Bokelskere.no

Hva tenker du på?. På hvor fort livet kan snu, sier jeg, fra å være dårlig til å bli bra, eller motsatt; hvordan alt plutselig kan forandre seg fra bra til dårlig

Kunst er kunst, uansett hva en driver med. Og om en først har fått den gava, så er det uråd å undertrykke den. Enten får en lov til å leve den ut, eller så blir en berre halvt menneske.

Det er noko som heiter plikt, Håvard. Ein løper ikkje fra plikta si. Nei, men ein kan ikkje løpe fra seg sjøll hell, svarte han rolig. Det vert ikkje løkkelige menneskjer av dei som berre må følge plikta. Ein lyt få vara den ein er også, tykkjer du ikkje det? Få lov å leva?

For meg vart det så utruleg viktig å få veva. Det er ikkje noko e gjer av plikt, men fordi noko inni meg liksom lyt få lov til å veva.[…] Men gamle Beste – oldemor di – ho forsto at e laut veva. At det var først da e vart rettelig løkkelig. Vart heilt menneskje, på eit vis.

E meint ikkje slå deg, hvisket hun med tykk stemme og strøk ham over ryggen. Men du er født til en gjev odel, Sivert. Ingen gir avkall på slikt. Det er odelsgut du er. Er e ikkje god nok om e berre er meg da? Spurte han inntil henne, og hun hørte at han gråt. E får ikkje vara berre meg?

Vevingen var blitt mer enn en hobby. Å få bruke skaperevnene sine var blitt en ren nødvendighet, tenkte hun, en del av livet hennes. Hun kjente det nå. Gleden sang i henne.

Det viktigaste er at all får vara den dem er født til å vara. Om det passer eller ikkje, la han til og løftet ansiktet hennes opp mot seg. Men han Sivert er Odelsgut, insisterte hun uten å ville møte blikket hans. Det er det han skal bli, storbonde på Stornes. Enn om han er etla til noe heilt anna,da?

Om en hatet aldri så mye, hadde vel de fleste en grense inni seg, en sperre som stoppet dem i å ta liv.

E tykkjer det er gjevt med ein unge som har så stor glede av naturen. Dei fleste ser den ikkje, verka vakse folk eller unga; ser ikkje den storslagne skjønnheta rundt seg, kan hende fordi dem er født inn i den, er så vant til å sjå den at dem ikkje ser den lell. Slik er Sivert annsleis enn andre, kor han no har fått det frå. Men han er no noko for seg sjøl, heile Sivertguten, la han smilende til.

Men til og med Mali måtte innrømme at tiden – om den ikke leget alle sår – i alle fall la en skorpe over dem. Slik at det ble til å leve med…

Det er ikkje slik at vi kan elske berre ein, ser du. I hjartet vårt er det plass til fleire, og du vil alltid ha en heilt spesiell plass inni hjartet mitt som er berre din. Den plassen kan ingen nokon ta frå deg. Og no har han Oja fått sin plass, la hun til uten å møte blikket til Håvard

[…]men vi kan ikkje gå rundt å vara redd for alt som kan vere farleg, veit du, la han til. Da glømmer vi no aldeles ta kor fint det er å leva.

Ensomhet var et kjent begrep for henne. Hun følte seg ensom når ingen forstod henne, og når folk trakk seg bort. Ensomhet var noe hun hadde kjent lenge. Hun følte seg ensom når hun ikke klarte å se at noen brydde seg om henne, eller når hun følte seg uten verdi. Av og til følte hun seg ensom i nærheten av mennesker hun ikke var trygg på

Hun trodde at det fantes en gud. Hun trodde også at han var allmektig. Det hjertesukket gav henne en slags trøst.

Men løsninga er ikke å late som om ingenting har skjedd, og at ingenting er galt, det er jo det som skapte problemer i utgangspunktet.

Hun hadde hørt noen si det ikke nyttet å endre en vanskelig person. Det var større sjanse for å endre seg selv, så man taklet en vanskelig person

Tenk å leve i en musikal. Da kunne man ha stoppet livet, og sunget ut, for så å forsette som om ingenting hadde hendt, bare at man hadde fått uttrykt seg, og fått ut det man grublet på.

Musikk var medisin. For henne i alle fall. En sang kunne være munter, en annen kunne være trist. En sang kunne være sinnsstemning. For Elvira kunne en trist sang være salve på såret hvis hun var trist. En glad sang kunne gi henne et hav av energi hvis hun var glad. Med sang var det mulig å sette ord på følelsene, og med en melodi var det nesten mulig å sette følelser på følelsene.