E har forstått mykje sistpå, la hun til - blant anna at ein ikkje bør dømme andre før ein har gått med skoa deres eit par veker.
Og du, Oda, hva mener du er den viktigste levereglen bibelen har lært deg? At vi skal elske vår neste som oss sjølv, svarte Oda, lavmælt, men tydelig. Og hvorfor mener du at det er den viktigste? Om vi all hadde levd etter det, hadde jorda vært eit bedre sted å vara.
For det er ikkje nok med talent - det gjeld for oss båe. Det ligg forsakelser og mykje hardt arbeid bak dei få som lykkes. E trur at om ein verkeleg skal nå toppen, må ønsket om det vara så sterkt at alt anna stiller bak.
E trur det er slik det er, at om ein er født til noko, da har ein ikkje noko valg. Da lyt ein følge kallet.
Våren var optimisens årstid[...]
Men ein må ikkje sett nokon på ein pidestall, for ingen kan bli varand der, ser du. Vi har fel, alle, og vi gjer fel. Alle. Vi rår ikkje med det. Og folk på ein pidestall vert ikkje elska, Trond for vi når ikkje opp til dem. Vi berre beundrer dem. Men det menneskjan treng er kjærlighet - g tilgivelse.
Denne boka bærer preg av at den er første bok i en serie. Den hadde en del informasjon som var viktig å få på plass sånn at vi får kjennskap til historien og den røde tråden. Men boka er overbelastet med informasjon.
Jeg synest boka er mer karakterpreget enn handlingspreget. Det sentrale og viktigst i boka var relasjoner . Man får inntrykk av at hun vil gi et bilde av hvordan det var på 1800 tallet når det gjeldt holdninger og lignende i forhold til generasjoner. Hun er mindre opptatt etter min mening å vise hvordan det var å leve på 1800 taller. f.eks. hvordan drive gården.
Karakterene i boka er veldig enkle med noen klare personlighetstrekk samtidig som du ikke når helt inn til dem. Det er litt sånn hit, men ikke lenger. Selv om det kom litt karakter karestikk så følte jeg ikke at jeg ble skikkelig kjent med karakterene siden man er i første boka.
Det er viktig for meg at en serieforfatter klarer å lage karakterer, handling og lignende som er både ekte, troverdig og levende. Hvis man klarer å gjøre det så blir karakterene nesten som virkelige personer i real og deres lykke og sorger samt du blir veldig, veldig engasjert. Det er en forelskelse i denne boka og den fyller kravene ekte, troverdig og levende. Jeg ble nesten forelsket selv og fikk sommerfugler i magen<3. Denne forelskelsen dekker også over det som er trist i serien, i hvert fall for min del. Men dessverre det andre i boken var ikke så levende som jeg ville at det skulle være. Men det er jo nesten 60 bøker i serien og det er fortsatt stort potensiale for det:)
En annen ting som forvirret meg og som jeg er litt misfornøyd med var hovedpersonene. Jeg fikk inntrykk av det skulle handle om tre jenter/damer som er hjerte søstre og venner. Det høres ut som en vanskelig oppgave og det bærer boken preg av. Noen blir mer i fokus enn andre blant annet. Derfor føler jeg at det er bare en hovedperson (Ingrid) og de andre er under ho (Stina og Aile).
Alt i alt ei bok jeg liker, men som jeg foreløpig ikke elsker av hele mitt hjerte og forguder. Selv om den har et potensial til det:)
Men hvordan kan jeg ...elske ham hvis jeg ikke åpner mitt hjerte for ham?
Han åpnet dører i henne. Han gjorde det farlige ufarlig. Han fikk henne til å sanse med hele seg. Det måtte være lidenskap.
Vi får takke for det vii har fått, for alle våre velsignelser. Vi har ingen grunn til å klage over det vi synes vi mangler.
Ikkje alle forstå at gode resultat ikkje kjem av seg sjølv. Ein lyt gjer ein innsats om ein skal lykkest, det gjeld alle ting i livet.
Ingen kan leva livet for deg, Ikkje e hell. Men e skal gå ved sida av deg - heile vegen.
E trur ikkje på løgn, for all løgn kjem for ein dag før eller sida.
Noe hun hadde gjemt vekk i et lukket rom inni seg, dukket frem igjen, som skyggen av et gjenferd.
Det føltes absurd at hendelser fra femti år tilbake fortsatt kastet skygge over hans generasjon.
Dyrene er en gave
Varme sko
trasker bortover veien
tråkker på nedfalt løv
Måkene seiler
ned i havdypet
fram og tilbake
mellom søppel,tang
og skyer
Mitt blikk
møter meg i sjøvann
speiler seg i grums
Jeg bader i salt
I dag ligger min verden
og dupper i bølger
En virkelighet så uforståelig
Hvorfor har mennesker kanter.
Jeg vil ikke skille
dagene fra hverandre
Trærne lager konturer
mellom nettene
Og dagene glir
for hastig fram
gjør at barn blir eldre
og hender endres
Jeg lar føttene mine stå stille.