Bokelskere.no

488 sider senere er jeg i mål, og det er på tide å si mammaen til Harry Potter noen Pauli ord om denne gjøken som galer.
Lula Landry blir funnet død, og man er i tvil om dette er modellens selvpåførte endelikt, eller om hun fikk en real dytt ut av vinduet. Privatetterforsker Cormoran Strike tar saken, som skal vise seg å være en smule mer komplisert og innfløkt enn man på forhånd skulle tro.
Med seg på laget får han Robin, en vikarierende sekretær, som han flere ganger lurer på om han har råd til å ansette fast, eller ikke.
I det hele tatt er det et fantastisk persongalleri over både mistenkte, og ikke mistenkte som rulles opp, - personkarakteristikkene er hysterisk detaljerte og svært treffende og morsomme til tider.
Også privatetterforskerens herkomst springer ut av den utrolige historie om groupien som får barn med en rockelegende og ender opp med et barn hvis hodehår som ser ut som pubeshår i voksen alder. Og som dette ikke var nok, stolprer han også rundt i Londons gater med en benprotese som gjør svært vondt, ganske ofte i boka. Med andre ord alt annet enn en slektning av Agatha Christies pertentlige Poirot, selv om de begge har en grundig og kløktig tilnærming til mordmysteriene de møter.
Styrken i denne historien ligger i beskrivelser av atmosfærer, steder og mennesker. Svakheten etter min mening ligger i endeløse dialoger, og en repeterende og langsom opprulling av mordmysteriet.
Ble Lula drept, og kommer Robin til å få jobben som sekretær? Disse spørsmålene får vi omsider svar på, men det er en lang dags ferd mot kveld, for å si det litt gammelmodig. Boka er for lang og mister driv og spenning.
J.K Rowling, du kan å skrive, men som krimmysterium ble dette for treigt etter min smak. Men jeg liker dynamikken mellom Strike og Robin, - det er den som gjør at jeg faktisk leser ferdig,og ikke slenger hele stasen fra meg.
På en mørk og nokså kjølig aften spretter terningen rundt på skøyteisen utenfor huset og sklir småsleipt inn med fire øyne på seg.

Det begynner så bra, og akkurat passe hemmelighetsfullt og pirrende søkt: Overalt dør det mennesker med et type utslett eller tatovering på ryggen. Det kan virke som en gammel jødisk myte har blitt virkelig, - det finnes til enhver tid 36 rettferdige mennesker som har som oppgave å holde unna urettferdighet og ondskap i verden. Og grøss, - hva skjer med verden hvis alle disse dør?
Niels Bentzon og astrofysiker Hannah Lund er radarparet som skal finne ut av dette, og hvem disse rettferdige menneskene er, slik at de kan bli advart og verden igjen blir i balanse, eller?

Denne boka har en bra start, men så sklir det hele ut i endeløse katt-og -mus-leker i beste Dan Brown stil, og slutten orker jeg ikke nevne engang.
Nei, dette var altfor gjenkjennelig for de fleste. Boka kan fungere bra som spenning for ungdom eller dem som ikke har lest så mye av denne sjangeren tidligere. Det var tidvis spennende, men svært ujevnt fordelt.
A. J. Kazinski, aka Anders Rønnow Klarlund og Jaob Weinreich, - jeg mistenker dere for at plottet ble til under en særdeles fuktig middag, og at dere deretter brukte mye tid på å krangle om hvordan ideen best mulig kunne settes ut i verden.
Synd at dere ikke brukte ideen om 36 rettferdige på en mer elegant og fiffig måte, - det kunne blitt bra. Men siden boka tidvis minner mer om et filmmanus enn en roman, så lander terningen på en skuffet treer i dag. Den kunne landet på en firer, men siden jeg er lei av kodeknekker-gamleskrifter-krimmysterier, så ble det altså bare tre øyne, - jeg kan være streng sånn.

i årevis har forfatternavnet Hans Børli dukket opp, og hver gang har jeg tenkt at det sannelig er på tide å gå denne forfatteren mer etter i sømmene. Men så går årene, og ..... Graset gror, for å si det med tittelen på et av Børlis kanskje mest kjente dikt. Graset gror,.......og så glemmer man så lett.
Plutselig en dag kom jeg på det igjen, og en mastodont av ei bok lå der hemmelighetsfull og spennende i forsetet på bilen på vei hjem fra biblioteket. Siden da har den fulgt med meg overalt. For dette er ingen page turner, - dikt skal nytes i skimmeret fra ettertankens lys. Det er en produktiv forfatter det er snakk om, så lesingen har foregått i kjøkkenet, badekaret, sofakroken og soverommet. 500 sider med dikt er et bra stykke arbeid å fordøye.
Og for ei skattkiste jeg var smart nok til å hale med meg for noen uker tilbake! Det er bare så synd at forfatteren er ute av tiden, for var han ikke det ville jeg sendt ham noen velvalgte ord om forfatterskapet.
Det er ikke mange forfattere som trollbinder meg på det viset at tiden bare kommer og går, og så plutselig har det gått et par timer, men det gjør altså Hans Børli.
Det er en dyphet og en kjærlighet til blant annet natur og skog som griper om seg, og ikke slipper taket. Og fra de dype skogene beveger han seg også inn i analyse av samfunnet, - ord som like gjerne kunne vært skrevet i dag, før han berører de skjøreste aspektene ved det å være menneske. Ensomhet, det å bli gammel og kjærligheten, blant annet.
Kjære Hans Børli, forfatterskapet ditt står støtt i skogen, lik ei stor, gammel gran som ikke blir berørt av tidens tann. Takk for at du skrev ned dine innerste tanker og lengsler, slik at jeg fikk lese og kjenne igjen biter av meg selv, samfunnet, skogen og verden.
Du er en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til når jeg trenger ord jeg selv ikke makter å kreere. En sekser får du av meg i dag, mens snøen smelter, regnet faller og skyene leker med vinden over fjelltoppene her midt i landet.

Ekspeditøren på Ark viste meg to ulike bøker da jeg skulle bytte inn en velment julegave, - "Snøbarnet". (Sistnevnte er forøvrig en fortreffelig bok, se tidligere anmeldelse.)
Fikk valget mellom en totalt ukjent forfatter fra Finland, og en noe mer kjent skikkelse fra norske bokpermer, Trude Teige. Siden jeg har lest så mye om 2. verdenskrig og skjebner derfra i ulike perspektiver, ble valget denne ukjente Tommi Kinnunen.
Lystig la jeg bokside etter bokside bak meg, men ble heftet av mange spørsmål om både historien og hovedpersonen. Jeg må innrømme at 50 sider inn i særs gode personskildringer men akk så sparsomt utbrodert historie, lurte tvilen mellom svart/hvite sider. Hadde hun dama på bokhandelen lurt meg? Hva var det jeg ikke så, som "alle" andre tydeligvis hadde fått med seg?
Tålmodighet stå meg bi! Og det gjorde den, - tålmodigheten altså.
For jeg leste videre, om Maria, Lahja, Kaarina og Onni. Fire mennesker.
Fire perspektiv på historien,slekta, hemmelighetene og livet i Finland fra 1890 og nesten frem til vår tid. Fire puslespillbiter, der historien danner et helt bilde først når siste person har talt ut i fra sitt perspektiv.
Hvordan har Marit sitt virke som jordmor og aleneforsørger innvirkning på datteren Lahja, og hvorfor nærmest hater Lahja mannen sin, Onni? Hva skjedde egentlig med Onni, og hvorfor er forholdet mellom svigermor Lahja og svigerdatter Kaarin så dårlig?
Alt dette og mer til får vi svar på når siste punktum er satt i en bemerkelsesverdig bok. Ettertanken, ettertanken kjære leser, - den sitter i, og får meg til å trekke paralleller til andre slekter, hemmeligheter og hvordan vi blir og gjør til vår verden i skyggen av slekt og fortid, iblandet tidens gang og fremtidens muligheter.
Kjære Tommi Kinnunnen. Du skal vite at det er en hedersbetegnelse at jeg ikke før slutten av boka fikk med meg at du er mann, lite bevandret i finske navn som jeg er.
Misforstå meg rett, - det er flott å være mann, men du skriver kvinneperspektiver på en slik måte at i alle fall jeg synes det er praktfullt og nesten utrolig at du klarer det så bra uten egen erfaring. Du har skrevet en roman jeg med hånden på hjertet aldri kommer til å glemme. Du puster storheter som Doris Lessing og John Iriving i nakken, - uten sammenligning for øvrig. Når språket ditt også frydefullt spretter lekkert over boksidene, ja så gir jeg meg ende over.
En vindfull, grå onsdag glimter terningen til med seks øyne, hvilket er meget velfortjent og vel så det!

Det er noe spesielt med Lena Ranehag, det har jeg alltid syntes. Det er et eller annet med øynene hennes som både pirrer nyssgjerrigheten, men som samtidig frastøter meg.
For endel år tilbake var hun med i et program som tok for seg gamle krimsaker, men mest kjent er hun nok for sin deltakelse i "Åndenes makt" på TV Norge. Et program få bekjenner seg å ha kjennskap til, men som alle har en mening om.
Da jeg fikk denne boka som oppmuntring etter en hasteoperasjon, var jeg både glad og nysgjerrig.
Lena skriver om tidligere meritter, der det virker som om hun fortvilet forsøker å bevise sine evner som klarsynt. Videre gir hun en interessant forklaring på "den andre siden" og hvorfor vi nå vandrer omkring her på den blå planeten. Hun tar oss med inn i et univers som mange ikke har kjennskap til, og dem som har det holder klokelig munn, i frykt for å bli latterliggjort.

Nå skal det sies at undertegnede er en åpen og nysgjerrig sjel, men som likevel har føttene støtt plantet i det realistiske, jordnære og skeptiske landskapet. En psykologilærer hadde en fornuftig tilnærming til det parapsykologi en gang på det glade 80-tall: 98 prosent av det kan forklares, men så sitter man igjen med de siste to prosentene, da. Og to prosent er faktisk mye, alt etter hvor mange "hendelser" man regner det fra. Det er så mye vi ikke vet, vi mennesker, - som fremdeles er uoppdaget.
Det er derfor jeg ikke ler av det du skriver, Lena Ranehag. Du skriver enkelt, men informativt, og det er fint å få lese om ulike typer temaer, - det utvider bokstavelig talt horisonten. Du virker troverdig i det du skriver, og jeg har selv hatt opplevelser som ikke kan forklares.
Synes imidlertid du gjør deg mye bedre på TV enn som forfatter. Dette er ikke ment som ramsalt kritikk, men bare en konstatering av at din karismatiske fremtoning blir litt borte mellom boksidene. Synes absolutt du skal skrive mer, og at du da kanskje kan gå i dybden på hvorfor noen sjeler eksempelvis ønsker å gi liv til pedofile og torturister?
Mens du grubler litt på den, gir jeg boka di en svært god treer, du kunne glatt fått en firer om du forklarte enda litt mer om den andre siden og hvordan sjelen selv velger sin fremtoning her på Tellus.

Hva er best av "Tatt av vinden" og "Anna Karenina"?

Takk for gode svar godtfolk. Takknemlig for å ha fått flere tips til bøker jeg har lyst å lese.

Det er nytt år og tider for nyttårsforsetter og for min del og reflektere over hvilke typer bøker jeg leser. Er det noen bokelskere her inne som kan anbefale biografier som har gjort inntrykk/satt spor?

Jeg har lest altfor få. Benedicte Ingstad sine bøker og sin far gjorde stort inntrykk på meg og gav meg ny innsikt. Øystein Rakkenes sin bok "Brødre i krig" er også en bok jeg likte veldig godt.

Har "Tatt av vinden" blitt omtalt på bokelskere?

På forhånd takk!

Hvor mange bøker skrev Hamsun?

På forhånd takk!

Dørene lukkes, "tuuuut"! Omtrent sånn husker jeg hvordan det var å kjøre tog som liten. En spennende, men dog ubekymret affære som tok oss med til det store utland Sverige en gang på midten av syttitallet. Skal si togturene har oppgradert seg noen hakk siden den gang!
Det kjøres mye tog i Paula Hawkins bok, og det er ikke lite det dagdrømmes om og oppfattes innimellom stoppestedene.
Synsvinkel skifter mellom ulike "jeg"personer, i tillegg til ulike tidsperspektiv, selv om det er Rachel som er hovedpersonen.
Rachel er langt fra lykkelig, hun har mistet jobben, drikker og tenker støtt og stadig på eksmannen Tom, som hun ubeleilig nok ringer og oppsøker rett som det er. Til stor irritasjon og pine for den nye familien hans. Hun sitter på toget og tenker på det som var. Hun kan nemlig se det gamle huset sitt fra toget hun tar hver morgen. I tillegg dikter hun opp en historie om et par som jevnlig kan betraktes fra togvinduet.
Plutselig en dag ser hun noe som stiller spørsmålstegn ved alt. Noe som får henne til å oppsøke den gamle gaten sin, for å oppklare noe om både sitt gamle og nye liv.
Hva var det Rachel så, og har dette sammenheng med henne selv, der hun jevnlig får blackouts og ikke husker hvem, hva eller hvor?
Kjære leser, det er bare å sette seg på lesetoget, for det blir en humpete og spennende ferd, med sporskift og andre uhumskheter som gjør at du bare må bli med videre.
Ankepunktet mitt, slik at boka kun får en firer og ikke fem på terningen en stormfull formiddag i Trøndelag, er at jeg skjønte sammenhengen sånn omtrent midtveis, og det er litt for tidlig.
Men for all del, Paula Hawkins, dette er meget bra! Det var spennende og boka di er absolutt lesverdig. En dæsj Agatha Christie vil jeg si, men absolutt ikke noen Alfred H., så spennende var det ikke.
Men skriv mer, du. Jeg følger deg gjerne videre!

Dørene lukkes, "tuuuut"! Omtrent sånn husker jeg hvordan det var å kjøre tog som liten. En spennende, men dog ubekymret affære som tok oss med til det store utland Sverige en gang på midten av syttitallet. Skal si togturene har oppgradert seg noen hakk siden den gang!
Det kjøres mye tog i Paula Hawkins bok, og det er ikke lite det dagdrømmes om og oppfattes innimellom stoppestedene.
Synsvinkel skifter mellom ulike "jeg"personer, i tillegg til ulike tidsperspektiv, selv om det er Rachel som er hovedpersonen.
Rachel er langt fra lykkelig, hun har mistet jobben, drikker og tenker støtt og stadig på eksmannen Tom, som hun ubeleilig nok ringer og oppsøker rett som det er. Til stor irritasjon og pine for den nye familien hans. Hun sitter på toget og tenker på det som var. Hun kan nemlig se det gamle huset sitt fra toget hun tar hver morgen. I tillegg dikter hun opp en historie om et par som jevnlig kan betraktes fra togvinduet.
Plutselig en dag ser hun noe som stiller spørsmålstegn ved alt. Noe som får henne til å oppsøke den gamle gaten sin, for å oppklare noe om både sitt gamle og nye liv.
Hva var det Rachel så, og har dette sammenheng med henne selv, der hun jevnlig får blackouts og ikke husker hvem, hva eller hvor?
Kjære leser, det er bare å sette seg på lesetoget, for det blir en humpete og spennende ferd, med sporskift og andre uhumskheter som gjør at du bare må bli med videre.
Ankepunktet mitt, slik at boka kun får en firer og ikke fem på terningen en stormfull formiddag i Trøndelag, er at jeg skjønte sammenhengen sånn omtrent midtveis, og det er litt for tidlig.
Men for all del, Paula Hawkins, dette er meget bra! Det var spennende og boka di er absolutt lesverdig. En dæsj Agatha Christie vil jeg si, men absolutt ikke noen Alfred H., så spennende var det ikke.
Men skriv mer, du. Jeg følger deg gjerne videre!

Kanskje var det den klisjefylte tittelen på boka som gjorde at jeg nølte, eller muligens det faktum at jeg aldri hadde hørt om B.A Paris?
Ihvertfall var jeg en smule tilbakeholden da tenåringen i huset drasset den med seg hjem, etter å ha fått den i gave i arbeidsuka si ved kjøpesenterets bokhandel. Hun på sin side slukte den i et par jafs, og kunne meddele at den både var spennende og overraskende.
Det var vel mest for å glede henne at jeg startet på de første sidene, som bekreftet min lunkne holdning:
" Dette var litt enkelt, ja, hva vil nå denne Parisdama med dette??"
Noen sider etterpå begynte spenningen likevel å krype ut av boksidene og inn under huden.
Og slik holdt den seg, stort sett gjennom hele boka.
Språket er lett, det er oppbygning og plott som gjør "Bak lukkede dører" til en liten spenningsbombe.
For hva er det som skjuler seg bak lukkede dører, egentlig?

Grace og Jack er som klippet ut av en eventyrfortelling. Hun er vakker og gjør alt perfekt, mens han er kjekk og tjener mer enn nok til både salt i grøten og tequilaen. Hjemmeværende skjønnhet og trofe som hun er, prøver Grace å tilfredsstille både sine egne og andres krav til misunnelsesverdig perfeksjon. De er alltid sammen. Det perfekte par. Eller er de nå det?
Dette er en genial krim, med snedig uttenkte detaljer som passer perfekt sammen når alt rulles opp og forklares til slutt. Jeg vil si at dette er en nydelig krysning mellom filmen "I seng med fienden" med legendariske Julia Roberts i hovedrollen, og en eller annen snedig krimintrige med Agatha Christie.
Spenningen er til å ta og føle på hele veien, og den eneste grunnen til at det blir en meget sterkt firer, er at søsteren til Grace skildres litt lite troverdig etter min mening, skjønt det kan kanskje ha sammenheng med en litt for enkelt oversettelse. Mer vil jeg ikke si, uten å røpe for mye.
Uansett anbefaler jeg boka di, B.A Paris, for dette med plott og detaljer er du suverent god på! Såpass god at jeg nok kommer til å dvele litt ekstra ved julens selskapeligheter og tenke: "Jøss, det var litt av et par, hva er det egentlig som skjuler seg bak dørene her, da...??"

Takk for flott anmeldelse. Har boka liggende og gleder meg nå til å gå i gang med den :-)