det er spesielt vanskelig å se diskriminering hvis du ikke utsettes for det selv. Men også den som utsettes for diskriminering kan ha vanskeligheter med å se og erkjenne diskrimineringen.

Ikke alle sannheter kan forklares, Julia, sa han. Og ikke alt som kan forklares, er sant.

Skal vi legge de døde bak oss, eller skal vi ta dem med oss? Jeg tror vi tar dem med oss. Vi må lære oss å leve med dem og lære oss å leve med at de er døde.

Hvordan skal jeg få forklart dem at alt du betyr for meg, alt du gir meg, ikke er avhengig av hvor i verden du er? At man ikke trenger å holde hånden til den andre for å ha kontakt?

Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer til vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjøre oss urolige. Da svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket. Vi anklager. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den andre bare elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på.

Vil barn egentlig høre om foreldrene sine som selvstendige individer? Kan vi se dem slik de var før vi kom til verden?

Av personlig erfaring visste han at drømmer og fantasier ofte bekymret og plaget folket mer enn de viste utvendig, at hodet kunne anstrenge hjertet uendelig mer enn selv det hardeste arbeidet.

Frykten for å dø er antagelig et overlevelsesinstinkt, tenkt Tin Win senere. Den må være innebygd i oss, i alle levende vesener. Samtidig må vi kunne overvinne den, hvis vi skal ta farvel i fred.

Likevel lengtet hun også etter de gangene da hun kunne være svak, når hun ikke trengte å bevise noe for noen. Ikke for brødrene. Ikke for seg selv.

[...]Vær forsiktig! På et kort øyeblikk kan alt det du er glad i bli tatt fra deg!