Bokelskere.no

Hva er meningen med dette innlegget?

Vennskap, kjærlighet og oppvekst i Italia på 50-tallet, - på nynorsk. Alle disse faktorene kombinert med at boka er rost opp i sky gjorde meg en smule forutinntatt og bekymret da jeg startet lesingen. Bekymring ble avløst av interesse, og interessen ble etterhvert avløst av .......ja, si det. For all del, historien er velfortalt, og det ligger mye spenning i hva som har skjedd og hvorfor Lila nå er borte. Jeg synes første del av boka var best, - her skildres fyrrig, italiensk temperament og oppveksten som forener to jenter i et spesielt vennskapsbånd. Forfatteren faller ikke for fristelsen i å belære leseren, men lar oss selv trekke konklusjoner omkring Elenas streben mot akademia og hvordan Lila har innvirkning på dette.
Historien er god, og jeg kommer helt sikkert til å følge fortsettelsen. Men kjære anmeldere, noe mesterverk er den ikke.

Stoner er ingen spesiell person, - hans historie og lignende har fulgt slekters gang opp gjennom menneskets historie, enten det var i Roma på 1600-tallet eller Stockholm på 2000-tallet. Og der ligger bokas lavmælte suksess, - langt vekk fra medienes søkelys og skandaleombruste oppslag, - en helt enkelt historie om en enkel mann som kjemper seg gjennom livet og kjærlighetens utfordringer så godt han kan. Gjør ikke vi alle det? Så godt som vi kan er vi mennesker på godt og vondt, og forsøker å innrette livene våre i harmoni med omgivelsenes forventninger og våre innerste lengsler.
Boka kom tregt i gang, men etter å ha fått høynet spenningskurven ble den nesten umulig å legge fra seg. Jeg er en enkel sjel, og falt for romanens enkelhet, selv om de mellommenneskelige spørsmålene den stiller er kompliserte og gjenkjennbare. Jeg liker historien, selv om den ikke har høy "wow-faktor", - livet for de fleste av oss har nemlig ikke det.

Denne boka har virkelig fått strålende kritikker, derfor var jeg glad og lykkelig da jeg også omsider hadde tid til å finne ut om superlativene er berettiget eller ikke.
Maud er en tvers gjennom elskelig gammel dame, som er bekymret over at venninnen Elizabeth er borte. Vi følger Maud og hennes jakt på hva som har skjedd med venninnen, mesterlig beskrevet av forfatteren Emma Healey. Imidlertid skjønner leseren fort hvordan mysteriet med forsvinningen henger sammen, uten å røpe for mye av det her. Maud og hennes tankespinn med de utroligste detaljer er intet mindre enn fantastisk, og gir et sjeldent godt innblikk i en lidelse som er sørgelig trist, både for de pårørende og dem som rammes. Selv om et gammelt mysterium rulles opp i takt med Maud og hennes jakt på Elizabeth, framstår ikke dette intenst nok til å kalles en krimbok, synes jeg.
Imidlertid blir jeg svært glad i Maud gjennom lesingen, og originaliteten i boken og det glitrende språket gjør likevel at jeg er solgt, sjarmert og overbevist nok til at terningen ruller inn på en femmer.

På forhånd takk!

Hva er en E-bok?

Så nettopp at han har gitt ut en bok til, men blir den oversatt til norsk?

Har Antony Beevor planer om å gi ut flere bøker om 2. verdenskrig?

På forhånd takk!

Nei, jeg tror ikke det.

Det var med grøssende forventning jeg begynte å leste denne boka i påska. Kritikken var god og forventningene ulmet i sofakroken, sammen med malte påskeegg og søtladne marsipanpølser.
Side opp og side ned ble fortært, og underveis tenkte jeg: Må jo gi forfatteren en sjanse, - jeg får lese noen sider til. Men etterhvert ble det mer marsipanspising enn grøssende uhygge der borte i sofakroken.
Bevares tematikken er forfriskende, - slike typer skrømt har ikke jeg hørt så mye om, så forfatteren kunne gjort så mye mer ut av dette. Spenningen steg jo etterhvert, men forfatteren maktet ikke å skape den uhyggen kritikerne og vaskeseddelen på boka legger opp til. Beklager Stefan Spjut, det ble bare en treer denne gangen, - men du kan å skrive, så kanskje neste gang?

For å si det sånn blir jeg lett veeeldig skeptisk når "alle" sier at: Den boka må du bare lese, den er helt topp! Det ligger en iboende mistenksomhet beliggende i det innerste av ryggmargen min når superlativene flommer like tett som regnbygene en typisk trøndersommer (som i år). Derfor har jeg nå gitt stjerner både til dem som roser denne boka opp i sky, men også til dere som har en litt mer reservert holdning.
Fri og bevare meg vel, boka er morsom og verden trenger flere Louisaer som våger å gå rundt i strømpebukser som får henne til å se ut som ei forvokst humle. Et aldri så lite spark til konformitetens slavelignende kriterier og en hyllest til alle dem som våger å være tro mot seg selv, på tross av hva alle andre gjør, tror og synes. Sånt liker jeg. Hovedpersonen er sjarmerende spesiell og kjærlighetshistorien som utvikler seg er både rørende og troverdig men det alvorlige temaet historien spinnes ut fra gir ikke nok dybde og perspektiv. De praktiske problemstillingene over å være totalt avhengig av hjelp fra andre beskrives godt, også mange av Wills psykiske refleksjoner og reaksjoner.
Alt i alt en fornøyelig historie, som minner mye om den franske filmen "De urørlige". Likevel er jeg ikke helt overbevist, selv og lesestunden både var morsom og underholdende, - fantastisk var det ikke, så terningen i dag står støtt på fireren.