Bokelskere.no

Ansiktene er stier og veier
Jeg går meg vill

Jeg velger å forholde meg
til tallene
og til katten

Jeg tar vare på
øyeblikkene
og fester de som
lyseblå krystallperler
på netthinnen

Jeg puster inn himmelen
og hele skogen
er min i dag

For morgenlyset smiler til meg
og venter på mine steg.

Tettkledd er sannheten
skjuler språket sitt

I tåka står jeg
og beundrer et nakent tre
står tynnkledd og holder i greinene

Lar jeg deg se meg?

Jeg tar to steg tilbake
kikker meg rundt.

Jeg vil synge når
når himmelen gir meg kyss

Når sommerfuglene
flyr i formasjoner
over hvite blomstereng

Smil til meg sommervind
smil til meg

Jeg står i blå korridor
og menneskene
ser meg ikke

Jeg hører nøkler
og stiletthæler
mot linoleum

og jeg ser ut av vinduet

Snøfiller faller så lett
Hjertet mitt banker så tungt.

Jeg dro tilbake til stedet
Lyset gled over engene
og buskene snakket til meg

Vinden luktet blomster
og jeg ville aldri forlate

august og tærne
viste meg minner

Skogen brer ut kompakt mørke
grantrærne stenger lyset ute

En densitet mellom grenene
suger oksygen ut av lufta

Jeg kunne tenkt på rustning
En taushet eller mental isolering

Det er veien ut av skogen
som er den farlige

Fra singularis til pluralis
mer enn det som kan fortolles

Du... du sa til meg en gang at den kvelden i labyrinten ikke måtte få bli det som definerte meg. Du sa at jeg kunne velge hva det var som definerte meg. Vel, du må ikke la den... den rullestolen definere deg.

Kunnskap er makt [...]

Nå visste jeg at det kunne fungere. Han kunne være lykkelig når han var omgitt av de rette menneskene - når han fikk lov til å være Will, og ikke en mann i rullestol, en liste med symptomer, eller gjenstand for medlidenhet.

Noen feil vi gjør... får rett og slett større følger enn andre.

Det er sånn det er å vokse opp i en småby. Folk grafser i hver minste detalj i livet ditt.

Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere.

Jeg hadde ikke visst at musikk kunne lokke frem ting inni deg og ta deg med til steder som selv ikke komponisten hadde sett for seg. Den lager et avtrykk i luften rundt deg, som om du hadde litt av den med deg da du gikk.

Jeg følte musikken som noe fysisk; den var ikke bare i ørene mine, men strømmet gjennom meg, rundt meg, fikk sansene til å vibrere.

Jeg hadde behov for å fortelle ham, uten ord, at ting kan forandre seg, vokses eller mislykkes, men at livet uansett går videre. At vi er alle del av et større kretsløp, et mønster som er guds plan, og som vi kan ikke forstå.

Det føltes intimt å barbere Willy. Mens jeg holdt på, innså jeg at jeg hadde tatt for gitt at rullestolen ville være en barriere; at funksjonshemningen hans ville hindre ethvert sensuelt aspekt i å gjøre seg gjeldende. Pussig nok fungerer det ikke sånn. Det var umulig å være så nær noen og kjenne huden deres strekke seg under fingertuppene, puste inn luften som de pustet ut, ha ansiktet deres så nært ditt eget, uten å føle seg litt i ubalanse.

Noen ganger går tiden som normalt, og noen ganger er det som om den stopper opp og liksom glipper, sånn at det virker som om livet - det egentlig livet - eksisterer litt på avstand.

Det som skjer når du blir kastet ut i en helt ny tilværelse - eller blir skjøvet så tett innpå et annet menneske at det er som å stå og kikke i vinduene deres - er at du blir tvunget til å tenke over hvem du er, på nytt. Eller hvordan du kan bli oppfattet av andre mennesker.